Blybekkene

Fra den store parkeringsplassen på Skytterkollen går det en jevn strøm av barn, voksne og hunder inn i skogen.

Mange av dem følger Turistforeningens pil som peker mot Brunkollen, Sæteren og Nygård.

Andre har satt fra seg bilen lenger nede i veien og går grusveien mot Østernvann, som er et annet yndet turmål.

Vi er ved inngangen til marka for over 125.000 bæringer og titusenvis av innbyggere på Oslos vestkant. Men stedet er ikke bare et turområde.

Her ligger også landets mest brukte skyteanlegg. Banene ligger delvis gjemt bak grantrær og høstgule bjørker. Det er også voller og gjerder som dels hindrer innsyn og dels hindrer at folk får kulene i hodet.

Men på en vanlig dag er det umulig ikke å legge merke til det som skjer innenfor gjerdene. Både politifolk, militære, konkurranseskyttere, hobbyskyttere og jegere kommer til Løvenskioldbanen for å trene.

Det skytes med pistoler, maskinpistoler, grovkalibrete jaktrifler og hagler. Innimellom kan det høres ut som det har brutt ut borgerkrig på den grankledde kollen.

Bråket kan høres helt til Holmenkollåsen over grensen til nabokommunen Oslo.

Men det er ikke bare bråket som er et problem i nærområdene. Det kommer også en annen og helt lydløs forurensning fra skytearenaen og inn i friluftsområdet. Den er det mange som ikke er klar over.

– Jeg har hørt skuddene, men har aldri tenkt på faren for blyforurensing fra ammunisjonen, sier Harald Wisløff som er ute på tur med hunden Wissy.

Andre hundeeiere holder kjæledyret i tett bånd når de går forbi de sildrende bekkene som kommer fra skytebanen.

– Nei, bikkja mi får ikke drikke av vannet her. Jeg har sett oppslag. Det sier en dame som allerede er ferdig med søndagsturen og løfter hunden inn i et bur i bagasjerommet.

Men der noen nekter hunden å drikke, er det andre som fyller drikkeflaskene sine. Advarslene som noen har lest står ikke ved bekkene lenger, og åpenbart har informasjonen om vanninnholdet ikke nådd alle.

Folk drikker av vannet

– Vi bruker dette området nesten ukentlig, sier Tor Eirik Knutsen. Han og familien bor på Eiksmarka i Bærum og er ute på søndagstur de også.

Heller ikke Tor Eirik er klar over den skjulte forurensingen fra skytebanen.

– Jeg er mye ute og løper. Jeg drikker masse vann selv. Tar aldri med meg flaske. Jeg drikker fra bekker og sånn. Så hvis det er farlig så er det ikke bra!

Bly er et svært giftig tungmetall. Og frykten for helseskader finnes rundt flere skytebaner i Norge.

På Skytterkollen i Bærum råder det fred denne søndagen. Bare ett og annet skudd fra pistolbanen bryter stillheten.

Med den vesle hunden Lulu løpende foran og to barn på slep har Sophie Noel Vanay akkurat passert bekken som renner under stien i et sementrør. Heller ikke hun har hørt om blyet.

– Nei, det var jeg faktisk ikke klar over, sier hun.

– Det var en gutt i bekken. Han hadde munnen nedi vannet og drakk, sier eldstejenta Thilie Vanay Olafsen alvorlig.

Og det er visst ikke noe usedvanlig med det.

I 2016 ble det målt høye konsentrasjoner av bly i bekken her. Over førti ganger mer enn den øverste grensen satt for drikkevann.

Også i den andre bekken som kommer fra skytebanen er det målt kraftig blyforurensing.

Samtidig er det giftige tungmetallet påvist i bær- og turterrenget godt utenfor skytebanens område.

Når vi søker på bly på Folkehelseinstituttets nettsider finner vi blant annet at:

• Bly er meget giftig og akkumuleres i kroppen.
• Bly virker på en lang rekke organer, nervesystemet og blodet.

