Babyen på Ringerike, to måneder gammel.
Foto: Privat

Dagen hun sluttet å puste

Halvannen uke etter at dette bildet ble tatt, fikk den lille jenta fra Ringerike alvorlig hjerneskade. Foreldrene ble siktet for å ha ristet henne. Nå står de midt i en strid mellom medisinske fagmiljøer som er splittet i synet på en omstridt diagnose.

Opp en grusvei et sted på Ringerike passerer du flere jorder og noen spredte gårdsbruk. På et av tunene, tilbaketrukket for seg selv, bor et kjærestepar med en stue fylt av bilder. Bildene er av ei smilende jente.

Foreldrene hennes har flere ganger i avhør forklart seg om junidagen i fjor, den dagen jenta plutselig ble syk. Moren hennes forteller om det hun kaller en skravlestund med sin 11 uker gamle baby.

– Hun var den gladeste babyen jeg noen gang har sett. Hun lå på sofaen mens jeg spiste frokost, og skravla og skravla. Hun ville ha oppmerksomheten min.

Private videoopptak

Private videoopptak

Litt seinere stod faren opp. Han tok seg av datteren mens moren tok seg en løpetur.


Jeg husker jeg løp på den turen og jeg tenkte: Jeg er verdens heldigste.
Og så ringer telefonen. Jeg husker jeg tok den opp, men så rakk jeg den ikke.
Så løp jeg og sendte melding. Så at det var naboen vår. Så tenkte jeg, han har sikkert ringt feil. Så løp jeg videre.
Så ringte han igjen. Da hadde han kommet fram.
Så bare sier han at (babyens navn) puster ikke.


– Det var som hun forsvant fra meg

Faren forteller at han akkurat hadde matet datteren sin da hun begynte å rulle med øynene og lage rare lyder.

– Hun ble slapp og pustet dårligere og dårligere, sier han.

– Jeg hadde den mest ekle følelsen, en ubeskrivelig følelse. Det var som hun forsvant fra meg.

Han skjønte at hun måtte på sykehus, og sier han midt i panikken ikke fant sin egen telefon. Dermed løp han til naboen som fikk ringt etter ambulanse, og som deretter varslet moren.

På sykehuset fant legene blødninger under den ytre harde hjernehinnen, alvorlig hjerneskade og øyebunnsblødninger hos jenta. Alle tre skadene er symptomer på såkalt Shaken baby syndrom, som på norsk kan oversettes til filleristing.

På grunn av dette ble en rettsmedisiner tilkalt. Han fant ingen ytre skader på babyen, som brudd eller blåmerker, men konklusjonen var likevel at det var overveiende sannsynlig at skadene i hodet var påført med vold. Dermed ble foreldrene siktet.

Selv om moren sier hun var ute på løpetur, er hun også mistenkt fordi man ikke klarte å tidfeste når skadene oppstod.

Foreldreparet som er siktet for vold.

Foreldreparet på Ringerike sier de ikke kan forstå hvorfor datteren plutselig ble syk og leter etter medisinske forklaringer.

Foto: Per Håkon Solberg / NRK

Samboerparet hevder at de er uskyldige, og mener det må finnes en annen medisinsk forklaring. De opplevde datteren som frisk, men reagerte på at hun iblant blunket veldig mye.

– Vi spurte på helsestasjonen om dette var vanlig, og fikk beskjed om at det ikke var grunn til å være urolige. I ettertid har vi lært at slike blunkebevegelser kan være tegn på medfødt epilepsi. Hun hadde også andre tegn som vi ikke tenkte over da, men som vi har funnet når vi har sett gjennom alt vi har av bilder og videoer, sier moren.

Hun spør seg om et epileptisk anfall gjorde at datteren satte fast melk i halsen og var uten oksygen så lenge at hun fikk en hjerneskade.

Sakkyndighetsstrid

Saken har vært under etterforskning i sju måneder. Nå skal en gruppe på seks tingrettsoppnevnte sakkyndige leger vurdere om en slik forklaring er sannsynlig eller om skadene er påført med voldelig risting. Vurderingen får avgjørende betydning for om det blir tatt ut tiltale eller ikke.

I fagmiljøet har diagnosen filleristing blitt svært omstridt. Flere har spurt seg om det virkelig er vitenskapelig bevist at risting kan føre til så store skader at barn dør. Fremstående svenske fagfolk har endret syn. Resultatet av denne tvilen er at diagnosen ikke lenger brukes av svenske rettsmedisinere. På bakgrunn av dette har flere saker blitt henlagt eller gjenopptatt i det som har blitt kalt en rettsskandale i vårt naboland.

