Brua var starten på «alt»

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Før Nord-Norges hovedstad, Tromsø, fikk bru inn mot fastlandet i 1960, fantes det knapt en bilvei på øya. Sammenlign før- og etterbilder her.

Brua var en forutsetning for at Tromsø skulle bli det regionsenteret som det ble. Fire år etter åpningen i 1960, kom flyplassen. Og fire år etter det igjen kom vedtaket om et universitet i Tromsø.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN OM BRUER

– Brua var på en måte starten på alt dette, sier Halvard Tjelmeland.

Halvard Tjelmeland er professor ved Universitetet i Tromsø, og blant en lang rekke publikasjoner, har han også skrevet bind fire i bokserien « Fra byfolk og bona til tromsøværing», som er en bok om Tromsøs historie, rett og slett. På den tiden han skrev boka jobbet han særlig med nordnorsk regionhistorie.

Hør ham fortelle:

Men tilbake til Tromsøbrua:

– En kan argumentere for at endringen ville tvunget seg frem uansett, men det at brua kom på det tidspunktet det kom var en viktig forutsetning for byutviklingen, mener han.

Fantes nesten ikke veier

Etter hvert kom det også andre, store regionale institusjoner, som universitetssykehuset. Og Tromsø ble et regionalt sentrum, en slags hovedstad for Nord-Norge.

På femtitallet, da aksjonen for brua kom, var Tromsø praktisk talt et neste veiløst område. Og etter at brua kom, begynte naturlig nok veiutbyggingen for alvor.

Tromsøbrua

Trosmøbrua var starten på en helt ny æra for Tromsø.

Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell/Scanpix

– Overgangen til landeveiskommunikasjon ble oppfattet som et helt nødvendig tiltak for modernisering.

Det handlet om modernisering av jordbruket – å få produktene inn til markedet, det handlet om muligheter for kommunesammenslutninger, som kom i stor stil i 1964. Og det handlet også om utviklingen av industri.

– Det var selve forutsetningen for moderniseringen, slik det ble oppfattet.

Bilen bestemte byplanleggingen

Bilen kom til å legge premiss for byplanleggingen i Tromsø gjennom hele sekstitallet.

– Reguleringssjef Helge Johnsen sa, at når du skal planlegge i en by, må en slå seg frem. En måtte være brutal i byplanleggingen, for bilen var viktig, og tanken var at folk ville ta med bilen overalt.

Tromsøbrua

Oversiktsbilde fra februar samme år som brua ble åpnet.

Foto: NTB/Scanpix

Da måtte en feie vekk den gamle trehusbebyggelsen, de måtte rette ut veiene og gjøre de bredere.

– Det var politikken på sekstitallet – det var en kolossal moderniseringsbegeistring. Og hvis alt skulle blitt realisert, ville det feiet bort alt som i dag er Tromsø.

Men så …

På syttitallet kom det et omslag, og grunnen til at alt ikke ble realisert, var at grunneierne protesterte. De hadde investert og de hadde store økonomiske interesser. Dermed gikk tiden, og så kom det et tankeskifte, og man bevarte trehusbebyggelsen.

I dag er trehusbebyggelsen en del av Tromsøs sjel. Det har også Tromsøbrua blitt. Det er en av de store tromsøikonene.

Flere tilhengere enn innbyggere

Tromsøbrua

Her fra byggingen av brua.

Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix

Det var et veldig sterkt lokalt arrangement helt siden slutten av førtitallet. Da ble det dannet et eget parti som kalte seg Aksjonsutvalget, der brusaker var veldig sentralt.

Det ble også stiftet en bruforening, under ledelse av en som het Erling Kjeldsen. Han fikk raskt tilnavnet Bru-Kjeldsen.

– Denne organisasjonen fikk 12.000 medlemmer. Og tenker man på at byen hadde 10.000 innbyggere, vitner det om et stort lokalt engasjement. I 1954 kastet de to kommunene Tromsø og Tromsøysund seg på dette, og dannet Tromsøbrua AS.

– Det var et klossalt trykk nedenfra, fra folk flest. Det var åpenbart at man måtte gå over fra sjøveis- og til landeveiskommunikasjon. Og fylkes- og stortingsrepresentanter fikk beskjed om å jobbe for brua.

– Så lenge Tromsø var en øy, var det et veldig hinder for Tromsøs mulighet til å bli et skikkelig regionsentrum.

Tromsøbrua

Ikke for hvem som helst, dette.

Foto: Sverre A. Børretzen / Aktuell/Scanpix

Bruer er fundamentale

Da brua ble åpnet i 1960 av statsminister Einar Gerhardsen, var det en stor sak for byen.

– Overgangen til landeveiskommunikasjon forutsetter at man kan knytte sammen øyene i dette øyriket. Det forutsetter først ferger, og så bruer.

– Så dette var helt fundamentalt. Dette kom samtidig med andre, store infrastrukturelle utbygginger, for eksempel kraft. Tromsø by hadde kraft så langt tilbake som til 1911, men distriktene rundt hadde ikke kraft før på femtitallet. Så det kom veldig sent, men det kom veldig fort.

TILBAKE TIL HOVEDSIDEN OM BRUER