Hopp til innhold

– Nisselua er på igjen og ingenting har skjedd

Unni Espeland Marcussen mistet datteren sin på Utøya. Hun mener Norge igjen er et naivt land hvor ingenting har skjedd siden 22.juli.

Utøya

Lite har skjedd etter 22. juli. Det mener pårørende etter Utøya. Hun får støtte av politikere.

Foto: JONATHAN NACKSTRAND / Afp

– Har vi allerede etter to og et halvt år trukket nisselua ned og tenker at det skjer aldri oss? Nå orker vi ikke å høre mer om dette, nå må vi bli ferdige med dette, sier Unni Espeland Marcussen, som mistet datteren sin Andrine på Utøya. Hun er sjokkert over hvor lite som er gjort etter terrorangrepet og etterlyser handling.

Jeg trodde selv at aldri noe så fryktelig kunne skje meg. Jeg var opptatt av mine nærmeste, jobben min og det å ha det bra med ande og meg selv.

Unni Espeland Marcussen

– Lever i eventyret

Espelund Marcussen har siden hun ble pårørende i terroren som rammet Norge, engasjert seg i samfunnsdebatten. Både ved å fortelle hvordan livet uten datteren har vært, men også med innspill til forbedring og forebygging som kan bidra til å trygge Norge. Men nå mener hun alle svakhetene som ble avdekket etter 22. juli, blant annet av Gjørv-kommisjonen, er puttet i en skuff sammen med forslag til beredskapsplaner.

Unni Espeland Marcussen

Unni Espeland Marcussen er kritisk til hvor lite som har skjedd etter 22. juli.

Foto: NRK

Hun er kritisk til at det i Sverige er vilje til å lære og høre på erfaringene, mens det i Norge er helt stille. Som styremedlem i den nasjonale støttegruppa og leder i Østfold, har hun holdt foredrag i blant annet Sverige.

– Hvorfor har vi ikke konferanser i eget land og deler erfaringene på kryss av fylkesgrenser og kommuner. Alt fra oppfølging fra helsevenset til de 31 punktene som kommisjonen listet opp med forbedringspotensiale i vårt norske samfunn.

Hun mener ting må skje fort.

Beredskapen i Norge er på stedet hvil, det har ikke skjedd noen forbedring etter 22. juli. Det er gjort mye godt arbeid, men planene ligger fortsatt i skuffen. Det er ikke det vi trenger. Treårsdagen for da det verste vi kunne tenke oss skjedde, er her om noen måneder. Og jeg tenker at vi igjen har sunket ned i eventyret om at landet vårt er verdens tryggeste. Vi orker egentlig ikke høre om det grusomme som har skjedd. Nå er nok nok og vi er ferdige med det, sier hun.

– Noe vil skje igjen

Hun synes 22. juli bør få en plass i grunnlovsmarkeringen vår i 2014, fordi det nettopp var demokratiet vårt som ble angrepet den dagen.

– Selv om jeg er en optimistisk person, er jeg også realist. Noe vil skje igjen og da må vi være forberedt på en helt annen måten enn det vi var for snart tre år siden. Alle må våkne. Vi kan ikke la Støttegruppa ta støyten alene, det kan skje ditt barn, sier hun.

Her kan du lese 22. juli-rapporten

Hun mener det ikke er tid til å være så naive som vi var før terroren rammet.

– Jeg trodde selv at aldri noe så fryktelig kunne skje meg. Jeg var opptatt av mine nærmeste, jobben min og det å ha det bra med ande og meg selv. Jeg fokuserte på det positive. Nå har jeg blitt realist, for det skjedde jo meg.

– Dessverre skjedd lite

Ulf Leirstein sitter i Justiskomiteen på Stortinget og han beklager at ting har tatt så lang tid. Han lover at den nye regjeringen skal ta tak.

– Jeg skjønner kritikken, dessverre har det skjedd lite siden terroren 22. juli. Derfor er jeg glad for at den nye regjeringen som har tiltråd skal få på plass et beredskapssenter og gi økte midler til politiet. Nå skjer det ting, men det har skjedd lite de siste to årene.

– Er vi naive?

– Veldig mange synes vi var naive før 22. juli-tragedien og mange opplever det nok slik fortsatt. Det er dessverre sånn at det er mange som vil Norge vondt. Norge er engasjert i internasjonale konflikter og dat stiller vi oss laglig til for hogg. Derfor må vi hele tiden være opptatt av beredskap.

Svein Roald Hansen, stortingspolitiker for Arbeiderpartiet, mener det er viktig å ta Unni Espeland Marcussens bekymring på alvor.

– Vi må være veldig oppmerksomme på at tempoet med arbeidet med beredskapen ikke må gå ned. Noe er gjort, men det gjenstår også mye. Derfor er det blant annet viktig det arbeidet som er på trappene med omorganisering av politiet. Samtidig er det noe som nødvendigvis må ta tid, fordi det er avveininger som skal gjøres.