Dagfinn Enerly ti år etter ulykken

Hopp til innhold

– Jeg var sikker på at nå er minuttet kommet, mitt siste minutt. Men jeg har kommet styrket ut av det og har lært utrolig mye på disse ti årene, sier Dagfinn Enerly.

Torsdag 29. oktober er det ti år siden fotballspilleren falt og fikk en spiller over seg i Kristiansand. Enerly brakk nakken og endte i rullestol.

Reagerte på at han ikke fikk nakkekrage

– Det har gått fort, det har det, sier Dagfinn Enerly om de ti årene som har gått.

NRK møter fotballspilleren like før tiårsdagen for ulykken, hvor han åpenhjertelig forteller om den fatale dagen og tiden frem til i dag.

– Det var selvfølgelig tøft i starten. Den første tiden var knallhard. Jeg var sikker på at jeg skulle dø flere ganger. Jeg var mye plaga med væske i lungene og lungekapasitet på 17 prosent.

– Husker du noe av hva som ble sagt rundt deg da du lå der på banen og det kom hjelpemannskaper til? De måtte jo få deg opp på en båre og få deg ut av banen og inn i garderoben.

– Nei, egentlig ikke så mye. Men jeg har tenkt litt på det i ettertid. Jeg fikk ikke på meg nakkekragen ute på banen. Den fikk jeg først seinere. Jeg sier ikke at utfallet hadde blitt noe annerledes, men de er jo veldig kjapt på med nakkekrager i utgangspunktet, når det er noe sånt noe.

– Husker du corneren ble slått? Husker du hva som egentlig skjedde?

– Ja. Jeg fikk jo et lite dytt framover. Det var to som gikk opp i en duell foran meg. Den ene falt oppå meg. Da fikk jeg en liten dytt framover først, før jeg deiset rett bakover igjen.

Dagfinn Enerly hedret

– Du vil ikke nevne navn i den forbindelsen. Hvorfor ikke det?

– Det er ikke noe navn å nevne. Det er ingen å skylde på. Det er bare maks uflaks. Det er jeg veldig glad for. Jeg vil ikke at noen skal ha skylda for at jeg har sittet i rullestol i ti år. Det er ikke moro å gå rundt og tenke: «Jeg sørget for det». Jeg er så utrolig glad for at det ikke er noen å skylde på.

– Glad for veien jeg har gått

– Du vil ikke møte noen av de medspillerne dine der og snakke om akkurat den episoden?

– Vi snakket om det i starten, etter hendelsen. Da ga jeg klar beskjed om at her er det ingen som skal føle skyld i det hele tatt. Tenk på hvor mange cornere det blir slått i løpet av en sesong, hvor mange dueller det er inne i feltet. Jeg hadde litt utur med den der.

– Dere er gode venner, men å møte noen av dem ansikt til ansikt og snakke om den episoden, det vil du ikke?

– Det er lenge siden jeg har møtte mange av de gutta som var rundt dette her. Jeg føler at det er et tilbakelagt kapittel. Vi får ikke gjort noe med det.

– Derfor vil du heller ikke at jeg skal nevne noen navn?

– Nei. Det er ikke noen navn å nevne, synes jeg.

– Hva har du lært av det som har skjedd?

– Jeg har lært mest om meg selv, om andre mennesker og om mennesker jeg har fått mulighet til å møte og bli kjent med. Jeg er på en måte glad for den veien jeg har gått, også. Det jeg har fått oppleve, alt det jeg har. Hadde ikke dette skjedd, hadde jeg garantert sittet hjemme i sofaen og klødd og hatt vondt i beina, ler han lett.

– Er det skader fra fotballen?

– Ja, det ble jo en del av dem. Men nå er det ikke noe smerter i kroppen eller noe sånt noe i det hele tatt. Så vet jeg at en dag blir det bra igjen.

– Er du sikker på det?

– Ja! En dag fungerer armer og bein igjen. Det har skjedd så mye etter hendelsen. Rett etterpå var det bare øya som funka. Jeg kan så mye mer nå. Det er jo en inkomplett skade, og det tilsier at ting kan skje hele tiden. Og med så mye jeg kan nå, ser jeg ingen grunn til at det skal stoppe.

– Er du ikke bitter?

– Nei. Ikke med alle de menneskene jeg har fått muligheten til å møte. Det er jo selvfølgelig kjedelig å sitte inne. Det var morsomt den første uka, etter det var det kjedelig. Jeg har det bra. Jeg lærte meg tidlig å akseptere situasjonen. Da jeg lærte meg det, klarte jeg også å være mer blid og fornøyd. Det er klart at da blir de rundt meg også blide og fornøyde.