Derfor har foreldreparet på Ringerike og deres advokater jobbet intenst for å få inn en svensk rettsmedisinsk sakkyndig i denne gruppa som skal vurdere de medisinske funnene.

Dersom foreldrene hadde bodd i Sverige er det usikkert om de i det hele tatt hadde blitt siktet.

– Det er et skikkelig mareritt, sier faren.

– Tenker man logisk, har vi jo håp, men jeg er livredd. Livredd for å bli uskyldig dømt, sier moren.

Saken deres står midt i en strid mellom fagmiljøer med helt ulike oppfatninger. For hvem skal norsk rettsvesen og politi egentlig tro på? Er det norske eller svenske rettsmedisinere som sitter på fasiten?

Snudd opp ned

Hvert år blir mellom sju og ti norske barn behandlet for blødninger i hodet etter mistanke om mishandling. De fleste er spedbarn i alderen to til 12 måneder.

I rettsmedisinen har dette handlet om det som på fagspråket har blitt kalt en triade av skader. Dersom diagnosen Shaken baby syndrom skal brukes må tre skader konstateres: blødninger under hjernehinnen, øyebunnsblødninger og hjerneskade.

Illustrasjon av den såkalte triaden av skader som kjennetegner filleristing.

Arne Stray-Pedersen er en av få rettsmedisinere i Norge som undersøker barn når det er mistanke om at de har blitt påført hjerneskade. Han analyserer formen og plasseringen på blødningene. Han undersøker om det kan være medfødte sykdommer eller hendelser under graviditet og fødsel som kan være forklaring på skadene. Ikke minst leter han etter bruddskader eller kroppsskader hos barna, og ser om det er andre tegn til mishandling.

– Dette er den alvorligste formen for mishandling du kan påføre et barn. Skadene man finner hos de fleste av babyene er forenelig med at de har vært slått, filleristet eller slengt i veggen eller gulvet, sier Stray-Pedersen, som er overlege i rettsmedisin og førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo.

Han forteller at det nesten aldri er andre vitner i disse sakene og at foreldrene selv ikke har noen forklaring på hvorfor barna plutselig blir dårlige.

Arne Stray-Pedersen

Arne Stray-Pedersen er en av Norges fremste rettsmedisinere.

Foto: Tordis Gauteplass / NRK

– Vi har kjent til dette med risting i 40–50 år og hva slags skader som kan komme av det. Det er godt vitenskapelig dokumentert, men likevel er det utfordrende fordi skadene enkeltvis kan ha andre forklaringer, sier han.

Stray-Pedersen mener moderne metoder gjør det enklere å utelukke at skadene skyldes noe annet enn risting.

– Ja, jeg mener kunnskapen er til stede for å kunne si om risting har foregått.

I Sverige derimot, mener rettsmedisinere det ikke lenger er mulig å trekke en slik konklusjon. Det fagpersoner og rettssakkyndige har vært sikre på i 50 år er ikke lenger sikkert. En offentlig gransking har snudd opp ned på hele diagnosegrunnlaget. Ifølge Statens beredning för medicinsk och social utvärdering (SBU) er forskningen på Shaken baby-diagnosen så dårlig, at det nå kun blir betraktet som en hypotese at kraftig risting av et barn kan gi blødningsskader i hodet og øynene.

– SBU-rapporten viser at sammenhengen mellom filleristing og blødningsskadene savner vitenskapelig støtte, forklarer den svenske overlegen og professoren i rettsmedisin ved Uppsala universitet, Ingemar Thiblin.

Ingemar Thiblin, professor i rettsmedisin ved Uppsala uni

Ingemar Thiblin er en av tre professorer i svensk rettsmedisin og overlege ved universitetet i Uppsala.

Foto: Kjartan Trana / NRK

– Man er nødt til å forholde seg til vitenskapen. Det er umulig å diagnostisere en kriminell handling ut fra de såkalte triadeskadene i hodet som tidligere har vært ansett som symptomer på filleristing. Er det kun slike funn, skal ikke en sak gå videre til påtale i Sverige.

Endringen i synet på diagnosen i Sverige har resultert i at en rekke nyere saker har blitt gjenopptatt. Fem dommer har hittil blitt opphevet i domstolene.

