To gutter står på et vaskerom og tørker tøy. 
Fabian Benedictow, Tobias Skretting Lunde.
En spesiell lukt har satt seg i klærne
Adrian Dorich-Bull, Tobias Skretting Lunde, Fabian Benedictow, Victor Eek Minassian, tar en selfie blant fjellene i Senjahopen.
For noen uker siden ante de ikke at de skulle havne her
Pillede reker på et samlebånd
Sammen med tonnevis med reker
Oversiktsbilde av Mefjordvær.

– Det hørtes sykt fett ut

Ungdom jobber på Senja for å tjene penger på reker og oppleve nordlys og høye fjelltopper

– Førtiåtte, femti, femtito. Fabian (19) teller reker.

– Femtifire, femtiseks, femtiåtte. Det var veldig spontant å dra hit.

Han setter en strek for hver hundrede reke. Fabian er kontrollør på rekefabrikken i Senjahopen og nå sjekker han innholdet i rekeposene som skal ut til kundene.

– Det var litt rart i starten, men det er meningsfullt da!

Kolasj av to bilder. Fabian Benedictow teller pillede reker og Adrian Dorich-Bull håndterer et lass med frosne reker

I naborommet går kompisen Adrian (19) løs på kilovis med pillede frosne reker.

Også han jobber i rød sone i dag. Der er hygienen ekstremt viktig. Derfor rødt hårnett og rød frakk. Hårnettet gnager i panna.

Tobias Skretting Lunde, Adrian Dorich-Bull, Victor Eeiz Minassian og Fabian Benedictow rusler mot oss på en gangveg i Senjahopen

I Senjahopen kalles de bare Oslo-gutan

Med 300 innbyggere, vet alle hvor alle bor

Anne Lise Larsen sitter i kassa på nærbutikken
Dæm e' liksom eksotisk her
Anne Lise Larsen, butikkansatt

Plutselig dukka det opp fire 19-åringer fra tjukkeste hovedstaden.

Nå har kompisene Victor, Adrian, Fabian og Tobias blitt et daglig syn i fiskeværet.

Det er høyst uvanlig at sånne som dem slår seg ned her. Sjøl veit de ennå ikke hvor viktige de er.

– Osten er jækla dyr her, ass'.

Guttene studerer ostepakka og vurderer den billigste varianten. De prøver å spare på utgiftene for å legge seg opp mest mulig penger.

Adrian Dorich-Bull, Tobais Skretting Lunde, Fabian Benedictow, Victor Minassian handler i butikken. Ser på en gulost som er dyr.

Det er første gangen hjemmefra. I juni var de russ. Framtida lå åpen for firerbanden som har kjent hverandre i årevis.

Noen velger å dra på backpacking, andre tar et friår. Kjæresten til mora til Adrian kommer nordfra og foreslo at de skulle dra nordover for å jobbe.

Eventyrlysten og vissheten om ei feitere lommebok gjorde utslaget.

Vi drar!

Adrian Dorich-Bull og Fabian benedictow spiser rykende varm spaghetti.

– Han ser etter oppskriften, men jeg mener vi kan det. Victor putter pølsebiter i munnen.

Lukta av spagetti bolognese er i ferd med å blande seg med rekelukta fra klærne.

Tobias henger over PC-en på kjøkkenet og leser en oppskrift på nettet.

Litt usikre virrer de tre andre rundt. Victor skjærer opp grillpølser som han blander med kjøttdeigen. En italiener ville revet seg i håret. Hvitløken glemte de å kjøpe.

De bor i det som nå bare kalles Oslo-huset, et hus som bedriften skaffa dem. Det er merkelig ryddig i huset. Bortsett fra på soverommene.

– Vi er egentlig vant til at mødrene våre rydder opp etter oss.

Victor Eek Minassian og Tobias Skretting Lunde er på et kjøkken. Victor skjærer pølser og Tobias søker etter en oppskrift på nettet.
Adrian DorichBull Tobias Skretting Lunde Fabian Benedictow Victor Eek Minassian
Tobias Skretting Lunde og Fabian Benedictow ligger på hver sin seng på hybelen i Senjahopen


Men her er ingen mødre. Ingen utesteder heller. Her er det nordlys og høye fjell. Hus i alle farger langs en liten vei. Noen hus har flere farger også.

– Det var en wow-factor da vi kom kjørende nedover her og så fjellene. Vi har ikke sett noe sånt som det her før.

Bildecollage av et hus langs veien i Senjahopen og gummistøvler på gulvet i en fabrikk. Gummistøvlene står i skumvann fra produksjonen.



Etter pandemien har det skjedd noe på Senja.

De utenlandske arbeiderne har ikke kommet tilbake til Norges største sjømatkommune.

Bemanningskrisen er større enn noen gang.

I hele Nord-Norge er det skrikende behov for arbeidskraft.

Havet og sjømat er framtidas næring, sies det.

– I verste fall kan ikke bedriftene realisere mulighetene som ligger i egen bransje hvis de ikke har folk til å jobbe der, sier Sigrid Ina Simonsen, regiondirektør i NHO Arktis.

Bildecollage av NHO sjef Sigrid Ina Simonsen i Arktis og nordlys

– Det hørtes sykt fett ut med nordlys, da. Det var det jeg håpa å se da jeg kom hit.

Fabian og kompisene hadde store forventninger da de kom.

På vei hjem fra jobb ser de nordlys nesten hver kveld. De sender snapper til vennene sine hjemme i Oslo. Der pleide de å henge rundt på kveldstid i en opplyst hovedstad.

