Det er Sarpsborg anno 1957 Tore Stubberud maler fram i romanen Råtten sol; en oppvekstskildring som tegner et tidsbilde av Norge i en brytningstid, og som samtidig forteller om en periode som har vært framstilt som en storhetstid for den norske velferdsstaten.
Vi treffer mennesker som lengter etter en annen sol. Mennesker som etter tre generasjoners beinhardt slit for den lyse fremtid i industrien, satt tilbake med noen leide rom de ikke kunne betale for, unger, grinete kjerringer og en rusten sykkel, som Stubberud selv sier på side 131.
Ikke helmørk
Forfatteren sier selv at han skriver for alle de som tapte i skyggen av den store fabrikken. Som ikke orket mer industri, som gikk under eller rømte, forlot familien og flyttet inn i barhytter.
Men boka er også full av varme og mellom linjene mer enn aner vi en kjærlighet til en by som var preget av samhold og varme, midt i en industrihverdag der ingredienser som fyll, død og fattigdom hørte til.
Vi møter et vell av frodige karakterer, og et sterkt samhold preger fabrikkarbeiderne.
- Jeg kunne som niåring bevege meg rundt i byen og gå inn i et hvilket som helst hus for å be om vann. Hvor jeg enn kom, utbrøt folk: Neimen er du der da, gutten min. Jeg gjorde dette ofte for å teste systemet. Og det funket hver gang.
Humor er også et stikkord for romanen.
Den rå industrihumoren sitter i ryggmargen til Stubberud. I likhet med sin oldefar, bestefar og far har også Tore Stubberud fått bryne seg på Borregaard.
- Humoren som oppstår i slike samfunn er ganske grusom. Den går på bekostning av andre, gjerne ferskinger på fabrikken. Det er naturens hakkelov. Blir man selv holdt nede, hakker man på de under seg, sier forfatteren.
En slavestat
Industrialismen har blitt sett på som en historisk nødvendighet for at et land skulle vokse og komme seg videre.
- Av venstresiden har industrialismen blitt sett på som en slags stasjon på veien mot arbeidernes frigjøring og et slags lykkeland som skulle komme. I boka beskriver jeg baksiden av medaljen, og viser hva det kostet. Jeg beskriver den slavestaten som en stor fabrikk egentlig er, sier Stubberud.
- Hvordan gikk du fram for å hente minner og stemninger?
- Det var en ubehagelig prosess. Jeg måtte åpne opp for alt som lå der. Det hadde jo vært deilig å kunne slippe unna, men jeg føler at dette er et prosjekt jeg ikke kommer utenom.
Stubberud beskriver i boka en verden som på mange måter minner om dagens Detroit i USA. Den klassen du fødes inn i, definerer deg og legger full føring for framtiden. Prøver du å skape deg et annet liv, går du gjerne under.
- Borregaard hadde 3.000 ansatte i perioder. Og i tillegg hadde du de andre fabrikkene. Det var en slavestat, sier forfatteren som etter hvert fikk forståelsen av at det kom en ny tid, og med den nye muligheter.
- Men da jeg gikk på folkeskolen var vi 32 elever. Jeg var den ene av to som tok artium.
Svært selvbiografisk
Forfatteren nøler ikke med å kalle boka selvbiografisk. Det er Tore Stubberud som niåring vi møter i romanen. Episodene er hentet fra virkeligheten. Typene inspirert av virkelige folk.
Rammefortellingen finner sted sankthansaften 1957.
Det var første gang jeg fikk forståelsen av at alt det som hadde vært tidligere, skulle forsvinne. Fremskrittet var på vei og skulle forandre alt vi kjente. Radioen ville ta over for familiekonsertene, og snart ville vi alle spise på respatex.
Han husker veldig klart den dagen i 1957 da det skulle legges inn vei, vann og kloakk.
- Det kom noen svære gravemaskiner og gravde opp hele det lille stedet der jeg bodde. Det var full panikk. Hva skulle husmødrene nå ta seg til hele dagen, når de ikke lenger måtte gå å hente vann? Skulle de bare sitte på rumpa og høre på radio nå, spurte de gamle seg, humrer forfatteren.
Selv forsto han raskt at fremskrittet kunne ha mye bra for seg.
- Kondomer og raske biler, utbryter han leende, og legger til:
- Tenk så kjedelig livet ville vært uten!
---
Tore Stubberud ble født i Sarpsborg i 1947.
Råtten sol er hans femte roman.