Det er noen år siden vannet sist ble sjekket. NRK vil gjøre egne målinger. Men først drar vi ut i området med en som i mange år har krevd at forurensningen må stoppe.

Mot kilden

En septemberdag går vi bak en blå rygg på en smal sti som nesten er skjult av blåbærlyng. Stien er ikke i bruk av vanlige turfolk. Noen ovale, brune ekskrementer viser at elgen bruker tråkket. Også pensjonisten Knut Søraas har gått ruta mange ganger.

Vi runder et forfallent nettinggjerde og trosser flere gule skilt som advarer om «skyting livsfare».

Tidspunktet er ikke tilfeldig valgt. Ifølge leirduebanens hjemmeside skal skytebanen først åpne klokken elleve på mandager. Nå er klokka så vidt passert ti. Noe som altså skal gi oss en snau time på myra før kulene fyker.

Til venstre for oss ser vi et bredt bekkedrag. Skogbunnen er fuktig og svart. Trærne har svarte, skjeggete greiner og stammene skakker lett mot flere sider, noe som gir assosiasjoner til råtne tenner som er i ferd med å løsne.

– Du skal snart få se verre, sier Knut.

Er det noen som har brukt mye tid på å undersøke skadene av blyet fra skytebanen, så er det han.

– Her er vannet meget sterkt forurenset, mens jorda kan klassifiseres som farlig avfall. Mange ganger verre enn farlig avfall, sier han.

Advarselen som damen ved parkeringen hadde lest ved bekken var det han som satt opp.

– Du vet jeg har hengt opp skilt ved bekkene for å advare folk om blyet. At barn ikke bør leke der. At det er farlig for folk og hunder å drikke vannet. To eller tre ganger har jeg hengt opp plakater. Men de har blitt plukket ned, sier han.

– Plukket ned av hvem da?

– Jeg var ikke der da de ble tatt ned. Men det var vel noen som ikke likte budskapet, sier han.

Det er mange år siden han begynte å engasjere seg.

– Det var sønnen min som ble interessert først, forteller Knut Søraas.

– Han bor på Eiksmarka og har vært plaget av skytestøyen. En dag dro han opp til skytebanen og begynte å ta målinger med mobilen og fant at det var mye støy. Han tok også en vannprøve. Og fant at det var mye bly i bekken. Han er jo lege og kan en del om det, legger Knut til.

– Så kalte han inn meg som var blitt pensjonist på det tidspunktet og sa at fatter’n – nå går vi opp og måler litt. La oss gjøre en undersøkelse her!

Dette var i pinsen 2013.

Det er ikke en hvilken som helst pensjonist som gir seg i kast med en sånn oppgave. Knut er både sivilingeniør og siviløkonom av utdanning. I over tretti år har han jobbet i et internasjonalt oljeselskap, og de siste årene mye med helsespørsmål.

Kjentmannen fortsetter lett oppoverbakke til terrenget flater ut og vider seg ut til ei myr. Nå står vi på et sted som ser ut som det er rammet av en lokal naturkatastrofe. Som om det har gått av en liten bombe i Bærums skoger.

Trærne har lagt seg helt ned. Trestammene ligger spredd som hvite kjempeknokler. Vannet er rustbrunt. Grønnfargen er som sugd bort.

Naturligvis er det ikke en bombe som har skylda, årsaken ligger trolig under støvlene våre.

Millioner eller kanskje milliarder av små kuler.

De kan ses overalt på skogbunnen. Tett i tett og i flere lag oppå hverandre. Brune, og grå, men de aller fleste er rustbrune.

Den hvithårede pensjonisten balanserer på en stokk over det rustbrune vannet.

I hånda holder han dokumentene med oversikt over 105 målinger av terreng og vann rundt skytebanen, som han laget på oppdrag fra folkeaksjonen mot skytebanestøy i 2014 og 2015.

Kort fortalt viste målingene at både jord og vann var kraftig forurenset av det giftige tungmetallet fra skytebanen.

Målingene ble en øyeåpner i 2014 og resulterte i flere reportasjer i lokalavisa og oppslag i NRK.