Her i Senjahopen er det bare én kafe og et treningssenter.


– Hvorfor er dere her egentlig?

Fabian Benedictow sitter ved et samlebånd med ferdigpillede reker i Senjahopen. Fabrikken heter Coldwater prawns of Norway.
Vi var keene på å tjene litt penger
Fabian Benedictow
Adrian DorichBull Tobias Skretting Lunde Fabian Benedictow Victor Eek Minassian står utenfor butikken på Senjahopen med matposer i hendene. Fjell i bakgrunnen
Så hadde vi godt av å komme oss litt bort fra Oslo
Victor Eek Minassian
Adrian DorichBull følger med på et samlebånd på en rekefabrikk i Senjahopen
Komme ut av komfortsonen
Adrian Dorich-Bull
Tobias Skretting Lunde vasker hender på badet på en fabrikk
Jeg liker egentlig ikke reker
Tobias Skretting Lunde

Skolen var slutt. De hadde et friår. To venta på å dra i militæret og to på å studere.

De skulle komme til å redde rekefabrikken til Knut Helge Vestre denne høsten.

Han trekker det kledelige hårnettet over huet.


– Sånn, nå er jeg kledd som folk.

Knut Helge Vestre, direktør for Coldwater prawns og Norway


Han var rask på labben, da han så innlegget gutta hadde posta på Facebook.

Da sommeren var over hadde han digre hull i bemanninga på rekefabrikken Coldwater Prawns of Norway. Disse 19-åringene kom som en gavepakke. Det var mange som ville ha dem, men han vant.

Nå prøver han å bruke den spektakulære naturen på Senja til å lokke til seg spenningssøkende ungdom gjennom annonser i toppturmagasiner og sosiale medier.

To bilder. Administrerende direktør i Coldwater prawns of Norway, Knut Helge Vestre, sitter og jobber med en stillingsannonse med spektakulære bilder fra Senja. Oversiktsbilde av Senjahopen.

Tobias ser at direktøren kommer gående mot ham. Det er noe nervøst ved det å møte sjefer.

– Har du nokke kompisar som vil komme hit å jobbe? Han har sunnmørsdialekt og ser direkte på Tobias.

– Det er jo folk hjemme, men mange begynner å studere. De mister jo bare penger, i motsetning til meg som tjener penger mens jeg er her.

Det er bare å sende dem oppover så skal de få jobbe til de ligger der. Står du på og jobber, tjener du mellom 5 og 600 000, som en industriarbeider. Et liv uten reker er et stusslig liv, sier han overbevisende.

Direktøren har en drøm han ikke får realisert uten nok ansatte. Han vil at fabrikken skal kunne gå tre skift sju dager i uka og ikke bare i fem slik som nå. Mangelen på folk setter begrensningene.

En fiskebåt kommer inn til Senjahopen i grålysningen
Fabian Benedictow måler saltinnholdet i vannet i rekeposen på rekefabrikken
ferdigpillede reker på et samlebånd ved Coldwater Prawns i Senjahopen
Victor Eek Minassian og Tobias Skretting Lunde står i et produksjonsanlegg for reker i Senjahopen og overvåker et samlebånd

En fiskebåt er på vei inn mot kaia etter nattas arbeid.

Det er grytidlig, og langs en mørklagt vei går fire gutter. De er på vei til jobben.

I dag er det mørkt, vått og kaldt.

Noen minutter før sju er de på plass på fabrikken.

Lukta av reker slår mot dem med en gang de åpner døra, men de begynner å bli vant til det nå.

Victor og Tobias tar plass i pakkeriet, Adrian ved pakkebåndet og Fabian i det lille laboratoriet.

Det har tatt tid å lære seg jobben. De møtes igjen til pause om to og en halv time.

Tom Rune Eliseussen, ordfører på Senja

Tom Rune Eliseussen, ordfører på Senja (SP)


– Kan æ komme om bord?

Den entusiastiske og blide ordføreren på Senja balanserer på den glatte brygga, og manøvrerer seg om bord i en lokal fiskebåt til 150 millioner.

De har gjort investeringer på Senja.

I Norges største sjømatkommune er det gjort store investeringer. Senja eksporterer sjømat til hele verden for 12 milliarder kroner i året. Innen 2025 trenger de 1000 nye mennesker i arbeid.

– Se kor flott det e'!

Naturen rundt båten er til å miste pusten av. Han har rett i det. Men hvor skal han ta folka fra?

– Vi må bare fikse det. Derfor er det en sånn solskinnshistorie med de fire gutta fra Oslo. Det er akkurat sånn vi ønsker det. Jeg håper vi får mange ungdom som kommer til Senja for å jobbe. Vi har frisk luft, fin natur og et fantastisk .... han er ustoppelig.

Arbeidsdagen er slutt.

Langs veien i Senjahopen går fire 19-åringer. De stopper og tar en selfie. Fire gutter som greip sjansen og bytta ut storbylivet med rekelukt og fjelltopper.

De redda rekefabrikken ut av ei lei knipe denne høsten. Selfiene er til kompisene sørpå.

– Får håpe de ikke glemmer oss helt, da..

– Har dere lært noen nye gloser?

– Det er det vanlige. Hæstkuk.

Selfie av Adrian Dorich-Bull, Tobias Skretting Lunde, Fabian Benedictow, Victor Eek Minassian
Foto: Victor Eek Minassian / privat