Bandet Aunt Mary ble startet opp nærmest som en tilfeldighet etter at vokalist Jan Groth hadde fått platekontrakt med Phillips Records.
– Jeg skulle prøve lykken som ung jypling på et par og tjue år. Jeg jobbet et år i Paris sammen med min gode venn Ole Dolva fra Green Onions fra Moss, sier Groth.
Oppdraget i den franske hovedstaden gikk ut på å spille inn en singel med to av låtene til Groth.
Problemet var bare at musikerne ikke kunne spille Rock 'n' roll, og valgte å gi opp etter et halvt år med arbeid.
– Jeg fortalte Phillips at jeg dro hjem til Norge for var det flinke rockemusikere på hvert gatehjørne, gode venner av meg. Så skulle jeg komme tilbake med et nytt band.
Måtte innom Danmark
Det var starten på bandet vi nå kjenner som Aunt Mary. Groth tok kontakt med venner av ham i Norge.
Det ble Groth på vokal og orgel, Svein Gundersen på bass, Bjørn «Krisa» Christiansen på gitar, Per Ivar Fuhre på munnspill og Ivan Lauritsen på trommer.
Planen var at de fem kameratene skulle dra til Paris for å fullføre innspillingene.
– Men for å finansiere turen måtte vi ta 14 dager i Danmark, og den turen gikk så bra at vi nesten umiddelbart kom i den situasjonen at vi ble tilbudt en LP-innspilling, vårt første album, og det var store greier, sier Groth.
Han ble værende i Danmark i nesten 18 år. De andre dro hjem til Norge etter 2–3 år.
– Ivan Lauritsen var med fra august 1969 og frem til jul. Da bestemte han seg for at han av forskjellige årsaker skulle slutte, sier Groth.
Brukte 28 timer på albumet
Lauritsen ble erstattet av Ketil Stensvik under en slags høytidelig seremoni på Vekteren Kro i Gamlebyen.
– Jeg husker at det var det mest populære stedet i Gamlebyen på det tidspunktet. Ivan og jeg byttet plass og det var en høytidelig greie til stor jubel, sier Stensvik.
– Det som var viktig da var at vi hadde fått platekontrakt og var i gang med å øve inn ferdig skrevet materiale, som Ketil kom rett inn i og ble med på å prege, supplerer Groth.
Debutalbumet «Aunt Mary» ble spilt inn i en stor bondegård bandet leide på landet utenfor Odense i 1970.
– Jeg mener vi brukte 28 timer og var våkne i tre døgn. Jeg husker at det var spennende å være der, og en stor ære å få spille inn en LP. Det var ikke mange norske band som hadde gjort det den gangen. Også husker jeg at jeg var fryktelig trøtt.
Hør hele intervjuet med Groth og Stensvik her:
Fikk futen på døra
Men det var på ingen måte snakk om glamorøse innspillingsforhold.
– Det var veldig smalhans, men noen ganger hadde vi til og med noe å spise, ler Groth.
Det var rett og slett tøffe tider for bandet rent økonomisk. Til slutt banket futen på døra.
– Det var trange går og vi leverte felles selvangivelse hvert år. Et år, litt utpå nyåret, troppet to herremenn opp på denne bondegården. De ringte på hos oss og presenterte seg som representanter fra Skattevesenet.
De hadde gått gjennom papirene til bandet og kunne ikke engang forstå hvordan én person skulle klare å leve av inntektene til hele bandet. Og de skulle altså være fem mann pluss en sjåfør?
– De spurte om de kunne komme inn og ta en titt. Da var det ekstra dårlig stelt, og jeg mener å huske at vi kun hadde én melkekartong i det store, gamle kjøleskapet. Og kanskje noen poteter. Jeg spurte om de ville se i kjøleskapet vårt, og det ville de gjerne, sier Groth.
Skattedirektøren lånte orgelet
Det tok ikke lang tid før de to representantene fra Skattevesenet gikk bort i et hjørne for seg selv, og snakket med hverandre.
Så kom skattedirektøren tilbake til bandet.
«Vil dere ta det ille opp om Hansen her tar bakveien inn i samvirkelaget og henter en kasse øl til dere? Det synes vi at dere fortjener», var svaret de fikk.
– Han hentet altså en kasse øl til oss, dette er Danmark vet du, og det viste seg at direktøren var organist, så han lånte mitt orgel og vi spilte så remmene røyk. Noen dager etter fikk vi et nytt skattekort i posten, med to prosent skatt, ler Groth og Stensvik.
Fem utvalgte fra «Aunt Mary»:
Whispering farewell: Det var Per Ivar Fuhre som skrev teksten til denne låten. Jeg fikk det rett og slett ikke til. Noe annet som er litt morsomt er at starten faktisk ikke er orgel, men gitar. Det er en låt som jeg synes står godt den dag i dag, og som viser at Aunt Mary var et band som hadde utrolig mange innspill og ideer.
There's a lot of fish in the sea: Dette kan vi trygt kalle en progrock-låt. Vi skulle ha med så mange elementer, og den er veldig progressiv. Det er jo et uttrykk, og låten handler om å skille seg litt ut.
47 steps: Vi kunne sagt mye om denne. Men det er i hvert fall veldig god vokal her, og refrenget fikk vi faktisk applaus for i et åpent studio i sin tid. Teksten handler om det å være utenfor og at det er så vanskelig å komme inn og være en av de andre. Det er 47 steg opp en trapp for å komme inn, men man havner på gata i neste øyeblikk.
I do, and I did: Dette er en fantastisk greie gjort av en gjeng med guttunger for 43 år siden. Sangen er en kjempeprestasjon, noe bluesgreier fra en ung 24-åring fra Greåker. Dette er nok vår favoritt på albumet.
Why don't you try yourself: Veldig fengende temaer. Bygger nok litt på britisk tradisjon. Dette er en låt som står på egne bein, som er fargerik og uttrykksfull.