Senere har også Asplan Viak på vegne av Norges Skytterforbund tatt prøver av jord og vann og bekreftet bildet av tung forurensing.

Fylkesmannens miljøvernavdeling kom på banen i 2015. Bokstavelig talt.

Etter å ha vært på befaring på myra gjorde Statens representant det klart at de ville kreve at Norges Skytterforbund satte inn tiltak for å stoppe avrenningen.

Det er over fire år siden nå. Foreløpig har ingenting konkret skjedd, men flere ting er på gang.

Et plutselig drønn får oss til å rette oss opp. Smellet var veldig nærme og i samme retning som leirduebanens utskytningsområde. Tiendedeler etter risler det i vanndammen på myra. Det er lyden av små kuler som treffer vann.

Hagl taper fort farten og to hundre meter unna utskytingsstedet er det neppe noen fare, mener Knut. Men vi søker ly av noen trær som fortsatt står oppreist i utkanten av myra.

Det er fortsatt en halv time til leirduebanen skal åpne, men hagleskytterne klarer åpenbart ikke å vente lenger.

Enorme mengder bly

JA!

Det er en grønnkledd jeger som roper. Han står i utgangsstilling med knærne lett bøyd og haglgeværet halvveis løftet. En oransje leirplate skjener over himmelen i Bærum.

Noen tideler senere smeller det fra geværet. Leirdua drysser ned på sletta foran skytterens standplasser.

Geværet brekkes opp. En svart plasthylse plukkes ut og kastes i en romslig plastdunk. Ny patron settes inn.

Løvenskioldbanen er det nærmeste man i Norge kommer et nasjonalanlegg for skyting. På leirduebanen tester konkurranseskyttere i skeet og rypejegere treffsikkerheten fra en rekke overbygde standplasser.

– Ja! Ordren går til den stemmestyrte leirduekasteren som slenger ut en ny plate.

24 gram metall blåser ut av løpet for hvert skudd. Det kan høres lite ut, men med rundt en million hagleskudd avfyrt i året, skulle det bli rundt 24.000 kilo metall. Det vil si vekten av 24 biler som havner i nedslagsområdet på myra nord for banen årlig.

Banen åpnet i 1951. Den gang var det bare bly i ladningene.

Bevisstheten om blyets uheldige virkninger for miljø, dyr og folks helse har økt med årene.

De siste 20 årene omtrent har blyhagl vært forbudt å bruke på denne skytebanen. Nå går det mest i stål.

Et nasjonalt forbud mot blyhagl på skytebaner kom i 2002. Så ble det totalforbudt tre år senere, men totalforbudet ble opphevet av Stortinget i 2015.

Nå er det lov å jakte med blyhagl igjen, men på skytebaner og våtmarksområder skal det brukes andre og mindre miljøskadelige ammunisjonstyper.

På pistol og geværbanene derimot er det lov å skyte med bly. Men nylig ble det kjent at det kan komme en innstramming fra EU. Den kan komme til å ramme all skyting med bly, deriblant skiskyting som bruker blyprosjektiler i dag.

Skytesporten er i dag den største forurenseren av bly i Norge, men problemet vil ikke bli borte med et forbud. Det ligger millioner av kilo spredd på norske skytebaner og i norsk natur.

Hvor mye bly det kan ligge på Løvenskioldbanen, er det ingen som vet eksakt.

Skytebanemotstandere mener det kan ligge rundt 5.000 tonn bly i grunnen.

I tallet er det også regnet med ammunisjonen som er brukt på de mange gevær- og pistolbanene og hvor kulene skal være fanget opp av store voller.

Hvis regnestykket er riktig, er det så mye bly her at hver eneste nordmann teoretisk sett kunne reise opp til kollen og hente seg en kilo bly hver.

Norges Skytterforbund mener tallet er langt lavere.

Et anslag Skytterforbundet lager for NRK sier at det kan være snakk om inntil to millioner kg bly. Rundt 400 gram for hver nordmann, altså.