Svenske medier har skrevet at det kan dreie seg om over 30 saker der det er begått alvorlig feil.

Også i land som USA, England, Frankrike, Australia og Japan, har flere leger og fagfolk endret mening om diagnosen.

Nå er det store spørsmålet om denne striden kommer til å prege det norske fagmiljøet, og om også norske saker kan bli gjenopptatt.

En vanskelig vurdering

Politiet på Ringerike opplyser at de helt fra starten har jobbet ut fra tre hypoteser om hva som kunne ha skjedd med babyen: at skadene er påført med vilje, at skadene er påført ved et uhell eller at skadene har medisinske årsaker.

– De opplysningene vi fikk fra helsevesenet på Ullevål sykehus, resultatene fra den rettsmedisinske, kliniske undersøkelsen og foreldrenes forklaring, gjorde at det var skjellig grunn til mistanke. Det betyr at det er mer sannsynlig at de har gjort noe galt enn at de ikke har gjort noe galt, sier påtaleansvarlig i saken, Per Thomas Omholt i Sør-Øst politidistrikt.

Per Thomas Omholt, Sør-Øst Politidistrikt

– Skjellig grunn-kravet i loven gir oss mulighet til å foreta tvangsmidler som kan sikre bevis som både kan tale for og mot at det har skjedd noe straffbart. Kravet er at det er mer enn 50 prosent sannsynlighet for at den mistenkte har foretatt et straffbart forhold, sier påtaleansvarlig Per Thomas Omholt.

Foto: Per Håkon Solberg / NRK

– Jeg håper jo foreldrene er tilfreds med at vi har gjort alt vi kan gjøre for å finne ut av hva som har skjedd med deres barn, men så skjønner jeg at det kan være vanskelig hvis du blir pekt på som den som har gjort det. Jeg håper foreldrene vil at vi skal snu hver eneste stein.

Noe av det som har opprørt foreldrene mest, er at de fikk begrenset mulighet til å besøke datteren sin etter at de ble siktet i saken.

– Besøksforbud er en veldig vanskelig vurdering. Det er ikke noe å legge skjul på. Det er barnets rettssikkerhet mot foreldrenes rettssikkerhet, sier Omholt.

Han legger til at politiet setter barnets trygghet og rettssikkerhet foran foreldrenes, når det er skjellig grunn til mistanke om vold.

– Vi ønsker ikke at barnet skal påtvinges en eventuell gjerningsmann. Men så kan det i ettertid vise seg at foreldrene ikke har gjort noe galt, så dette er en vanskelig vurdering.

Foreldrene fikk derfor gitte tidspunkter på dagen hvor de fikk lov til å være sammen med barnet. Barnefaren fikk kun lov til å være på besøk med politiet til stede, noe politiet har begrunnet det med hans historikk.

I begynnelsen av 2018 ble han dømt til fengsel i 20 dager for truende oppførsel mot politiet. Han har også en eldre voldsdom fra utlandet, men politiet sier at den ikke har betydning for saken.

Farens forsvarer, Jon Anders Hasle, mener det er søkt at den tidligere dommen ble trukket inn. Han stiller seg undrende til at politiet ila foreldrene besøksforbud overhodet og mener det ikke forelå noen fare for jentas trygghet.

– Når politiet bruker betraktninger om å sikre jentas rettssikkerhet, så oppleves det for enkelt. For barnet har også en rett til å være med sine foreldre i den situasjonen hun var i.

Advokat Jon Anders Hasle er forsvarer for den siktede faren.

Den siktede faren er representert av forsvarer Jon Anders Hasle.

Foto: Anne Mone Nordahl / NRK

Foreldrene var lenge i tvil om dattera kom til å overleve. De mener det var et overgrep mot babyen at hun ble frarøvet foreldrene sine mens hun kjempet for livet.

– Å ikke få være hos sin dødssyke datter, det var tortur, sier moren.

– Skjønner dere at politiet må etterforske dere og være mistenksomme, når man ser de alvorlige skadene som datteren deres hadde?

– Ja, og samtidig nei. Her var det ingen brudd eller blåmerker, sier faren.

– Jeg mener politiet generelt bør vente med å sikte foreldre til de eventuelt har sikre medisinske årsaker på plass. Det virker for lett å skylde på foreldrene før man er sikker på hva som har skjedd, sier moren.

