Her er språket som selv språkprofessoren blir forvirret av

– Vil dere ha noe jos? spør Lennart Matsson.

– Ja, vi vil gjerne ha litt lys, svarer Sylfest Lomheim høflig.

– Altså, appelsinjuice, fortsetter Mattson.

Så bryter latteren løs.

I løpet av noen sekunder har samtalen vekslet mellom svensk, østfoldsk, sognemål og det særegne älvdalske språket.

Da blir det lett misforståelser.

Fikk studere språket

Matsson driver et vertshus i det svenske tettstedet Älvdalen, halvannen times kjøring fra Trysil. Han er en av rundt 2500 personer som snakker älvdalsk.

De har egne bokstaver, egen grammatikk og helt egne ord. For svensker – og nordmenn – er det svært vanskelig å forstå annet enn bruddstykker.

Hør bare samtalen mellom Matsson og NRK-reporteren som later som om han forstår:

– Det likner ikke på noe annet. Men som nordmann må jeg påpeke at dersom vi ser over grensa mot Norge, så er det noen likhetstrekk i flere norske dialekter, sier Lomheim.

Lomheim tilbrakte et døgn i Älvdalen for å lage radioprogrammet Museum. For første gang møtte han folk som snakket språket. Samtidig prøvde han å knekke de språklige kodene.

– Dette var en helt ny opplevelse for meg. Veldig artig, og enda mer interessant enn jeg trodde på forhånd, sier språkforsker Lomheim.

Var isolert

Området ligger der skiløperne går Vasaloppet, og hadde en økonomisk storhetstid for nærmere 1000 år siden. Folk flyttet hit og kom med nye impulser.

Så kom nedgangstiden. Nesten ingen flyttet inn, og befolkningen holdt sammen uten særlig mange impulser utenfra.

Språket utviklet seg i en egen retning, og i dag er språkrøttene som knytter det til svensk knapt synlige. Det internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO anerkjenner älvdalsk som et eget språk.

Det gjør ikke svenske myndigheter, som kaller det en dialekt.

Er truet

Nå frykter befolkningen at språket kan gå tapt.

– Det skjedde noe blant dem som vokste opp på 80- og 90-tallet. Kunnskapen ble dårligere, sier Stefan Jacobsson Schulstad.

Han flyttet opprinnelig hit for å studere språket, men ble boende.

– Mange i den generasjonen lærte ikke å snakke det skikkelig. Man sentraliserte skoler, det ble vanligere med barnehager, og så vokste man ikke opp like nær familien som tidligere, sier han.

Älvdalsk er trolig enda mindre utbredt enn kvensk. Men siden kvensk er definert som et minoritetsspråk, er det sikret bedre ressurser til å bli ivaretatt.

Nå har imidlertid et arvefond i Sverige gitt syv millioner kroner for å styrke undervisningen.

– Jeg har aldri møtt en älvdaling som ikke vil bevare språket videre. Men det er motvind, for det er veldig vanskelig for en familie å motstå trykket fra skoler og barnehager og offentlige virksomheter, sier Schulstad.