Den første skålen går til de døde. De som ligger gravlagt her. Og til vettene.

De tre hedningene, som de selv kaller seg, heller en slump mjød på bakken. Det er offeret til gudene.

Det skåles for høsten. For sykepleiere som har jobbet under pandemien. For gudene Tor og Odin. Og for sommeren som har vært.

Det kalles et blot. En norrøn offerfest.

Bare hør her:

Skade Villtokt er leder i Forn sed. Hun leser fra Sigerdrivamål. De to andre stemmer i:

Men det er ikke de norrøne gudene som har sørget for mjøden. Det er det norske skattebetalere som har.

Fordi det skal være økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn i Norge.

Men det er noen grupper som ikke får støtte. De oppfyller ikke statens krav.

Hvordan bestemmer staten egentlig at hedninger er innafor, mens pastafarianere, veganere og Resett-redaktør Helge Lurås er utenfor?

Hedningene

Hedningene heter Skade og Ravn Villtokt, og Laura. De er bare tre av 129 mennesker som er med i Forn sed i Norge.

Noen ber til norrøne guder. Noen ber til vetter, gjenferd, alver, jotner, nisser eller andre skikkelser innen nordisk folketro.

Det er litt opp til medlemmene selv hvem de tror på. Men utgangspunktet for alle er norrøn mytologi.

Det har de blitt latterliggjort for. Og stigmatisert.

For også enkelte nynazistiske grupper har tatt i bruk de gamle nordiske symbolene.

– Jeg får ofte spørsmål om jeg er med i Vigrid eller er nazist. Det gjør vondt. Jeg er lei av å bli satt i bås med sånne mennesker, sier Ravn.

Og fordommene er mange. Som alle spørsmålene om satanisme.

– Vi ofrer ikke barn, ler Skade.

Også ekteparets etternavn, Villtokt, får de mange spørsmål om.

Vi må jo også nevne at katter er hellige dyr i norrøn mytologi.

Forn sed har vært offentlig godkjent som trossamfunn siden 1999. Derfor får de statsstøtte.

For å få det må de ha minst 50 medlemmer. Årsrapport og regnskap må være i orden. Og de må ha oversikt over medlemmene sine.

Men utenom det, sier loven lite om hva som egentlig er et livssyn eller trossamfunn. Eller hva som ikke er det.

Nesten 700.000 medlemmer av et livssyn eller trossamfunn i Norge ble sponset av staten i fjor.

Det kostet over 400 millioner kroner.

I tillegg fikk Den norske kirke rundt 2 milliarder kroner. De har over 3,6 millioner medlemmer.

Fordi Forn sed får penger, så er det gratis å være med. Pengene brukes til å lage medlemsblad, offerseremonier og ulike ritualer.

Og til måltidet som hører med etterpå. Det er viktig for dem.

Og så drømmer de om å kjøpe eiendom. Et eget sted der de kan lage en horg. Altså en hellig plass i naturen der de kan ha ritualene sine.

Det kan de kanskje få til en dag. Med pengene de får i statsstøtte.

Men det aller viktigste for dem er at alle medlemmene kan utøve sin tro i fellesskap. Om de har lite eller mye penger.

– Tilgangen til et religiøst fellesskap bør ikke baseres på hvor mye du tjener, sier Ravn.

Veganerne

Noen dager etter ofringsseremonien i Mysen, er det tid for samling i et annet samfunn. Norsk vegansamfunn skal walk and talk med alle som vil samles for en tur.

Noen minutter etter avtalt tid har seks medlemmer samlet seg. De småprater litt før de skal rusle.

De har ikke møtt hverandre før. Men de fleste er der for fellesskapet.

Og det er nettopp fellesskapet som er med på å gjøre dem til et livssynssamfunn.

Det mener i hvert fall den tidligere jegeren Steffen Tretvoll Althand. Nesten hele livet har hobbyen vært å jakte på dyr.

Men for tre år siden diskuterte han med en vegetarianer.