Den svenske tvilen

I Stockholm bor et foreldrepar som ble dømt til fengsel i en sak der barnet både hadde indre og ytre skader. For 12 år siden var de lykkelige over å ha blitt foreldre for annen gang. En ekte prinsesse, tenkte moren Nan, som fort merket at datteren var mye mer følsom og sart enn sin storebror. Hun gråt hver gang hun ble flyttet på, og de endte opp med å bære henne rundt i den lille leiligheten på en pute sånn at hun skulle få ligge mest mulig stille. Nan og faren Erik kjente på en uro. Flere ganger var de innom både helsestasjon og legevakt, men beskjeden var alltid den samme. Alt er normalt, sa de. Gi henne mer melk og prøv dere frem med smokk, var rådene de fikk.

Erik og Nans datter som nyfødt

Nan med datteren på brystet noen dager etter hjemkomsten fra sykehuset.

Foto: Privat

Da hun var 15 dager gammel, skjønte foreldrene likevel at noe var alvorlig galt. Datteren gråt enda mer enn hun pleide og armen hennes var helt slapp. Den hang liksom bare der, og hun klarte ikke å gripe eller klemme. Den natten kjørte foreldrene henne til sykehus.

Legene fant ut at datteren hadde et brudd i armen, men ikke bare det. De fant også brudd i hodeskallen og på et krageben. Da de dagen etter så at den lille babyen også hadde blødninger i hodet, ble barnevernet tilkalt. Erik og Nan ble fratatt både sønnen og datteren, og ble plassert i varetekt.

– Jeg fikk se barna liksom fra en distanse, i enden av en korridor, men vi fikk ikke si ha det eller prate. Vi fikk ikke gjøre noen ting, sier Nan.

– Nei, sånn kan man ikke gjøre mot barn, å bare la oss forsvinne uten forklaring, uten å si noen ting. Jeg synes det er forferdelig, sier Erik.

Erik og Nan ser på bilder av datteren sin da hun var nyfødt

Erik og Nan ser på et av de mange bildene fra da datteren var nyfødt og fortsatt bodde hos dem.

Foto: Kjartan Trana / NRK

I sju uker satt de i varetekt mens påtalemyndigheten forberedte rettssaken. De fikk verken se sønnen eller datteren. Nan pumpet seg for melk inne i fengselet som ble overlevert til datterens gudmor.

Retten mente det var Erik som hadde utøvd vold mot datteren ved å riste henne kraftig. Etter to runder i retten ble han dømt til fire års fengsel.

– Jeg trodde ikke i min villeste fantasi at jeg skulle bli dømt, jeg var helt sikker på at jeg skulle bli frikjent. Jeg satt bare og gråt. Det kjentes som domstolen ikke så ordentlig på bevisene vi la frem.

– Det kjentes som de hadde bestemt seg fra begynnelsen av, sier Nan.

– De svenske legene som forklarte seg, sa i retten at dette barnet har blitt mishandlet. Punktum. De var ikke i tvil overhodet, mener Erik.

– Hun er fortsatt min datter

De svenske legenes tvil om diagnosen kom først noen år senere. Det som holdt Erik og Nan oppreist i denne tiden, var at sønnen deres fikk flytte hjem. Han ble plassert i beredskapshjem da foreldrene ble pågrepet, og var der i nærmere fem måneder før politi og barnevern konkluderte med at han ikke hadde vært utsatt for vold.

Det gjør noe med en knapt to år gammel gutt å plutselig bli fratatt foreldrene sine.

– Han sov inne hos oss i vår dobbeltseng. Vi ville ikke slippe tak i ham. Hver natt klatret han opp på brystkassa til Erik og sov der gjennom natten, forteller Nan.

Men datteren, som ikke fikk noen varige men av skadene, var stadig i fosterhjem. Erik og Nan kjempet for å få treffe henne så mye som mulig, samtidig som de samlet bevis for å få gjenopptatt saken mot Erik.

Etter en lang prosess fikk de tilgang på en avgjørende PKU-blodprøve samt fødselsutredningen fra sykehuset. PKU-prøven konstaterte at datteren manglet D-vitamin, hun var benskjør da hun ble født. Skadene i hodet og bruddet i hodeskallen og kragebeinet, stammet sannsynligvis fra forløsningen. Da datteren ble født satt hun fast, og jordmoren måtte hjelpe henne ut med å trykke på Nans mage med stor kraft.

Erik var ferdig sonet da advokaten begjærte saken hans gjenopptatt av svensk Høyesterett. Da avgjørelsen kom, satt han på toget. Han skjønte hva som hadde skjedd da journalister begynte å sende han SMSer. Da han fikk åpnet nettavisene på mobilen var det vanskelig å kontrollere gleden.

