Mysteriet i regnskogen

Året er 1997. Det er sent på høsten.

Det store tuntreet på Grette gård hos familien Hafskjold Lier har mistet bladene, og en ny jul nærmer seg.

I posten kommer et nytt brev fra Lars, familiens yngste sønn.

Denne jula kommer han ikke hjem til jul. Nå har han andre og spennende planer, skriver han i brevet.

Han skal på en ny tur i Amazonas-jungelen. Målet er å finne en ukjent urfolkstamme.

Lite aner familien i Norge at dette kan være det siste de hører fra ham.

Hva skjedde med Lars?

Drammen 2021:

Hvor lenge er det lov å håpe?

Kan håpet holde oss i live, eller går det ut på dato?

Søsteren Anne Hafskjold Øvrehus har stilt seg spørsmålet utallige ganger i årene etter at den yngste broren forsvant.

– Følelser er jo ikke rasjonelle. Fornuftsmessig tror jeg ikke at han lever, men håpet er der. Jeg kommer jo ikke unna det.

Følelsene har svingt fra frykt til fortvilelse og håp i alle disse årene. Det vanskeligste har vært å leve med usikkerheten.

Familien er sikker på at Lars ikke ville forsvinne frivillig. Blant annet på bakgrunn av alle brevene han skrev hjem om livet i regnskogen.

Så hva skjedde egentlig. Finnes det en løsning på mysteriet?

Livet i regnskogen

Bolivia 1992:

En sterk interesse og bekymring for regnskogenes framtid fører Lars til Sør-Amerika på begynnelsen av 1990-tallet..

San Jose de Uchupiomonas i Bolivia og folket her blir hans hjertebarn de neste årene.

Den lille landsbyen ligger isolert langt inne i regnskogen nord i landet. Og har rundt 1000 innbyggere.

Gjennom en amerikansk hjelpeorganisasjon er oppdraget å utvikle landbruket i landsbyen.

Lars, som er utdannet gartner, lærer bort nye metoder å drive jordbruk på. Det blir slutt på å brenne ned regnskog.

Lars er full av energi og nye ideer som lanseres på løpende bånd.

Han introduserer blant annet en ny metode for dyrking av sukkerrør.

Dette gjør at landsbyen begynner å selge brunt sukker både lokalt og nasjonalt.

Han lager også et nytt vanningssystem som sikrer nok fuktighet til jorda i tørkeperioder.

Og han lærer barn og unge i landsbyen å kompostere.

Den mystiske stammen

Det er her, fra landsbyens eldste, at han for første gang får høre om en mystisk urfolkstamme.

Den holder til i grenseområdene til nabolandet Peru.

Og han skriver entusiastisk om dette i et brev hjem til familien:

Lars er ingen uforsiktig eventyrer. Men det er snakk om enorme områder. Og det er langt fra risikofritt å begi seg inn i områdene han skriver om.

Amazonas er den største av verdens regnskoger. Den dekker områder i ni land i Sør-Amerika og strekker seg over et areal som er større enn hele EU til sammen.

Det kan ta flere uker å gå gjennom tett jungel for å nå fram til urfolk som lever her inne.

En slik tur må derfor planlegges nøye.

Besøket hos Lars i Bolivia

Bolivia 1995:

Anne bestemmer seg for å ta med mannen Jon og barna på besøk hos Lars i sommerferien. Barna Knut og Unni er 10 og 12 år gamle.

Lars er med på den siste etappen med båt fra Rurrenabaque på elva Rio Tuichi til landsbyen.

Det er frodig, vilt og eksotisk blant tropiske planter, dyr og insekter.

For Anne er det ingen tvil om at lillebroren er i sitt rette element. Hun skjønner at han trolig aldri vil slå seg til ro hjemme i Norge.

Senere skal de se på Lars som en pioner. Han er blant de første i Norge som ser viktigheten av å ta vare på de tropiske regnskogene tusenvis av mil unna.

Inn i det ukjente

Høsten 1996:

Året etter Annes besøk bestemmer fetteren Ole Christian Hyggen seg også for å besøke Lars.

Han er den som trolig vet mest om hva slags tur 37-åringen var på da han forsvant.

Som jusstudent har Ole Christian tatt seg et friår for å reise i Sør-Amerika.

Høydepunktet under det to måneder lange oppholdet, er en flere dagers tur i jungelen. Lars beskriver ferden som en liten forsmak på hva han har planlagt for sin egen tur alene året etter.

Lars og Ole Christian må hugge seg fram med jungelkniv Så tett er regnskogen.

