Den langfingrede sjarmøren Per og ryktene om de 42 barna

Han ser på oss fra svarthvitt-bildene i forbryteralbumet til politiet. Først som ung mann, med et intenst blikk, bølgete blondt hår og et vakkert ansikt.

Senere, mot slutten av en lang karriere på forbryterbanen, er det en gammel mann som ser inn i kameraet. Han har mye mindre hår, men blikket er minst like intenst, nærmest gnistrende.

Mer enn 30 år ut og inn av fengsler og anstalter har ikke fjernet glimtet i øyet på frekkasen, som etter sigende ikke bare nøyde seg med å godblunke til damene. Det går mange historier om hans intime omgang med villige kvinner over hele Østlandet.

Per Springer, eller Peder August Pedersen som var hans riktige navn, ble født på husmannsplassen Lien i Telemark i 1859. Foreldrene var tatere, noe som på den tiden var ensbetydende med at Per på mange måter sto utenfor samfunnet fra han kom til verden.

Rømte med taterfølge

I Pers barndom var myndighetenes mål å få tatere til å leve som andre nordmenn. De tok ofte barna fra dem, og plasserte dem i institusjoner eller privat forpleining. Det skjedde med Per. Etter ett år stakk 10-åringen av, og slo seg sammen med et taterfølge.

Vi vet lite om hans første år på landeveien, annet enn at han selv oppga å ha jobbet som blikkenslager. Det var en utbredt geskjeft blant de reisende, men var i Pers tilfelle nok i beste fall bare en halv sannhet. For allerede tidlig i ungdomsåra havnet han på forbryterbanen.

Som 15-åring fikk han sin første dom, 15 dagers vann og brød for tyveri. Siden gikk det slag i slag med tyverier, etterlysninger, dommer og opphold både i fengsel og på asyl. Når han var på frifot, levde han litt her og der. Det nærmeste han kom faste bosteder, var under ei fjellhylle i Larvik - Tjuvhelleren - og ei hytte i Rakkestad, Per Springer-hytta, også kalt Perakula.

Mannen med de store, tilsynelatende troskyldige øynene var god til å ordlegge seg. Han kunne fremstå som svært tillitvekkende, løy uten å blunke, og kunne prate folk trill rundt om han gikk inn for det. Slik klarte han en gang å tømme en villa på beste vestkant i Oslo for eksklusive møbler.

I boka "Norges Navnkundigste Forbrydere" som kom ut i 1929, forteller forfatteren Rudolf Muus om dette og flere andre av Per Springers mest oppsiktsvekkende kupp.

Godt forspent med frekkhetens nådegave allierte han seg med en skraphandler som hadde hest og ei svær vogn. På vei til Grefsenåsen der den ubebodde villaen lå, svingte de innom hos mannen som eide huset og de flotte møblene.

Per hilste høflig, og sa at han hadde fått i oppdrag av verkseieren i omådet å gjøre noen arbeider i villaen for å innbruddssikre den. Men han trengte å låne noe verktøy. Om huseieren kunne skaffe ei øks og ei sag? En tjenestegutt ble satt til å finne fram redskapen, og nå hadde Per sørget for at ingen ville reagere på at han og kompisen romsterte rundt i villaen.

Etter at Per hadde dirket opp døra, tømte de huset for kostbare møbler, som siden ble kjørt ned til byen i nattens mulm og mørke. Senere skal skraphandleren ha solgt møblementet uten å dele utbyttet, så her ble luringen selv lurt.

– Jeg tror han hadde drag på damene

Men er det virkelig sant, at han var far til 42 barn, slik avisene skrev? For å finne ut mer om det, må vi grave lenge og dypt. I gamle aviser, arkiver, magasiner, rettsdokumenter, kåserier, kirkebøker, masteroppgaver, vitenskapelige artikler, bøker, slektstrær og utdrag fra gamle pasientjournaler.

– Han sjarmerte nok en del, og jeg tror nok han hadde - som vi sier i dag - drag på damene, uten at det dermed ble barn ut av alle forbindelsene. Jeg tror han nøt livet. Det sier Arne Kristiansen, som er kvinnebedårerens oldebarn.

I boka "Lensmenn i skjemt og alvor" av Arve Kværnum, kan vi lese følgende historie om Springeren og de mange barna:

«En gang han ble tatt, satt han sammen med Andreas Dynge, lensmann i Haug, i ei kjerre på veg til fengselet i Holmestrand. Da spurte lensmannen ham om det kunne være sant at han hadde så mange lausunger rundt om.

