Jan Edgar Fjell er kjent for sine roller i 'Lange Flate Ballær'-filmene, men er nå bare den mannen som mistet en bror og en søster i to tragiske trafikkulykker.
Ulykker som kunne vært unngått, mener han selv.
I 2001 skrev han ned sine tanker om det som skjedde med de to, i 1978 og 1981. Han skrev det ned i brevs form, som den dialogen han ville ha med dem om han kunne. Rått og uredigert havnet det på papiret, og slik ble det liggende.
– Men det jeg lurer på, er hvorfor dette kommer opp nå, etter så lang tid? Det er over 30 år siden, i 1978. Plutselig kommer tankene opp nå. De kommer når jeg sover. Det er vondt.
Samtalen han aldri fikk
– Da jeg skrev brevet, så skrev det jeg det om jeg tenkte. Som om jeg snakket med dem, spurte dem om forskjellige ting. Når jeg var ferdig med det, så tenkte jeg at dette skal ikke redigeres eller skrives om. Og så la jeg det bort, og så kom det opp nå. Jeg har sikkert trykket på noe på PC-en, og så kom det fram igjen.
– Mye frustrasjon å se i teksten?
– Du blir jo så maktesløs. Kan ikke gjøre noen ting. Jeg kom midt oppi det da broren min døde. Så han lå nede i gata. Jeg vet det ikke var hans skyld, men hva hjelper det? Jeg ble irritert og forbannet på hele situasjonen. Men jeg får ikke gjort noe med det. De svarene jeg vil ha kommer jeg aldri til å få. Det er vondt nok i seg selv.
Søsterens død tre år senere
Og så var det søsteren. Som i 1981 hadde tatt lappen for noen få dager siden, og skulle få kjøre bilen til en gutt hun likte bedre enn de andre.
– Den kollisjonen var så voldsom at hun ble kastet rundt, og havnet under bilen. Jeg håper og tror det gikk fort, uten at hun merket hva som skjedde med henne, sier Jan Edgar.
Søsteren lå en uke i koma på sykehuset før det var over.
– Før hun løftet på armene og døde. Nesten det samme som da broren min døde, da legen kom og slo oppgitt ut med armene, og vi skjønte hvordan det lå an.
Det er veldig lenge siden, samtidig er det som om det skulle vært i går, sier Fjell. Han sier han husker alt som skjedde ulykkesdagene og dagene etterpå.
– Og så går det en stund, og du legger det vekk. Lever videre. Og plutselig en dag, så bare smeller det i hodet. Da kommer savnet. Og tankene om at 'bare hvisomatte, dersomatte'.
- Savnet ligger der. Det spør ikke om lov. Det bare kommer.
Til ungdommen
– Det er mange år siden jeg skrev det. Det er mange år siden det skjedde. Men det skjer i dag og. Omtrent hver dag leser vi i avisa om ungdommer som blir borte, sier Jan Edgar.
Han tenkte å ha det i avisa for å advare ungdom, kanskje redde noen. Hvis de leser og forstår hva som skjer med etterlatte. Sorgen kan bli borte i løpet av relativt kort tid. Kanskje fem-seks år. Og da kommer savnet. Det jeg snakker om skjedde for over 30 år siden, og nå har jeg minnene og tankene om hva verden hadde vært viss de hadde levd.
– Hva hadde de vært? Hvor hadde de bodd? Hvor mange barn hadde de hatt? Og så videre.
Voldsom respons på Facebook
Fjell har delt disse tankene før. For noen år siden la han brevet ut på sin Facebook-vegg, og fikk mange reaksjoner.
– Responsen var voldsom. Noen kom med sine historier, om at de har mistet sine. Noen fortalte at de ikke greier å skrive det vekk, eller skrive det ned. Og det kunne jeg ikke hjelpe dem med.
Ferske trafikktall viser at det har dødd 100 mennesker på norske veier så langt i år. Fem av dem i Østfold. Det er mange som må gjennom noe av det Jan Edgar har måttet gå gjennom.
– De som sitter igjen, de har et stort tomrom. Et tomrom en ikke får gjort en dritt med. Og folk kan si "Herregud, det er jo lenge siden!".
- Ja, jeg vet det er lenge siden. Men det er så rart med det. Det kommer opp som en strøm. Plutselig er det i tankene mine.
– Jeg har ikke lyst til at det skal bli borte, heller.