Nettene blir tilbrakt på bakken i myggnetting under en presenning. Men til tross for de ville omgivelsene, er Ole Christian aldri redd.

Han velger å stole fullt og helt på kunnskapene til Lars. For fetteren kjenner etter hvert regnskogen som sin egen bukselomme. Og har vært på flere både korte og lengre turer alene.

Jakten på det isolerte folket

Oslo 2021:

I høst er det 25 år siden Ole Christian besøkte Lars i Bolivia.

Hjemme i leiligheten i Oslo finner han fram bildene fra oppholdet og den spennende turen i jungelen.

De traff ingen mystiske eller «ville indianere» som Lars hadde skrevet om i brev hjem.

Men Ole Christian utelukker ikke at de to ble observert på sin vei gjennom den tette regnskogen.

For siden han lærte seg spansk under oppholdet, fikk også han høre historiene om «Toromonastammen».

Folket som lever i skjul i områdene der Lars planla en ny tur.

– Ja, både den lokale sjamanen og mange av de eldre var overbevist om at etterkommerne deres fortsatt var i live. Selv om ingen hadde hatt kontakt med dem.

Men det ble fortalt at de fulgte med og kom tilbake til landsbyen i skjul om natta.

– Det ble sagt at de var malt med svarte streker i ansiktet og stjal både mat og redskap. Men alle som så dem, lot som de sov i frykt for å bli angrepet.

Selv har han slått seg til ro med at besøket hos Lars ble siste gang han så fetteren i live.

Men man kan overleve lenge der inne hvis man vet hvordan. Og det visste Lars, forteller Ole Christian.

Den siste turen

Cusco, Peru oktober 1997:

Endelig kan Lars starte på turen han har drømt om og planlagt i lang tid.

Og han skriver et siste brev til familien i Norge.

Han forsøkte seg på en lignende tur tidligere på året. Men da måtte han avbryte etter noen måneder på vandring.

Nå forsikret han alt skal gå bedre.

Han skriver også at han har med seg våpen på turen.

Akkurat dette tror ikke Anne kan stemme. Lars er en familiekjær mann som antagelig skriver dette for at ingen hjemme i Norge skal være redde.

Det skal vise seg at mye kan ha gått galt på den siste turen på jakt etter den mystiske stammen.

– Letingen etter Lars

Lier våren 1998:

Det er mange og vanskelige spørsmål å leve med for Anne og familien i Norge.

Tida går uten nye brev eller andre livstegn fra Lars siden oktober året før.

Er han tatt til fange av narkotikabander som driver kokainfabrikker langt inn i jungelen?

Har han vært utsatt for en ulykke, eller har han blitt drept av en pil fra urfolk som har følt seg truet?

Alle frykter det verste, men håper det beste.

Familien bestemmer seg for å gjøre alt for å finne ut hva som kan ha skjedd.

Det blir samlet inn penger for å lete i Bolivia. Og Lars blir offisielt meldt savnet gjennom Interpol og Røde Kors i april.

Fant bevis for ukjente stammer

Peru/Bolivia august 1998:

Forfatter og journalist Henrik Hovland får jobben med å lete etter Lars.

Som tidligere etterforsker for FN i Latin-Amerika er han perfekt for oppdraget. Han snakker også spansk som er avgjørende.

For nesten alle han snakker med de neste månedene er folk som har ulovlige ærend i nasjonalparken. Ingen er spesielt interesserte i å dele informasjon om hva de ser og hører.

Men Hovland følger spor og oppsøker steder Hafskjold ble sett på sin siste tur. Og han snakker etter hvert med mange mennesker.

Og basert på dette konkluderer Hovland med at Lars klarte seg fint gjennom områder med geriljagrupper, narkotikaprodusenter, illegale gullgravere og tømmerhuggere.

Hovland finner bevis for at det er minst 2 til 3 stammer eller grupper som lever i frivillig skjul der Lars hadde planer om å gå.

I områder som mange nekter for at slike urfolksgrupper finnes.

Men om 37-åringen har støtt på noen av dem, kan han ikke konkludere med.

Likevel tennes et håp hos familien hjemme i Norge om at Lars er i live.

Kanskje kan de få vite hva som har skjedd.

Hva sier eksperten i dag?

Oslo 2021:

Vi møter Henrik Hovland for å få hans mening om saken når det har gått nærmere 25 år siden forsvinningen.

– Jeg mente den gangen at han hadde hatt stor sjanse for å overleve alene eller sammen med andre i regnskogen.