Der klarte han ikke å rettferdiggjøre for seg selv hvordan han kunne behandle dyr som ting. I stedet for individer.

Og så har han lest mye moralfilosofi. Nå er han leder for Norsk vegansamfunn. De har nesten 800 medlemmer.

Han og resten av turgjengen skal senere samles til et måltid. Som Forn sed også gjorde noen dager før.

Men i motsetning til hedningene, får ikke veganerne statsstøtte.

De har akkurat fått avslag fra Statsforvalteren på søknaden om å bli et offentlig godkjent livssynssamfunn.

Det forstår ikke Althand at er mulig. For i 2015 sa en annen del av staten, nemlig Likestillings- og diskrimineringsombudet, at veganisme er et livssyn.

Også Den europeiske menneskerettighetskommisjonen har sagt at veganisme er omfattet av livssynsbegrepet. Derfor er veganerne skuffet over svaret.

For det står i de europeiske menneskerettighetene at du skal være fri til å tro og mene hva du vil. Og få gjøre det sammen med andre.

Men veganerne er ikke alene.

Pastafarianere, som ber til det hellige flyvende spagettimonsteret, fikk avslag både i 2013 og 2016. Den satiriske protestreligionen har omtrent 200 medlemmer.

De er mest kjent for å ha dørslag på hodet. Troslæren er ølvulkan og strippefabrikk i himmelen.

Helge Lurås i Resett, et innvandringskritisk nettsted, forsøkte seg i 2019.

Da med Ytringsfrihetsforbundet. Et humanistisk livssyn. For folk som vil ha tilhørighet rundt det å tenke og snakke fritt, ifølge dem selv.

De fikk avslag.

Statsforvalteren mente de ikke drev med felles utøvelse av et livssyn.

De var også usikre på om de i det hele tatt hadde et felles livssyn.

For forbundet hadde selv skrevet at det var åpent for alle, uansett hvilken tro eller hvilket livssyn medlemmene representerte, ifølge avslaget.

– Vi mener vurderingen er feil. Vi vurderte å gå til søksmål, fordi vi mente de vrangleste vedtektene våre, forklarer Lurås.

I stedet søkte han igjen. Denne gangen med det nye navnet Frihetsforbundet.

De har søkt om støtte for 1785 medlemmer. De venter svar i disse dager. Lurås forventer å få godkjenning.

Vegan-leder Steffen er klar i sin mening; enten bør alle som søker få statsstøtte, eller så bør ingen få.

– Jeg kan ikke se hvordan noen skal ekskluderes fra det, uten at de bryter grunnleggende menneskerettigheter, sier han.

Men hva er egentlig et tros- og livssynssamfunn?

Religionsprofessoren

Oldemoren til professor Dag Øistein Endsjø møtte en gang en nisse. Det var i Follo på 1880-tallet, har han blitt fortalt.

Da han hørte historien, visste han kanskje ikke helt hva en nisse var. Men siden har han lest seg godt opp.

Endsjø er nemlig professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Selv han undrer seg over hvordan staten egentlig definerer et trossamfunn eller livssyn.

– Staten kan ikke bruke sine egne kriterier for dette. Det er vanskelig å få en absolutt definisjon på religion, ifølge menneskerettighetene, forklarer han.

Men det handler om at det må være langvarige og solide overbevisninger.

For sånn som loven er i dag finnes det noen ganske enkle, konkrete ting å forholde seg til. De må altså være minst 50 medlemmer og ha en del formelle ting i orden.

Og så står det; tros- og livssynssamfunn er sammenslutninger for felles utøvelse av tro eller livssyn.

Hva betyr egentlig det?

– Ifølge menneskerettighetene har ikke staten noe skjønn til å bestemme hvorvidt en religiøs tro eller måten man uttrykker en slik tro på, er legitim, sier religionsforskeren.

Statsforvalteren

I et åpent kontorlandskap på Bislett i Oslo sitter de på mange av svarene.

Her jobber det seks mennesker, som innimellom søknader om ekteskap, skilsmisser og bygningssaker, også svarer på krav om statsstøtte. De jobber for Statsforvalteren i Oslo og Viken.

