Mot OL-gull i 120 km/t

– Jeg må nok ringe mamma for å finne ut hvor gammel jeg var aller første gang.

For Alexander Hestengen (17) går det kanskje for fort til å få med seg alt. Fort i livet, fort på skolen. Og ikke minst, fort i bakken. Over 120 kilometer i timen, med haka bare centimeter over isen.

– Tre eller fire år, sier mamma. I hvert fall første gang jeg hadde noe med sporten å gjøre, men jeg vet ikke om jeg fikk sette utfor banen akkurat.

For i banen går det veldig, veldig, veldig fort. Skeleton kan minne om aking eller bob, men til forskjell er det alltid kun en utøver på kjelken, og han eller hun ligger på magen. Med hodet først.

I tillegg er det ingen bremser på kjelken, som har gitt navn til sporten. Skeleton, eller skjelett på norsk, rett og slett fordi den minner om et skjelett.

Denne helga begynner Ungdoms-OL på Lillehammer, det fjerde i rekken. Og Alexander Hestengen fra Fredrikstad har kvalifisert seg til å delta med det norske flagget på drakta.

Bare tre år etter at han satte utfor for aller første gang.

Kort vei til toppen

– Jeg husker den første gangen veldig godt. Rett før jeg skulle kjøre ned, var jeg med inn i garderoben. Der satt det en gjeng og snakket om hvor i banen de hadde krasjet og hvor vondt det hadde gjort å treffe veggene. Så fikk jeg plutselig på meg hjelm, et brett og beskyttelse. Og ble jeg bare dyttet utfor, forteller unggutten.

Når Hestengen setter utfor høres en tikkelyd fra sleden. En tikkelyd som bare går fortere og fortere. Til slutt går den så fort at han ikke hører annet enn et jevnt sus. Da vet han at det går fort. Den tikkelyden var det tanta, Desirée Bjerke Andersen, som introduserte ham for den første gangen.

For Østfold har, om ikke en lang, så i hvert fall en viss tradisjon for skeleton-utøvere som representerer Norge. Desirée Bjerke Andersen fra Fredrikstad deltok i vinter-OL første gang i 2006, og fulgte opp også i 2010 før hun la opp.

Hun har også deltatt i flere VM og EM, og vunnet et hav av norgesmesterskap.

– Jeg tror Alexander kan nå langt i sporten. Du må jobbe hardt for å bli god i denne sporten. Men hvis du drar opp og ser på Alexander kjøre, trene og jobbe ser du hvor dedikert han er og hvor mye trening som må til for å lykkes i sporten, sier hun.

Alt må klaffe

Og Alexander er dedikert. I 2015 vant han gull i NM, både for senior og junior. Senior vant han med bare fire hundredeler ned til andreplassen. På juniorsiden var det derimot bedre margin. Med en snittfart på 121 kilometer i timen slo han andreplassen med over halvsekundet.

Da han var med i juniorverdensmesterskapet i fjor kom han på 17. plass og i 2014 vant han sitt første gull i en verdenscupkonkurranse, for juniorer, og i år ligger han så langt på niende plass i verdenscupen.

Som 17-åring alene i en hybel på Lillehammer, 27 mil hjemmefra, blir det stort sett kylling og ris til middag. Litt ketchup på toppen, så ikke det skal bli så tørt og kjedelig. For mer har han ikke tid til, skal han hevde seg i verdenstoppen i en idrett hvor marginene er minimale. For absolutt alt må klaffe.

Bli med Alexander ned bakken i Lillehammer i videoen under:

Men skulle alt klaffe, er Hestengen såpass god at det kan bli gull til Norge også i Skeleton under Ungdoms-OL. Det mener Snorre Pedersen, treneren til Hestengen.

– Han vant ganske overlegent her under første konkurranse i fjor. Tidene har vært litt ruskete i kvalifiseringen her nå, men jeg er sikker på at hvis alt stemmer skal han være med å kjempe om de gjeveste medaljene.

Pedersen har selv holdt på i isbanen i flere år. Han har sågar også vært landslagstrener for det sveitsiske skeletonlaget. Og når Pedersen snakker om marginer, er det fordi det er så mye som kan påvirke sluttiden, så mange faktorer som spiller inn.

– For å bli god i skeleton trenger man en ekstrem eksplosivitet i musklene. Utøveren spurter i gang brettet, og derfor trenes det mye på samme måte som løpere gjør. Men til forskjell fra baneløping, løper utøvere i skeleton med bøyd rygg. En nesten unaturlig løpestilling, og man må være smidig og myk. Man må også ha en god grunnstyrke, men kanskje det viktigste av alt er å kjenne svingene. Å vite hvordan man skal ta med seg farten fra en sving videre inn i den neste. Sånn sett minner denne sporten mye om alpint.

Dedikert

Og Hestengen kan krysse av på mange av de viktige boksene. Pedersen forteller at han har svært gode gener som gir ham gode muskelfibre. Perfekt for denne sporten. Han er petimeter og har en god presisjon i alt han gjør.

– I tillegg tar han ting veldig fort. Han er nysgjerrig, men tar likevel ikke lett på det. Han dedikerer seg og oppsøker kunnskap. Han er rett og slett et multitalent.

Alexander Hestengen har akkurat smøget inn i treningsdressen, før han skal sette utfor under trening. Treningsdressen er laget så aerodynamisk som mulig, luftmotstand er fiende nummer en. Første gang han tok den på brukte han tre kvarter, så trang er den. Han har tatt på seg skoene med pigger som gjør at han ikke sklir på isen. Hjelmen ligger klar mens han varmer opp for ikke å ha kalde muskler mens han fyker nedover Skandinavias eneste kunstige isbane.

– Vi liker adrenalin. Vi liker spenning.

Det er sjelden ulykker i sporten, selv om man kanskje skulle tro noe annet. Den største trusselen er det som kalles iceburns. Når is møter kropp i denne farten er friksjonen stor og kan gi brannskader. Men redd, det er Hestengen sjelden.

– Det skjer ikke så veldig ofte at man krasjer hardt. Når det skjer kan det gå ganske galt, men det er sjelden jeg er redd. Kanskje litt når det kommer til nye baner. Da kan jeg kanskje være litt redd første turen, men etter det går det bra. For man må være tøff i hodet i en sport hvor det meste handler om fart og spenning.