Fordi:

• Han hadde kunnskap om regnskogen.
• Han hadde tidligere vist at han kunne overleve i månedsvis.
• Det var urfolk i området han gikk.
• Han var alene og utgjorde i mindre grad en trussel i et eventuelt møte med andre.
• Han hadde en personlighet som ville hjelpe ham å overleve i et møte urfolk som er skeptisk til fremmede: Fysisk robust, men samtidig vennlig og rolig.
• Både urfolk, krypskyttere, narkotika-produsenter og andre han møtte beskrev Lars som en sympatisk fyr.

Hovland viser oss en pil og bue som han hadde med seg hjem fra Bolivia i 1998 da han lette etter Lars.

Redskapene fikk han av en mann som jobbet som speider for illegale tømmerhuggere.

– Dette er brukt av indianere som lever i skjul mange ukers dagsmarsjer fra sivilisasjonen.

Redskapene er laget av materialer som kun urfolk som ikke har vært i kontakt med sivilisasjonen, lager og bruker.

– Han var tidlig ute

Oslo 2021:

I lokalene til Regnskogfondet i Oslo sitter en mann som også heter Lars.

Lars Løvold var daglig leder fra starten i 1990 og fram til 2017.

– Det jeg tror få i Norge vet er at det i 2021 fortsatt bor tusenvis av indianere i små grupper eller stammer i regnskogen i Amazonas. Dette er folk som ikke vil ha noe med oss å gjøre. Og som ikke har noe ønske om et annet liv.

Løvold husker godt den engasjerte navnebroren fra Lier.

– Han skjønte allerede den gangen at regnskogene var i ferd med å forsvinne. Og han snakket med meg om sine prosjekter lenge før andre i Norge hadde bevissthet og kunnskap om regnskogene.

Miljøforkjemperen bodde selv blant urfolk i Brasil under sitt feltarbeid mens han studerte sosialantropologi.

Og i starten etter forsvinningen til Lars Hafskjold, mente Lars Løvold at det var gode muligheter for at 37-åringen kunne komme til rette.

– Forblir forsvinningen et mysterium ?

Kan man håpe på at Lars Hafskjold en dag skal komme gående ut av regnskogen med kone og barn. Og kanskje barnebarn?

Eller er det mer realistisk å tro at han er død?

I dag tror Lars Løvold at forsvinningen mest sannsynlig forblir et mysterium.

– Men det er klart, ingen av oss vet. Undere skjer. Det som var en teoretisk mulighet er det fortsatt i dag.

Henrik Hovland mener i dag at det er lite sannsynlig at Lars Hafskjold lever og vil ikke spekulere i hva som kan ha skjedd.

– Vi kan ikke utelukke noe. Men det har gått lang tid uten livstegn.

– Jeg tror han lever

I dag er foreldrene Auen og Unni begge blitt over 90 år. Begge håper at de en dag skal få vite hva som skjedde med sønnen.

– Det er alltid et håp. Det er det som holder meg i live. Jeg tror han lever ennå.

Det sier moren Unni hjemme i kårboligen på Grette gård i Lier, der Lars vokste opp.

Tårene sitter løst når hun ser bort på ektemannen og presiserer at de heldigvis har vært to om både gleder og sorger. At de er heldige som har hatt hverandre.

– Det er nytteløst å tenke for mye på hva som kan ha skjedd, men jeg kan liksom ikke akseptere at han ikke lever.

Faren Auen sier han har roet seg med at han kanskje aldri får vite hva som skjedde med den yngste sønnen.

– Men det er klart at det er et savn. Jeg prøver å unngå å tenke for mye på det.

Alltid i våre hjerter

Selv om håpet lever må Anne og familien antagelig leve videre med uvissheten om hva som skjedde med Lars på hans siste tur.

– Men jeg hadde jo ønsket at det ble funnet spor som kunne forklare hva som skjedde. Og mest av alt håper jeg jo at det skal skje mens mamma og pappa fortsatt lever.

I 2009 dro Anne og Jon tilbake til San José de Uchupiamonas. Sammen med datteren Unni som nå var voksen og snakket spansk.

Det var godt å se at det meste av det han fikk satt i gang på 1990-tallet var videreført.

Metoder og nye måter å gjøre ting på hadde gitt landsbyen nytt liv og hindret fraflytting, ble de fortalt.

Det var rørende å høre og se hvordan minnene om broren lever videre, forteller Anne.

– De var så takknemlige for alt Lars hadde satt i gang og for dem var ikke Lars død. Han vil alltid være i hjertene våre, sa de.