Av denne mengden anslår forbundet at 766 000 kg har havnet i nedslagsfeltet nord for leirduebanen.

Hvor mye av blyet som fortsatt ligger der, og ikke har løst seg opp i vannet og rent ut med bekkene er derimot et åpent spørsmål. Ifølge fagfolk kan det ta 50–60 år for en blykule å gå i oppløsning i surt myrvann som dette. Målinger på myra viser så høye verdier at det får fagfolk til å måpe.

Giftig for dyr

Noen uker senere besøker NRK området igjen. Idet vi parkerer bilen er det fortsatt høst, men før vi har gått de fem hundre meterne fra parkeringen ved Østernsvingen og opp til myra ved leirduebanen har det blitt vinter.

Lette, hvite fjon lander mykt på myra som er vant til å bli pepret med harde metallkuler. Det har vært kuldegrader på natta, og snøen legger seg på isen og dekker den sykelige rustfargen. Samtidig er det helt stille på skytebanen, muligens fordi snødrevet ødelegger skytternes sikt.

Siden tidlig i høst har vi forsøkt å få svar på hva alt blyet i skogen rundt skytebanen betyr for dyrelivet. Målingene som Søraas og skytterforbundet har gjort av jord og vann er sendt til en av landets fremste toksikologer og veterinærer.

Nå står han på myra i dunjakke som er mye grønnere enn skogen rundt ham, og myser gjennom snødrevet.

Aksel Bernhoft som er ansatt som seniorforsker ved Veterinærinstituttet er en svært opptatt mann. Det tok nesten to måneder før han fikk sett på dataene. Nå er han til gjengjeld svært engasjert.

– Det er ikke bra for dyra hvis de går her og spiser av vegetasjonen og får i seg jord, sier Bernhoft.

– Drøvtyggere spiser en del jord – kanskje fem til ti prosent av det de spiser er jord. Og den jorda her inneholder enorme mengder tungmetaller, først og fremst bly og det er ikke bra for dem, forklarer han.

– Vannet da?

Det er jo bekker i området her som kan inneholde store menger bly. Dyra som bor her og hunder på tur som drikker av det jevnlig – det kan være skadelig for dem.

– Hvilke skader?

– Det er spesielt giftig for nervesystemet, særlig for unge dyr i vekst. Bly kan også skade hjertet, nyrer og blodsystemet. Forgiftningen kan være dødelig hvis de får i seg nok, sier gifteksperten.

Elgmøkk og spor etter klover viser at viltet lever oppi forurensningen. Og det er ikke bra, sier han.

Målinger Norges Skytterforbundet har fått tatt her har vist et innhold på nesten 100.000 mikrogram bly per liter. Det er ti tusen ganger mer bly enn hva nordmenn kan ha i vannet i springen.

Det er disse nivåene han mener er direkte skadelige for dyrelivet, mens de mye lavere nivåene i bekkene lenger unna skytebanen ikke bør være et problem for hundene, mener eksperten.

Ingen oversikt nasjonalt

Noen er bedre til å rydde opp etter seg, enn andre.

Ifølge en rapport som Forsvarsbygg Futura lagde på oppdrag fra Miljødirektoratet i 2014 har forsvaret gått foran med et godt eksempel i Norge.

De er i ferd med å sanere og avhende en rekke skyte‐ og øvingsfelt som Forsvaret ikke lenger bruker. Samtidig har de etablert programmer for overvåking av forurensing fra skytebanene.

Baner som nå renskes opp for bly ligger spredd over hele landet:

Mens forurensningen ved militære baner er godt kartlagt, henger de sivile banene etter, går det fram av rapporten.

Fem år senere er dette fortsatt tilfellet, innrømmer Miljødirektoratet.

«Ettersom vi ikke har oversikt over det totale antallet av aktive og nedlagte sivile skytebaner, er det vanskelig å anslå hvor mange sivile skytebaner som er forurenset. Vi har heller ingen oversikt i dag over hvilke baner som er mest forurenset. En slik nasjonal kartlegging er ikke gjort», skriver direktoratets fagavdeling i et svar til NRK.