Påtalemyndigheten frafalt hele saken, den tidligere dommen ble opphevet og Erik ble tilkjent erstatning for justismord.

– Det føltes som jeg endelig ble trodd. Endelig kom sannheten frem og jeg ble hørt.

Likevel har de aldri fått datteren sin tilbake. Sosialtjenesten mener hun er for sterkt knyttet til fosterfamilien sin. For Erik og Nan er det en enorm sorg at de kun får se henne noen dager i måneden.

Erik og Nan med både sønn og datter.

Selv om datteren ikke har vokst opp hos dem, mener Erik og Nan hun har knyttet sterke bånd til sin biologiske familie de dagene i måneden de får være sammen. De mener datteren har rett til både fosterfamilien sin og til sin biologiske familie, og synes det er feil at det blir enten eller.

Foto: Privat

– Jeg har vanskelig med å sove iblant. Det gjør vondt i hjertet å tenke på alt, men jeg må tenke positivt, sier Nan.

– Vi lever i alle fall. Vi bor i samme by. Hun er fortsatt min datter.

Endret mening i Høyesterett

Den svenske overlegen i rettsmedisin, Ingemar Thiblin, var en av de første fagpersonene i Sverige som begynte å tvile på forskningen om filleristede barn. Han fant ingen vitenskapelige studier som kunne bevise at det å riste et barn gir blødningsskader i hodet.

Thiblins tvil fikk avgjørende betydning for rettspraksis i Sverige. Hans kollega Anders Eriksson var oppnevnt som sakkyndig vitne i en filleristingssak i Høyesterett. I likhet med resten av fagmiljøet hadde Eriksson den tradisjonelle oppfatning av filleristingsdiagnosen, men nå måtte han forholde seg til Thiblins innvendinger.

I forkant av rettssaken hadde Eriksson konkludert med at den tiltalte faren hadde påført barnet skader, men nå hadde han blitt i tvil. I vitneboksen holdt han en lang utredning om at han nå var usikker på hele diagnosegrunnlaget. Det endte med at faren ble frikjent.

Dette ble et vendepunkt.

– Jeg var nødt til å slippe min tidligere overbevisning for å ikke uttale meg med forutinntatthet, sier Eriksson.

Professor i rettsmedisin ved universitetet i Uppsala, Anders Eriksson.

Professor og overlege Anders Eriksson blir sett på som en nestor innen svensk rettsmedisin. At han endret mening om filleristingsdiagnosen har fått stor betydning.

Foto: Kjartan Trana / NRK

På grunn av høyesterettsdommen og den store uenigheten i det medisinske miljøet, ble det satt i gang en statlig utredning, SBU. Over 1000 forskningsartikler om filleristing ble gransket i over to år. Konklusjonen var klar: Det var ikke vitenskapelig belegg for å si at kraftig risting av et barn ga hjerneblødning, hjerneskade og øyebunnsblødninger.

Men, den svenske utredningen er omstridt. Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen og det store flertallet av både rettsmedisinere, barneleger og nevrokirurger i mange land deler ikke konklusjonen i SBU-rapporten og mener den har mange svakheter.

– Den har flere ganger blitt kritisert og tilbakevist av internasjonale fageksperter. Problemstillingen er helt feil etter mitt syn. Svenskene står nokså alene i det synet de har hatt om å bruke noen få funn som bevis for filleristing, sier Stray-Pedersen som selv var med på å fagfellevurdere SBU-utredningen.

– Tidligere ble det kanskje trukket forhastede konklusjoner om mishandling i Sverige. Nå trekkes det forhastede konklusjoner den andre veien. Jeg er svært bekymret for rettssikkerheten til barn i Sverige. Det er en vanskelig situasjon de står i.

Rettsmedisiner Arne Stray-Pedersen

Arne Stray-Pedersen er en av få norske rettsmedisinere som undersøker barn etter mistanke om vold på oppdrag fra politiet. Han sier det er viktig å komme inn tidlig i saken for å sikre bevis mens de er ferske.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Saken på Ringerike påvirkes nå av den faglige debatten i Sverige. Foreldreparet og deres advokaters innsats for å få rettsoppnevnt en svensk sakkyndig til å vurdere saken, har vunnet frem.

