Svenske tilstander i norske skoger

– Vi må være ferdige til midnatt!

Rifla dunker i ryggen til Jonas Breda når han klatrer. Etter et par raske klyv er 24-åringen oppe i den fire meter høye jaktstolen. Han putter patroner i geværet og tar ladegrep. Tjue meter foran ham ligger åteplassen. Der slipper en maskin ut litt mais til faste tider.

– Etter midnatt er det så mørkt at det er vanskelig å se hvilken gris jeg skyter!

Det er tirsdag kveld, klokka er 22.06 og vi befinner oss i Halden i Østfold, den eneste kommunen i Norge som har svensker i vest og øst og sør. I dette området jobber myndighetene hardt med å stoppe de som vil smugle noe ulovlig inn i landet.

Fra sin høye stol ønsker Breda det velkommen – på sin måte. Det er fire år siden han skjøt sitt første villsvin – en hann-gris på 155 kilo. Jaktvideoene han legger ut på YouTube er sett av flere millioner.

Breda trekker myggnettingen opp over ansiktet.

– Nå er det bare å vente, hvisker han.

Svartelistet svin

I dag finnes det kun mellom 400 og 1200 villsvin i Norge. De fleste holder seg i det området vi er i nå.

Men hvor lenge vil det vare?

På andre siden av grensa lever det minst 300.000 villsvin. Den svenske flokken har nærmest eksplodert i antall siden Riksdagen i 1988 bestemte at villsvinet igjen skulle være en naturlig del av svensk fauna.

Nå søker svina lykken i Norge – og forskerne er bekymret.

I forrige uke meldte Vitenskapskomiteen for mat og miljø at villsvinbestanden i Norge kan øke til 40.000 dyr – muligens så mye som 100.000 – på litt over 10 år.

Dermed begynner det å haste. Myndighetene må bestemme seg for hvordan de vil møte dyret som i Norge står på det som inntil nylig ble kalt «svartelista».

– De kan ikke komme om ti år og si at de ikke ønsker villsvin i Norge. Da er det for seint, sier professor Eystein Skjerve fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås.

Han forteller at villsvinbestanden flytter seg med en fart på tre kilometer i året. Den liker seg best i blandingsskog der det finnes dyrka mark i nærheten.

Skjerve tror derfor at villsvinene vil spre seg fra Østfold og opp til Akershus og de sørlige delene av Hedmark, før de følger kysten sørover til Sørlandet og opp igjen til Trøndelag.

– Det vil nok ta flere tiår, er min gjetting. Men det kan skje at noen grunneiere som vil ha jakt på eiendommen sin, fanger grisunger i Østfold og setter dem ut et annet sted i landet. Da vil spredningen gå raskere, sier han.

Mykje lys

Tilbake på post. Klokka er 22.35. Jonas Breda hviler rifla på en polstret metallramme og lener seg lydløst tilbake.

Vi kan ikke snakke. Selv den minste lyd eller knekk kan skremme bort villsvinet.

La oss derfor spole halvannen time tilbake. Da satt Breda i en gapahuk i nærheten og snakket med den erfarne jegeren Øyvind Jéger Espelund (50) fra Aremark.

– Vi må bare innse at grisen har kommet for å bli. Det eneste vi kan gjøre er å begrense spredningen. Da må regelverket endres, sier Breda.

Det handler om én ting: Mer lys.

Villsvinet er et nattaktivt dyr. I dag er det forbudt å bruke kunstig lys til å jakte – bortsett fra på rødrev. Med kunstig lys menes at man har en fastmontert lyskaster på geværet, eller at man bruker natt-optikk som gjør at man kan se i mørket.

– Det er umulig å gjøre jobben hvis vi ikke har mulighet til å se hvilken gris vi skyter.

Klint kokos

Breda serverer kokosboller. Av de fire han kjøpte, er det tre igjen. Den siste har han klint inn i en trestamme for at villsvinet skal tiltrekkes av godlukta.

Espelund tar imot og kvitterer med å helle oppi mer kaffe til alle. 50-åringen er opptatt av det han kaller «villsvinveggen», altså den store flokken villsvin som kommer til å gå i fotsporene til de få som allerede har etablert seg her til lands.

– Vi er mange jegere som ønsker grisen velkommen. Samtidig forstår jeg bøndene som er engstelig for at det skal komme ut av kontroll, sa han.

Espelund ber derfor norske myndigheter om å se til Sverige. Der vil regjeringen gjøre det enklere å jakte villsvin med varmekamera og bevegelig lys. Forslaget er nå ute på høring og kan tre i kraft fra januar 2019.

– Får vi de samme mulighetene i Norge, kan vi kanskje klare å ha en bærekraftig villsvinstamme. Men vi klarer det ikke uten lys, sa Espelund.

Jegere ønsker altså villsvinet velkommen til Norge. De fleste bønder ønsker det derimot dit pepperen gror.

Det kan en bonde i Halden skrive under på.

Besøk i huset

Gården Stokkebru på Idd i Halden ligger fredelig til, omgitt av skog på alle kanter. Ved midnattstider i forrige uke var bonde Anders Gjerlaug ute på åkeren og arbeidet.

På vei hjem oppdaget han to villsvin som gikk inn og ut av huset der han oppbevarer såkornet.

Bonden hentet rifla fra et annet hus og skjøt begge to – en halv meter fra huset. Nå er dyra slaktet og hengt opp.

– Jeg ser først og fremst på dem som skadedyr. Men jeg har testet kjøttet for trikiner, så det blir vel til mat, sier Gjerlaug.