Direktoratet skriver at de jobber for å lage en database der forurensing på skytebanene skal registreres.

Så langt er rundt 1350 av anslagsvis 3000 baner lagt inn i forurensningsdatabasen. Men det at banene de registrert der, betyr ikke at forurensningsproblemene deres er kartlagt.

Mange av skytebanene eies av det frivillige skyttervesen. Andre eies av Norges Jeger og fiskerforbund og av Norges Skytterforbund.

Mange av banene ligger mer eller mindre glemt ute i naturen. Å rydde opp i gamle miljøsynder vil være svært kostbart.

Prisen for å renske opp blyet på en vanlig riflebane kan beløpe seg til et par millioner kroner (2014-kroner). Leirduebaner, som ofte ligger ved myrer, er mye dyrere å gjøre noe med. Da kan opprenskningsjobben fort koste ti millioner kroner, går det fram av rapporten til Forsvarsbygg Futura.

Vi drar for å måle

– Når du skal måle forurensning fra en skytebane, så skal du ta vannprøver den første dagen etter en lengre tørkeperiode. Da vil regnet skylle med seg mye av blypartiklene som har samlet seg.

Dette velmente rådet vi fikk fra en bekjent i miljøkonsulent-bransjen.

Underforstått hvis vi ville ha verst mulig resultat, da.

I så måte har valgt helt feil tidspunkt. Det hadde vært flere dager med snø, regn og nå var det et par plussgrader og vinterens første snø var i ferd med smelte ved Skytterkollen.

Å ta en vannprøve er ellers enkelt. En halvliters plastbeholder senkes ned i vannet og fylles, korken skrus på, og beholder merkes med nummer, tid og sted.

Vi har med oss seks beholdere. Fem blir fylt med vann fra de to bekkene.

Den sjette skal fylles på myra der kulene fra hagleskytterne har landet i snart 70 år.

Men når vi kommer til kanten av myra blir vi stående rådville.

Det smeller nemlig kraftig på standplassene ovenfor. Vi ser ikke skytterne, men kjenner formelig smellene.

Etter litt nøling kommer vi frem til at det klokeste er å holde seg på sikker avstand. Derfor får vi ikke hentet en vannprøve på stedet hvor det tidligere har blitt målt mest bly.

Vi er spent på resultatene av vår egen måling. Svaret, som analyseres av laboratoriet Eurofins, kommer dagen etter. Det viser seg at det er høye blykonsentrasjoner i alle prøvene.

Aller verst var det i en liten dam som ligger kanskje 150 meter nedenfor myra. Her ble det funnet 1900 mikrogram bly per liter. Det er nesten 200 ganger mer bly enn øverste tillatte mengde i vann fra springen.

På stedet hvor mange slukker tørsten, og hvor de to jentene så en gutt som drakk, var derimot blyinnholdet noe lavere enn det som er påvist tidligere.

270 mikrogram er likevel over alle grenser satt for vannkvalitet.

Høyere opp i bekken der vannet kommer ut av et sementrør under en vei, måler vi over 400. Men der ser bekken så udelikat ut at det ikke engang trengs skilt for å holde forbipasserende unna.

Lavest målte vi i en liten bekk like før utløp i den større Østern-bekken. For lokalkjente er dette ved den såkalte Østernsvingen, som er startpunkt for mange turer sommer som vinter. Her målte vi 110 mikrogram bly per liter, noe som er på nivå med tidligere målinger.

Den verste tilstandsklassen i vannforskriften er «svært dårlig». Når vannet er så dårlig betyr det at vannet er akutt giftig for vannlevende organismer. For bly går grensen ved 57 mikrogram per liter. Her var resultatet dobbelt så høyt.

Så hva betyr dette for folk at de drikker vannet?

– Kan gi helseskade

– Folk må absolutt ikke drikke vannet fra bekkene som kommer ut fra skytefeltet. Det er mitt klare råd.

Det sier Frantz Leonard Nilsen. Han er kommuneoverlege i Bærum.