– Jeg har ingen problemer med dette. Jeg har tillit til at norske domstoler klarer å forholde seg til de ulike argumentene som fremføres. Så får retten vurdere om det er de internasjonale miljøene som tar feil og de svenske rettsmedisinerne som har rett, sier Stray-Pedersen.

Norske justismord?

Selv om Stray-Pedersen har med seg nesten hele det norske fagmiljøet i sitt syn på filleristing, er det ulike oppfatninger om diagnosen også i Norge. Den pensjonerte nevrokirurgen Knut Wester har vært sakkyndig i flere saker. Han mener blødningsskadene i hodet har blitt forvekslet med diagnosen eksternt vannhode. Westers vurderinger som sakkyndig har medvirket til at flere tiltalte foreldre har blitt frifunnet også i norske rettssaler.

Professor Knut Wester

Professor emeritus i nevrokirurgi, Knut Wester.

Foto: Kjartan Trana / NRK

Han mener at hele bevisgrunnlaget for filleristingsdiagnosen er av så dårlig vitenskapelig kvalitet, at det umulig kan brukes til å bevise «skyld utover enhver rimelig tvil».

Nå går han gjennom 17 saker der norske foreldre eller omsorgspersoner er dømt for filleristing. Med seg i dette arbeidet har han blant annet jusprofessorene Ulf Stridbeck og Aslak Syse. Med tillatelse fra Riksadvokaten og Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin og helsefag (NEM), har han gransket journaler og røntgenbilder av disse 17 barna. Spørsmålet er om filleristingsdiagnosene er stilt på riktig grunnlag eller om sykdommer som eksternt vannhode kan ha blitt oversett. Resultatene fra dette forskningsprosjektet får vi vite i løpet av våren. Det kan resultere i at også norske saker blir gjenopptatt.

Knut Wester har fått lite gehør for meningene sine i Norge, men reiser ofte til Sverige for å jobbe med nye utredninger og rapporter. Både Wester, Ingemar Thiblin og Anders Eriksson blir jevnlig kontaktet av advokater rundt om i verden som spør på om de kan være sakkyndige i pågående filleristingssaker.

Anders Eriksson understreker at han selvsagt ikke benekter at det forekommer barnemishandling, selv om han ikke lenger tror på sammenhengen mellom triadeskader i hodet og filleristing.

Han har vært bekymret for om han kan ha bidratt til at uskyldige foreldre har havnet i fengsel.

– Det må enhver rettslege stille seg spørsmålet om, sier Eriksson.

Det rettsmedisinske miljøet i Norge er lite. Flere av de norske rettsmedisinerne har tidligere vært brukt som sakkyndige både under etterforskningen og i rettsapparatet. Nå er det økt fokus på sakkyndighetsrollen i disse sakene. I Sverige er de 25 spesialister i rettsmedisin som fordeler disse sakene mellom seg. I Norge er det bare en håndfull.

Eriksson undrer seg over hvorfor ikke flere rettsmedisinere i andre land tar innover seg konklusjonen i SBU-rapporten. Han mener det kan være vanskelig å endre oppfatning dersom man kan ha bidratt til at uskyldige foreldre har havnet i fengsel.

– Det er de som har fremført troen på diagnosen som nå forsvarer den. De gamle synspunktene forsvares ikke av yngre forskere som ikke har vært innblandet i det tidligere, hevder han.

Levde i håpet

I over en måned kjempet babyen fra Ringerike for livet på Ullevål sykehus. Foreldrene skjønte at de aldri ville få tilbake jenta de hadde, at hun aldri ville bli frisk, men de klamret seg til håpet om at hun skulle overleve.

Slik gikk det ikke.

Fredag 26. juli var det bare foreldrene og en sykepleier inne på rommet, da livet hennes sakte ebbet ut. Hun ble nesten fire måneder gammel.

Bilde av datteren hjemme hos foreldrene.

Babyen på Ringerike er et av få norske tilfeller av antatt filleristede barn med kun indre, og ikke ytre skader. Hodeskadene hennes fikk et tragisk utfall.

Foto: Anne Mone Nordahl / NRK

Nå lever foreldrene i et vakuum. De leser seg opp på forskning, prøver å forstå diskusjonen mellom legene i ulike land og vet at deres skjebne kan avhenge av hvilke fagmiljøer påtalemyndigheten og retten har tillit til.

I begynnelsen av mars skal de sakkyndige levere sin konklusjon. Deretter skal statsadvokaten avgjøre om det blir tatt ut tiltale mot foreldrene, eller om saken blir henlagt.