Småbarnsmora fikk sterke smertestillere av legen – det forandret henne helt

– Jeg var bare 26 år og trodde nesten at legen var Gud.

Stemmen i telefonen tilhører den 46 år gamle trønderen Hege Lindgren. Hun forteller om dagen for nesten tjue år siden. Dagen da hun fikk en pakke tabletter av fastlegen sin.

En pakke som skulle snu opp ned på livet hennes.

Lindgren forteller først med lett og sikker stemme om veien inn i tablett-avhengigheten og om den etterlengtede dommen som kom i forrige uke, som ennå ikke er rettskraftig.

Men etter å ha pratet sammen i over en time, begynner hun å svare saktere. Hun finner ikke ordene like lett. Det koster å huske.

– Nå er jeg redd jeg har gitt deg hodepine for resten av dagen?

– Ja, det har du. Men det er greit. For det er så viktig for meg å fortelle historien min, sier hun fra hjemmet i Østersund i Nord-Sverige.

– Man skal nemlig ikke stole på legen sin bare fordi han har hvit frakk.

Ville skjære av seg beinet

Det hele startet i Halden i 1998. Lindgren solgte kontorrekvisita i Østfold på den tiden, og skulle inn til en kunde. Idet hun greip tak i den tunge salgskofferten bak i bilen, sklei hun på isen. Hun klarte å holde seg på beina, men kjente det knakk i ryggen. Smerten hogg tak i henne.

Runddansen i helsesystemet begynte. Utredninger, undersøkelser og nye behandlere.

Smerten spredde seg ut i andre deler av kroppen. På et tidspunkt skreik hun til behandleren at hun ville skjære av seg beinet. Likevel fortsatte hun å jobbe.

– Jeg var aldri hundre prosent sykemeldt, for jeg elsket jobben min, sier hun.

Påsken 1999 feiret hun sin daværende ektemanns 30-årsdag på en hytte. Der fikk hun en tablett av sin ryggopererte mor.

Det var Somadril – en tablett hun skulle bli smertelig godt kjent med.

Sovna med hodet i kjøttsuppa

Somadril skal få musklene til å slappe av, og ble brukt for akutte smerter i ryggen. I etterkant har det vist seg at det er lett å misbruke og bli avhengig av medisinen. Da den ble trukket fra markedet i 2008, brukte 82.000 nordmenn stoffet til tross for at legemiddelet hadde vært omdiskutert lenge. I Legemiddelhåndboken sto det at «bruksverdien er tvilsom».

Men det sier Lindgren at hun ikke visste da. Hun opplevde bare at medisinen slo henne rett ut. For første gang på lenge slappet kroppen av.

– Jeg sovna med hodet i kjøttsuppa den kvelden, sier hun.

Samme høst gikk Lindgren til sin fastlege og spurte om hun kunne få Somadril. Hun hadde et godt tillitsforhold til legen, og de ble enige om at hun skulle få medisinen slik at hun kunne fortsette i jobben.

– Problemet var at jeg ikke ble informert om de farlige virkningene av Somadril. Dette er en medisin som skal brukes forebyggende én uke av gangen, og så skal man ha minst en måneds opphold, sier Lindgren.

I ni måneder – fra oktober til juni – får Lindgren skrevet ut 720 tabletter Somadril og rundt 1000 tabletter Pinex forte. Det er over seks tabletter daglig. Etter hvert opplevde hun at medisinen ikke hadde effekt lenger. Kroppen utviklet en toleranse.

– Da var det kjørt, sier hun.

Forsøkte å bryte opp kumlokkene

Den samvittighetsfulle selgeren begynte å jage noe helt annet enn salg. Nå handlet det ikke lenger om lindre smerten, men å øke rusen.

– Somadril virker sånn at man blir euforisk når man tar litt for mye av det. Jeg ble glad og lykkelig, og den følelsen ville jeg ha hele tiden, sier hun.

Hun gikk til andre leger for å lure til seg større dose. I slutten av juni 2000 ble hun lagt inn på sykehuset etter en overdose.

Første gang hun tenkte at hun var avhengig, var da hun droppet å dra på Tusenfryd med familien for å gå en legerunde og få tak i flere medisiner. Da familien kom hjem, hørte de et dunk fra andreetasjen. Det var Lindgren som forsøkte å reise seg fra senga, og som gikk rett i gulvet.

Hennes daværende ektemann samlet alle tablettene og spylte det ned i do. Lindgren løp ut i panikk og forsøkte å bryte opp kumlokkene med bare hendene.

Hun brydde seg ikke om barna og naboene så henne.

Hun måtte ha tablettene tilbake.

En dårlig kriminell

Familien flyttet til Trøndelag for å komme nærmere Lindgrens familie. Men misbruket bare fortsatte og det endte med selvskading, et mislykket opphold på et behandlingssenter og skilsmisse. Det kom til det punktet at hun skrev fra seg ansvaret for barna.

En venn introduserte henne for amfetamin, som hun tok i et desperat forsøk på å komme seg unna de sløvende tablettene. Narkotikaen ga henne energi. Problemet var at hun brukte energien på å skaffe seg flere Somadril-tabletter.

Lindgren begynte å forfalske resepter.

– Jeg var ikke en god kriminell, for å si det sånn. Jeg brukte mitt eget navn og lagde dårlige kopier. Men jeg lyktes oftere enn jeg ble tatt.

Til slutt gikk det ikke lenger. I 2004 havnet hun i fengsel i fire måneder for dokumentforfalskning. Året etter fikk hun en dom på åtte måneder i Bredtvet kvinnefengsel.

Der snudde det.

Der møtte hun Lars Lindgren.

