- Jeg har fortrengt veldig mye av det

I dag, på samme dato oppsummerer hun tiden etter katastrofen.

– Da det skjedde, skjønte ikke vi rekkevidden av det. Jeg var fryktelig ung, og det er jeg glad for i dag, sier Møgster.

– Vi skjønte det ikke før etterpå. Jeg vet ikke om jeg egentlig skjønte konsekvensene av det før flere år senere. Da vi sto midt oppe i det hadde vi mer enn nok med dét.

Les også: Mistet sin gravide mor for 25 år siden: – Det er som å vokse opp uten en arm

Marianne husker at de tøyset da de gikk om bord i fergen. Korgjengen la merke til at alt var likt om bord. Veggene hadde samme farge, dørene var like, korridorene like lange. "Hvis vi ses på lugaren, så er vi heldige", spøkte de.

Skjønner ikke helt hvordan de kom seg ut

Hvordan hun og de andre egentlig kom seg vekk fra røyken, gassene og flammene, er vanskelig å si.

– Helt tilfeldig. Det var ingen nødlys, ingenting. Vi visste bare hvor vi skulle. Det var mange som dessverre ikke fant utgangen.

– Jeg kan ikke forklare det med noe annet enn som en slags intuisjon, sier Marianne Møgster i dag.

– Vi var veldig heldige. Vi var sju stykker, og vi klarte oss alle sammen. Dette har vært helt annerledes for oss enn for mange andre, det er åpenbart.

Tiden etterpå har vært en prøvelse for Marianne også, selv om hun har sluppet å bære på sorgen etter å ha tapt noen av sine kjære i dødsbrannen. Hun hadde mareritt. Det gikk flere år før hun fikk sove natt til 7. april igjen.

Hun har reagert på lukter og syn. Det kan fortsatt skje. Men da katastrofen ble markert ti å i etterkant, og hun ble intervjuet om det som skjedde, skjedde det også noe med Marianne.

– Jeg snakket meg gjennom det i intervjuer og behandlet det på nytt. Jeg fikk det på en måte ut av systemet da.

– Vi sju var jo også mye sammen i tiden etterpå. Snakket om dette med venner og familie. Alle viste jo at vi hadde vært på tur.

For mange spørsmål

Den dag i dag forsikrer hun seg om at hun vet hvor hun er, når hun er på et hotell eller om bord i en båt. Og selv om det er viktigere for andre berørte enn henne, så syns hun det er nedslående at det fremdeles er mange ubesvarte spørsmål rundt brannen.

– Jeg mistet jo ingen. Det har på et måte vært mye lettere for oss. For andre er det ganske annerledes.

– Så hvis noen er ansvarlige for dette, på en eller annen måte, så har det ikke fått konsekvenser som det kanskje burde få for dem. Det syns jeg er feil.