– Det var et skikkelig Kaptein Sabeltann-emblem

Historien til den tatoverte sjømann starter ofte med drømmen om å reise hjemmefra. Oppleve eventyr – bli voksen.

For mange ble tatoveringen selve beviset på at guttungen hadde blitt en mann.

– Jeg fylte 15 år i august, også tok jeg den første tatoveringa allerede i januar. Da var jeg kar skjønner du, ler Arne Hoel i Fredrikstad Sjømannsforening.

– Det var din motivasjon for å tatovere deg, å vise at du var sjømann?

– Ja, det var det. Det skulle ha vært et navn der, men det nektet jeg å være med på. Det er jeg veldig glad for nå, sier han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Tatoverte seg til ære for moren

I lokalene til Fredrikshald Sømandsforening i Halden står det to gamle sjømennen ved et bord og viser frem tatoveringene sine for fotografen.

Plutselig går praten inn på tatoveringer til ære for den viktigste kvinnen i deres liv.

– Den første tatoveringen jeg tok var et flott rødt hjerte, der det selvfølgelig stod mor. Når man var 15 år og langt hjemmefra, så var det mor man tenkte på, sier leder i foreningen Reidar Larsen.

– Din synes i hvert fall. Jeg har mor skrevet her på underarmen jeg, men den er jo borte vekk, kommer det raskt fra sidemannen, Ragnar Wallentin.

Han tok sin første tatovering på gata i den indiske byen Chennai (tidligere Madras) i 1962. Totalt har Ragnar 11 tatoveringer fra sin tid på sjøen – han angrer ikke på noen av dem.

– De som har sett meg uten skjorte vet jo hvem jeg er. Det er noe som minner meg om hvor jeg har vært, og hva jeg har opplevd. De sitter der, og jeg har ikke angret på noen av dem, sier han.

Les også:

• Merket for livet etter Utøya
• – Det er et kunstverk på kroppen

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Samler historiene bak tatoveringene

Det var mange som ville ha en bit av sjømennene fra Norge. Ikke bare kvinner og bareiere, men også sjømannskirken, med sine vafler, og tatoveringssjappene. De var overalt.

– De sier jo alltid at sjøfolk var fulle da de ble tatovert, men jeg tror det var han som tatoverte meg som var full den gangen. Jeg oppdaget det ikke før han hadde satt i gang, og da var det for sent, ler Finn Ohlsen.

I Fredrikstad Sjømannsforening har en litt uvanlig gjest kommet på besøk. Han er ikke sjømann – han heter Tor Ola Svennevig og er tatovør og historiker.

• Les også: Vil ha aldersgrense på tatovering

Han driver med forskning på de tradisjonelle sjømannstatoveringene, og ønsker å dokumentere både tatoveringene, og ikke minst eierne.

– De tatoverte seg nok mye på grunn av den romantiske ideen om at man burde ha det som sjømann. At det er et internt språk som beskriver at man har hatt det livet. Det er nok mange som ikke tok tatovering, men storparten fikk et eller annet merke, fra en eller annen havn.

Han mener at det norske sjøfolket bør være stolte av også dette kapittelet av landets sjøfartshistorie.

– Jeg håper at de ønsker å ta kontakt med meg, og lar meg få lov til å skrive ned historien og la meg fotografere tatoveringen.

SE DOKUMENTAREN:

– Jeg turte ikke å vise den til mamma

På losskøyta på Hvaler møter vi Arild Syvertsen. Han husker sin aller første tatovering godt. Den fikk han hos en mann ved navn Gustav, på en pub i belgiske Antwerpen.

– Jeg ville ha det. Så ved første anledning hvor båten som kom til en plass hvor de hadde det vi kalte en tatoveringssjappe, så var jeg der, sier han.

Valget at motiv falt på et dødninghode, med kroker i kryss. Men det ble fort endret med en såkalt «cover up» – et nytt motiv over det gamle.

– Det var et skikkelig Kaptein Sabeltann-emblem. Jeg hadde den en stund, men jeg turte ikke å reise hjem til mamma med det. Da jeg var i Antwerpen et halvt år senere, så sa jeg til Gustav at han måtte ordne opp, og da tatoverte han et stort sort panterhode over hodeskallen.

– Moren min syntes ikke noe om det, men faren min syntes at det var helt greit, sier han.

Les også:

• – De tatoverte med sikkerhetsnål og batteri
• Nå slår Helsedirektoratet tato-alarm

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skal spise middag i boxershortsen

I dagens tatoveringssjapper finner man landkrabber av alle slag. På benken hos Morten Lønning ved Marbel Art i Fredrikstad ligger sosialarbeider Espen Hansen.

Han får en sjømannstatovering på låret. Det har blitt populært igjen.

– Grunnen til at jeg valgte akkurat dette motivet er at det står farmor og farfar der, og det er to personer som alltid har vært der for meg. Også er det et anker der, fordi de alltid har vært min trygge havn, for å si det slik. Det er min måte å hedre besteforeldrene mine på.

– Nå gleder jeg meg til å spise middag hos farmor og farfar på søndag. I boxershorts, ler han.

Tatovør Morten Lønning avslutter arbeidet på låret til Hansen, og forteller at det som kjennetegner de populære sjømannstatoveringene er synlige streker, og sterke farger.

– Det de var opptatte av var at motivet kunne gjennomføres i veldig tydelige streker. At det skulle gå litt fort unna, og da var det enkle oppskrifter som gjaldt. Det var kraftige streker, mørke skygger og knalle farger, sier han.

Se dokumentaren «Dype Spor» på NRK1, mandag 27. februar klokken 20.45