Fikk betalt for ti timer – ble et livsprosjekt

Aktivitetslederen i kvinnefengselet var den første som virkelig så henne, følte Hege Lindgren. Etternavnene deres avslører at det senere skjedde noe mellom de to.

– Han klarte å ta bort det utrygge i følelsene mine, og var tilgjengelig for å prate om vonde og vanskelige ting, sier hun

Da hun slapp ut av fengselet, fulgte Lars henne opp. Han fikk betalt av daværende Aetat for ti timer.

Det ble et livsprosjekt.

– Lars er en mann som gjør jobben sin grundig, og han jobbet mye mer enn de timene. Kveldene var verst for meg, og jeg kunne ringe ham når som helst hvis jeg fikk et sug etter rus. Da klarte han å prate meg ut av det. Han er grunnen til at jeg ble frisk, sier Lindgren.

En stund etterpå sluttet Lars i jobben, og de fant tilbake til hverandre. Han hjalp henne i møter med NAV, skapte kontakt med eksmannen hennes og begynte på jobben med å bygge opp en relasjon til barna igjen.

For tre år siden giftet de seg. Sammen har de to barn.

– Uten ham hadde jeg vært død i dag. Det er jeg sikker på, sier Lindgren.

Det mørke teppet som senket seg

I 2006 tok hun sin siste Somadril. Siden den gang har hun vært rusfri.

– Det var en enorm lykkefølelse. Det føltes som om jeg hadde blitt født på ny og hadde hele framtida foran meg. Men gradvis merket jeg et mørkt teppe som senket seg over tankene mine, og jeg forsto ikke hvorfor.

Hun begynte å glemme mye, følte at hun dummet seg ut i samtaler, fant ikke ordene hun ville si. Etter hvert mistenkte hun at dette hadde en sammenheng med tablettbruken.

Lindgren fikk hjelp av advokat Janne Larsen og søkte om erstatning fra Norsk pasientskadeerstatning (NPE). Hun fikk medhold, men mente erstatningsbeløpet var for lavt. Advokaten klaget saken inn for Pasientskadenemnda.

De nektet å gi henne mer penger. Samtidig sådde de tvil om hele erstatningen. Nemnda mente Lindgren kunne ha hatt en misbrukslidelse siden 14-årsalderen, siden hun i ungdomsårene hadde drukket hjemmebrent til det svartnet for henne. Dermed mente de at hun uansett ville ha fått tak i Somadril eller andre skadelige rusmidler hvis fastlegen ikke hadde gitt henne det.

Lindgren tok saken til tingretten, der hun tapte. Deretter anket hun til lagmannsretten.

30. august i år falt dommen i Borgarting lagmannsrett.

Lindgren ble trodd.

Sorgen over mammarollen

Lagmannsretten slår fast at legebehandlingen gjorde henne avhengig, og har satt en strek over alt som skjedde etterpå. Fengselsoppholdet, forfalskede dokumenter, amfetaminbruken. Retten mener at alt dette er en konsekvens av feilbehandlingen. Det var «avhengighets-Hege» som handlet.

– Det er en oppreisning for familien min. Jeg har jo mistet livet mitt, barna mine, ektefellen min. Nå føler jeg meg frikjent for at det var selvforskyldt, sier hun.

I dag er hun hundre prosent ufør på grunnlag av en moderat hjerneskade. Rundt omkring i huset har hun gule post-it-lapper med beskjeder om ting hun må huske. Som for eksempel å slå på oppvaskmaskinen etter at hun har lagt i vaskemiddel.

Det har vært vanskelig å forsone seg med at hun ikke har vært eller kan være den mammaen hun ønsker.

– For det første mistet jeg lenge kontakten med de to barna fra forrige ekteskap. Og jeg føler jeg ikke klarer å være den mammaen jeg kunne vært for de to barna mine nå, sier hun.

Lagmannsretten slår fast at hjerneskaden kom som følge av medikamentavhengigheten.

– Jeg tror ikke legen skjønte hvor avhengighetsskapende det var for meg før det var for seint. Men hadde han fulgt retningslinjene fra Legemiddelhåndboka, burde han sluttet da tablettene ikke hadde effekt lenger, sier Lindgren.

Retten avviste også påstandene om at Lindgren skulle ha hatt et misbrukerproblem fra før og at hun kjente til Somadril før hun fikk det utskrevet av fastlegen. Det samme sa den tidligere fastlegen da han vitnet i rettssaken.

NRK har vært i kontakt med den tidligere fastlegen, som ikke ønsker å kommentere saken.

NRK har også vært i kontakt med Helsetilsynet og Fylkesmannen i Østfold. Ingen av dem har noen registrerte tilsynssaker på fastlegen.

Dommen er ennå ikke rettskraftig. Pasientskadenemnda sier til NRK at de ikke har bestemt seg for om de skal anke.

– Vi skal bruke ankefristen til å gå grundig igjennom dommen, sier avdelingsdirektør Svenn Wold Gaulen i Rettssaksavdelingen.

Nå har hun et valg

Hvis dommen blir stående, vil den lukke et kaotisk kapittel i Lindgrens liv. Nå bruker hun tiden til å gå turer i Østersund-området, trene og stelle hundene Fia og My Lady.

– Nå kan jeg gå med hodet hevet. Det var ikke min feil og jeg medvirket ikke til alt som skjedde. Det har vært mye ... eh ...

Lindgren leter litt etter ordene.

– ... stigmatisering, heter det. Jeg fikk høre at jeg valgte tablettene foran barna. Men sannheten var at jeg ikke hadde noe valg. Nå har jeg derimot et valg. Da velger jeg å ikke være bitter, men å leve livet fullt ut med de skavankene jeg har.