– Skjer mer og mer med meg

Dagfinn Enerly gleder seg over stadige framskritt.

– Nå i det siste har det skjedd mer og mer, med kontraksjoner i legger og lår. Ting som tilsier at de er på vei til å våkne litt og begynner å få litt muskulatur, de også. Men jeg hadde perioder, de første fem-seks årene, da jeg var plaget med infeksjoner. Jeg følte at det var to steg fram, og så var det halvannet tilbake igjen. Det var en tøff periode, jeg følte at det stagnerte litt. Jeg ville jo bare at det skulle gå framover.

– Har du følelse i beina?

– Jeg har god følelse i beina.

– Er det det som gir deg troen på at du en dag vil stå?

– Ja. Jeg kan lukke øynene, du kan klemme på en av tærne mine, og jeg kan si hvilken tå du klemmer på. Det er klart at ting er der.

– Er det et resultat av treningen du har vært gjennom?

– Hudfølelsen kom ganske tidlig. Men det er klart ting forsterkes jo sterkere man blir. Det må bli mye trening, for den dagen beina mine sier at nå skal vi holde overkroppen oppe, må jeg jo være sterk i kjernemuskulaturen.

– Du har klart å komme deg opp og stå. Hva kan du si om det?

– Da er det rett og slett Mona som løfter meg opp. Hun står og holder rundt meg, og jeg har beina godt plantet på gulvet. Nå tok vi femte og sjette gangen i går. Det er en fantastisk følelse, det å kjenne beina godt i gulvet og at Mona holder et godt tak rundt meg. Jeg får strekt kroppen godt.

Stokken henger klar

– Men du venter på den dagen du kan klare det alene?

– Den dagen har ikke vært der enda. Men det jobber vi for hver dag. Når den dagen kommer, har jeg en stokk hengende på en stol hjemme i stua. Den stokken må jeg nok bruke noen dager, når det først skjer. Men en dag skjer det et mirakel, og da er beina der.

– Hva tenkte du da du lå der og hadde fått en smell i nakken etter den corneren i Kristiansand?

– Jeg skjønte jo fort at det var noe alvorlig, jeg hørte jo knekket. Men samtidig, da jeg var på vei ut fra banen, tenkte jeg at dette er noe som går fort over, jeg er klar igjen til seriestart neste år.

– Men du lå og kunne ikke lee på noen ting?

– Nei, det var kun øynene som virket da. På vei til sykehuset tenkte jeg at det var kanskje greit, for da kunne jeg slippe vintertreninga det året. Men samtidig var jeg sikker på at jeg skulle klare å rekke seriestart. Men da bilder ble tatt og vi fikk svar på dem, skjønte jeg at dette her kom til å ta tid. Samtidig har Mona og jeg vært veldig klare på det helt fra starten, at her skal vi stå på, slik at en dag fungerer alt igjen. Vi har vært klare på at vi må bruke x antall år av livet vårt på å reise rundt og hjelpe andre i en tøff situasjon.

– For det gjør du i dag?

– Det gjør vi i dag og det er utrolig gøy. Det er kjempemorsomt å komme rundt, hjelpe andre mennesker og høre deres historie også. Det å kunne være med å bidra til at noen får et bedre liv, det gjør noe med meg også det.

– Jeg får masse energi tilbake. Jeg husker jeg fikk spørsmål om å skrive en bok da jeg var på Ullevål. Da var utgangspunktet mitt at dersom den boka kan være til hjelp for ett menneske, kun ett menneske, har vi gjort noe godt. Det vet jeg at den har vært.

Har en ting ugjort

– Din fotballkarriere tok brått slutt i Kristiansand, men hva tenker du på som høydepunktet ditt på fotballbanen?

– Karrieren min er ikke slutt. Jeg har ikke slutta å spille, jeg har bare tatt en lang pause. Jeg skal utpå banen igjen. Jeg føler at karrieren min ikke er over, i og med at jeg ble båret ut av banen. Jeg skal ha to minutter av en kamp, hvor jeg går ut selv. Da er karrieren over.

– I drakt?

–I drakt, selvfølgelig.

– Den skal være rød og hvit?

– Jeg håper det. Det er mulig at det blir Larkollens drakt, det vet jeg ikke. Men det kan gjerne være Fredrikstads drakt. Da er karrieren over. Nå har jeg bare en liten pause. Det som er litt deilig å tenke på, er at det er ikke bare oss fire som går den veien her. Det er mange tusen som går sammen med oss. Det jeg kan gi tilbake til alle disse som er med på den reisen vår, det er å komme meg opp og gå igjen. Da blir det en brukbar fest, en uke etterpå.