Han har bodd hele livet på gården, men det var først i fjor han merket at villsvinene begynte å bli plagsomme for gårdsdrifta. Villsvin roter i jorda for finne planterøtter, som de spiser. Det gikk hardt utover åkeren.

– I fjor skjøt jeg et villsvin i maisåkeren. I år har de ikke rota så mye på åkeren ennå, men jeg forventer at jeg ser mer til dem til høsten, sier Gjerlaug.

– Problemet er at de er aktive nattestid, og vi kan ikke sitte oppe hele natta og passe på.

Inn i bygninger

Bøndene langs svenskegrensa ser mørkt på framtida. Gjerlaugs historie er bare en av mange, forteller nabo Bjørn Gimming, som også er nestleder i Norges Bondelag.

– Men det er første gang jeg har hørt at villsvina går inn i bygninger, sier han.

I tillegg til at bøndene opplever dyra som en plage for åkrer og hyttegressplener, er Gimming opptatt av mulig smitte.

– Det er en stor risiko for at de fører med seg sykdommer som kan volde stor skade i norsk svineproduksjon. Afrikansk svinepest er den mest alvorlige, og har ført til at Danmark vil utrydde villsvin som kommer fra Tyskland, sier Gimming.

Greveling, grevelang

På villsvinposten i Halden har klokka blitt 23.27. Jonas Breda sitter i nøyaktig samme posisjon som da vi satt oss ned for snart halvannen time siden.

Breda er avhengig av å skille hannen, også kalt galten, fra hunnen, også kalt sugga. Skyter du en ledersugge med unger, er du ille ute. Da trekker de morløse ungene lettere mot der det er enklest å finne mat – altså der bøndene dyrker mais og korn.

Plutselig rasler det nesten lydløst i en busk. Breda rekker en pekefinger i været. Men det er falsk alarm. En grevling subber avgårde med nesa helt nede i bakken.

– Jaja, det er bra med litt underholdning mens man venter, hvisker Breda.

Danmark bygger grensegjerde

Villsvinet har blitt møtt på svært ulike måter i Skandinavia. Mens Sverige har ønsket villsvinet velkommen, har danskene vedtatt en streng innvandringspolitikk.

I mars ble det kjent at den danske regjeringen skal bygge et 70 kilometer langt grensegjerde for å hindre villsvin smittet av afrikansk svinepest å ta seg inn i landet. Gjerdet skal stå ferdig til høsten, være 1,5 meter høyt og stikke en halv meter ned i bakken – og vil koste 100 millioner norske kroner.

– Det er en viktig beslutning, for vi risikerer en eksport som utgjør 11 milliarder kroner alene utenfor EU. Det er noe som betyr svært mye for vårt velferdssamfunn og danske arbeidsplasser, utalte miljø- og matvareminister Jakob Ellemann-Jensen til Danmarks Radio.

Koster hver svenske bonde 29.000 kroner

Svenskene har også tatt fram kalkulatoren. Forskning fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) viser at villsvinene kostet svenske bønder 1,45 milliarder norske kroner i 2015. Det vil si 29.000 kroner per svenske bonde. Kostnadene er trolig høyere nå, siden bestanden har økt siden den gang.

Men det er flere enn bøndene som må betale. Forsikringsselskaper må også ut med mer penger etter at antall påkjørsler av villsvin har gått til værs i Västra Götaland, fylket som grenser til Østfold.

I 2003 ble sju villsvin påkjørt. I 2017 var tallet steget til 591.

Bjørn Gimming i Norges Bondelag mener vi må lære av de svenske erfaringene.

– Dette er en art vi ikke ønsker skal etablere seg i Norge. Nå har vi et lite tidsvindu for å unngå det, men da må myndighetene på banen med en bekjempelsesplan. Hvis vi venter nå, blir det svært vanskelig seinere, sier Gimming.

Mens vi venter på villsvinet

Tilbake på post begynner vi å tromme stille med fingrene. Klokka er 23.43. Det nærmer seg midnatt.

Så hører vi et knekk. Så ett til. Breda snur seg, smiler og gir tommelen opp. Og så skjer alt på en gang.

8-10 griseunger spurter inn på plassen der åtet er. Gryntende kjemper de om maiskornene som ligger strødd på bakken. Mens ungene spiser, pruster ledersugga faretruende rundt i ring og sjekker at alt er trygt. To stykker som ser ut som yngre sugger i flokken, er store nok til at Breda vurderer å løsne skudd. Men det begynner å bli så mørkt at det er vanskelig å bestemme alder og kjønn.

Det går noen minutter. Ungene spiser som besatt. Så oppdager en mor jegeren:

Breda stirrer tomt framfor seg. Var det sjansen hans?

Smellet

Skogen er igjen stille. 24-åringen lener seg tilbake og hever rifla. Fullmånen lyser gjennom bladverket. Klokka er 23.56.

Så knekker det på nytt.

Jonas smiler bredt, lener seg framover og hvisker:

– Der kommer galten!

Villsvinet har fulgt etter suggeflokken på avstand og hørt lyden av at de fråtset i mat. Nå regner han med at alt er trygt.

To minutter før midnatt skjer dette:

80 kilo villsvin ligger urørlig på bakken. Jonas Breda tar på seg en sele med en stropp som han fester til grisen. Snart starter slitet med å dra dyret på smale, mørke stier ned til bilen.

I øst gryr det allerede, og det er ikke mange timene før Bredas vekkerklokke ringer og en ny arbeidsdag starter. Å stå i førstelinja for å hindre at Norge oversvømmes av svenske villsvin, er noe han gjør på fritida.