De behandler alle søknader i sitt område. Søknader fra resten av landet tar Statsforvalteren i Agder seg av.

For de som nå ble litt usikre: Statsforvalteren sørger for at det som bestemmes av Stortinget og regjeringen, faktisk blir gjort ute i fylkene og kommunene.

Derfor var det Statsforvalteren i Agder som sa nei til vegansamfunnet. Fordi veganerne har klaget på saken, så vil ikke de i Agder si noe nå.

Men Hege Skaanes Nyhus, som er sjefen til de seks menneskene på Bislett, forklarer hva som må til for å få statsstøtte.

– Det må være lagt til rette for at man kan utøve tro og livssyn i en sammenslutning av mennesker som har en tilhørighet der.

Som det står i loven. Men det må jo være noe mer, ellers ville vel alle ha fått?

Skaanes Nyhus forklarer at de aller fleste som krever støtte er samfunn innenfor kjente religioner eller livssyn.

Da er det ikke så vanskelig. Har de det formelle i orden, så får de penger.

Men det blir vanskeligere når det er helt nye samfunn.

Da må Statsforvalteren sjekke om de faktisk er en gjeng som tror og mener det samme, og at de er organisert sånn at de kan gjøre det sammen.

– Et livssynssamfunn som driver med politikk eller kultur blir ikke registrert. Eller fremmer helse. Vi ser på menneskesynet og at de er opptatt av etiske spørsmål.

Det gis heller ikke støtte til samfunn som bryter loven, diskriminerer eller krenker andres rettigheter og friheter.

Og så de ser mest på hvordan de tror. Ikke så mye på hva de tror på. For det skal ikke staten legge seg opp i, forklarer hun.

– Vi må gjøre en vurdering, sammenholdt med det vi har av praksis.

For å gjøre det bruker de en hel del kilder.

Først og fremst loven om tros- og livssynssamfunn. Og noe som kalles forarbeider til loven. Og mange gamle innstillinger til tidligere versjoner av loven.

Som en innstilling fra 1981, med det litt kronglete navnet Innst. O. nr.; 84. Det er det nærmeste vi har funnet en definisjon av hva tro og livssynssamfunn faktisk er.

Alt dette kan være vanskelig å vurdere noen ganger, medgir Skaanes Nyhus.

Men søkerne kan klage. Da er det Barne- og familiedepartementet som bestemmer.

– Det er godt å ha en overordnet myndighet. Det er jo med på å lage vår praksis.

Morgendagen

Ved hvert sitt bord sitter medlemmer i to ulike samfunn med hvert sitt måltid. De deler hver sine tanker om livet. Om etikk. Om menneskets plass i tilværelsen.

Begge mener måltidet i seg selv er viktig. Som en seremoni.

Det ene måltidet er enn så lenge betalt av staten. Det andre er ikke.

Nå er det opp til Barne- og familiedepartementet om veganernes neste måltid kan sponses av statsstøtte.

De vet ikke når de får svar på klagen. De har ikke tenkt å gi opp.

– Vi håper jo vedtaket blir omgjort. Om ikke så får vi søke på nytt og formulere oss annerledes, sier vegan-lederen.

Men mens veganerne venter på godkjenning, er hedningen i Forn sed bekymret for at de skal få avslag i fremtiden.

For med ny regjering, kommer også nye regler.

Tidligere har både Senterpartiet og Arbeiderpartiet sagt at de mener trossamfunn må ha langt flere enn 50 medlemmer for å få støtte.

Både 100 og 500 medlemmer har vært nevnt. Og i den nye regjeringsplattformen har de varslet at de vil se på reglene på nytt.

– Det tenker jeg er fryktelig leit, sier Skade.

I Forn sed er det nemlig ikke lov å misjonere. De vil ikke dytte troen sin på andre. For tro er personlig. Noe man må finne ut av selv, mener de.

– Jeg kan ikke skjønne hvorfor noen skal diskrimineres fordi de ikke samler mange nok.