- Jeg har hørt at du skal ha 60 barn i alt?

Peder Springer så lenge på lensmannen med de store øynene sine og svarte:

- Nei, er du spenna gærn, lensmann. Så fæle folk er til å juge. Å nei du, det kan da ikke være mer enn halvparten.»

– Var garantert en storsjarmør

Forfatter og folklorist Thor Gotaas er en av mange som har hørt historien om en av de siste gangene Per Springer ble pågrepet av politiet. Da var Springeren, som godt og vel var passert 70 år, i full gang med å varte opp en kvinne i begynnelsen av 20-åra.

– Det er klart, det er jo litt spesielt, men han hadde vært på flukt og vandring on and off med damer i mange tiår. Han gjorde noe han hadde gjort før i tida, sier Gotaas, som sier det ikke er tvil om at mannen var en storsjarmør.

– Garantert! Han var en flott kar, og hadde karisma og et fint ansikt. Han var sikkert veldig sjarmerende til å prate, sier Gotaas.

Kallenavnet Springer

Selv om det er godt og vel nitti år siden Per var en gjenganger i avisenes spalter, vekker det spesielle kallenavnet fremdeles munterhet blant slektsgranskere, lokalhistorikere og historiefortellere. Mange er nemlig av den oppfatning at tilnavnet Springer kommer av at han var så hissig på damene.

Men også faren og bestefaren hadde dette tilnavnet, uten å ha det samme ryktet som forførere. Pers oldebarn, Arne Kristiansen, har hørt at det kom av at Pers far var ordonnans i militæret. Andre mener det skyldes at Per var så rask til beins, at det var få lensmenn som klarte å innhente ham når han hadde vært på tyveritokt.

Han ble også kalt Oteren, fordi han var god til å svømme. Som den gangen han hadde ridende politi etter seg, og unnslapp dem ved å hoppe i Akerselva og forsvinne sporløst. Også dette dramaet er nærmere beskrevet i boka til Rudolf Muus.

En smak av stjålen luksus

Da hadde Per Springer nettopp blitt tatt på fersken av en politikonstabel under et innbrudd i en gullsmedbutikk i Oslo. Han hadde rukket å fylle lommene med alskens gullsmykker, og sto akkurat og beundret ei svær i suppeøse i sølv, da ordensmakten dukket opp med våpen i hånd. Resolutt slo han øsa i ansiktet på konstabelen og la på sprang. Flukten førte ham altså ut i elva, der politiet følte seg sikre på at han hadde endt sine dager i bunnslammet.

Neste morgen hvilte mestertyven ut på en skinnfell ved en sprakende peisild i ei skihytte oppi Nordmarka, der han hadde brutt seg inn. I hytta fant han både kjeks, kaffe, konjakk og sigarer. Der var det også ei rifle, ei elegant slengkappe og et par flotte skaftestøvler. Da Per forlot hytta, var han kledd som en storkar med våpen i hånd.

Men det var nok lenge mellom hver gang han kunne skaffe seg denslags luksus på andres bekostning. De mange notisene i avisene handler mest om tyverier og innbrudd der han stjal mat, klær og ting som kunne selges for å skaffe penger. Han levde fra hånd til munn.

I Rakkestad var det en gang to kvinner som var bekymret for hvordan han klarte seg i den avsidesliggende hytta Perakula. Kanskje var de også litt nysgjerrige. I hvert fall la de i vei for å se hvordan det sto til med mannen som holdt hus i det nokså kummerlige husværet sammen med en kvinnelig ledsager.

Der fant de Per i full sving med å koke poteter, som han trolig hadde stjålet fra en åker i nærheten. Men det lå noe mer i gryta enn bare poteter. Per kunne fortelle at han kokte skjorta si sammen med maten, for å bli kvitt lus. Da gikk damene hjem.

Satte spor etter seg over hele Østlandet

Et liv på skråplanet ga etter hvert rikelig med skriftlige kilder for alle som måtte ønske å finne ut noe om Per Springer. Såpass til kjendis var han, at det ble skrevet en egen skillingsvise om ham. Den er på elleve vers, og plasserer ham og hans bravader over hele Østlandet.