– Er det skadelig?

– Ja, i hvert fall hvis man drikker mye av vannet over flere ganger. Da vi vil blyet hope seg opp i kroppen og gi negative helseeffekter på sikt, sier Nilsen.

Hos voksne kan bly gi økt blodtrykk og økt risiko for hjerte og karsykdommer. Nyreskade er en annen fare. Hos barn kan inntak føre til nevrologiske skader og nedsatt intelligens går det fram av Folkehelseinstituttets hjemmeside.

– Vi tenker i utgangspunktet at unødig eksponering for bly er veldig uheldig og helseskadelig. Og at man bør unngå å få i seg mer bly enn det vi får i oss gjennom vanlig kosthold, fortsetter Nilsen.

En artikkel på Folkehelseinstituttets sider forklarer at en europeisk studie fant at voksen person på 70 kilo i snitt får i seg 35 mikrogram bly daglig. Det er nemlig bitte litt bly i det vi vanligvis drikker og spiser, som korn, melk og grønnsaker.

Det finnes ingen nedre sikker grense for hvor mye bly vi kan få i oss uten å få skader. Særlig små barn, og fostre i mors liv er sårbare.

I bekkene ved Skytterkollen hvor det ikke er uvanlig for turfolk å drikke, viser våre målinger at en drikkeflaske kan tilsvare en ukes inntak av bly.

Til sammenligning er det målt 91.000 mikrogram bly per liter vann oppe på myra der få turfolk går.

Et tenkt tilfelle er at en rådyrjeger fyller svartkjelen med vann fra myra og koker kaffe på det, da kan jegeren få i seg sju års blyinntak på noen få minutter.

Lover tiltak

– Det er all grunn til å ta dette veldig alvorlig.

Ordene kommer fra Per Kraft i konsulentfirmaet Asplan Viak. Han er hydrogeolog og eksperten som Norges Skytterforbund har engasjert for å finne løsninger på det tunge miljøproblemet.

– Det er mye bly som ligger i terrenget og det er ganske konsentrert det som renner av, så det er veldig viktig å ta tak i dette her, medgir han.

Det er Norges Skytterforbund som har henvist oss til Kraft for å svare på våre spørsmål.

Mye bly har rent ut med bekkene siden Knut Søraas og sønnen hans begynte sine målinger ved Skytterkollen. Men snart kommer de første tiltakene.

Bærum kommune har akkurat godkjent planene for to rensedammer for å stoppe bly-avrenningen i de to hovedbekkene ut fra skytebanen.

– Der blir det fangdammer med rensefiltre som skal fange opp blyet. Arbeidet settes i gang i vinter eller til våren, sier Kraft.

Hva som skal skje med myra der problemene ligger begravet er derimot ikke avgjort ennå.

Norges Skytterforbund går inn for at myra dekkes til og at blyet skal få ligge. De mener blyet blir liggende i ro dersom myra får et tett toppdekke som ikke slipper vann ned til tungmetallene.

En mulighet er å grave opp og fjerne alt blyet i myra. Men dette vil ikke de som konsulenter anbefale, sier Kraft.

– Det er vanskelig og vil gi økt avrenning av bly mens arbeidet pågår.

Advarsel

Kjentmann Søraas synes det vil være et stort nederlag for miljøet om blyet blir liggende. Mens skytterne mener det ikke er fare for at blyet kan siger ned og forgifte grunnvannet, er han redd for nettopp det.

Men det er fylkesmannen i Oslo og Viken som må ta den endelige avgjørelsen. Samtidig finnes det over 3000 andre skytebaner i Norge. Og det finnes altså ingen nasjonal oversikt over forurensingen fra disse.

Men funnene som er gjort ved skytebanene i Bærum kan gi en pekepinn om et enormt forurensingsproblem. Nå er også kommunen og Skytterforbundet blitt overbevist om at turgåerne må advares.« Det frarådes å drikke vannet fra bekken», skal det stå på skiltene som nå skal settes opp i skogen.