Nils Wilhelm Johnsson fra Larvik er en av dem som har mestertyven i sitt slektstre. Han er direkte etterkommer etter Pers bestefar, Jan Amundsen Barlin. Johnsson har liten tro på at slektningen hans skal ha produsert en så stor barneflokk som ryktene sier.

– At han hadde 42 barn, er vel å ta litt hardt i. Jeg har registrert sju stykker, men jeg har sett andre slektstrær som opererer med ni barn, sier han.

I larvikingens slektstre er Per Springer registrert med fem kvinnelige partnere som han hadde lange forhold til.

Johnsson lot seg raskt fascinere av slektningens brokete livshistorie. Han har samlet alt han har kommet over av dokumenter og historier om Per Springer, i håp om at han en gang skal finne en forfatter som kan skrive en bok om mestertyven og casanovaen.

Mye av materialet Johnsson har samlet, kommer fra Eiker Arkiv, som er kjent for å ta imot alt materiale andre arkiver vil kvitte seg med. I en av de gamle bygningene til Solberg Spinderi.

På loftet i arkivet ligger årgang på årgang med Tidens Tegn, avisen som var forløperen til dagens VG. Det er ikke plass til dem i det tempererte magasinet nede, og det kan være en prøvelse å løfte på tjukke og tunge årgangsbøker når sola står rett på vinduene og allerede har varmet opp de gamle takbjelkene kraftig.

Heldigvis er alt som ligger der katalogisert, så ved hjelp av arkivets Gjermund Glittfjell finner vi raskt fram til de gamle avisene, som inneholder mange spaltemeter med omtale av Per Springers bravader og krumspring.

Et søk i Nasjonalbiblioteket gir 456 treff på Per Springer i norske aviser. Alle de digitaliserte omtalene av Springeren ligger ikke åpne på nettet, og mange av dem kan bare leses i Nasjonalbibliotekets lokaler. I Eiker Arkiv kan vi bla i mange av de samme avisene.

Det lukter ikke lenger trykksverte av dem, bare støv. De gule fullformatsidene er skjørere enn sommerfuglvinger, og det er nesten så man holder pusten når man blar i dem.

Stadig skrives det i Tidens Tegn om den store ungeflokken. Også Drammens Tidende forteller mange ganger om de 42 barna, noe som plukkes opp av andre aviser rundt omkring i landet. Men i de mange rettsdokumentene Statsarkivet sitter på, finnes det ingen spor av alle disse barna, ei heller i Polititidende.

To av døtrene til Per ble født og ført inn i kirkebøkene i Eiker i Buskerud. Ei jente ble født i 1884, den andre kom til verden i 1892. Sistnevnte ble døpt uten at faren var til stede. I kirkeboken står dette å lese under anmerkninger: " Barnet anmeldt af dets moder. Hun opgav at han har mange uægte børn før, og at han har har været straffet for usædeligt liv". Moren til den vesle jenta var bare 20 år, og hadde falt for en dreven skjørtejeger.

Hun hadde rett i at han hadde vært straffet. Han ble dømt for konkubinat, samboerskap med en kvinne han ikke var gift med. Dette var faktisk forbudt helt til 1972.

Olav Homlebekk (87) er en av veteranene i Eiker Arkiv. Han er den som har samlet mest stoff om Per Springer, og kjenner godt til den yngste av døtrene, som hadde tilhold i Øvre Eiker i mange år. Hun gikk under navnet Thora Springer, og bodde på en plass inne ved Hoensvannet. Ofte kom faren innom, og slo seg til for lange perioder.

Homlebekk forteller at datteren levde et liv preget av stor fattigdom.

– Men er det sant at hun hadde 41 søsken?

– Nei, nei, nei! Det der er bare tull. Jeg veit han reiste en del til Sverige, så jeg har leita der. Jeg fant ikke noen flere unger der. Men han var jo en spesiell fyr, og sjarmør, da veit du!

– Han var en smarting

Den andre datteren som kom til verden i Eiker, er bestemoren til Arne Kristiansen, oldebarnet vi har møtt.

Han visste ikke noe særlig om oldefaren sin før han ble godt voksen, og begynte med slektsforskning. Selv vokste han opp i et arbeiderhjem i Oslo. Gjennom kveldsskoler og flittig arbeid skaffet han seg etter hvert svært gode stillinger i næringslivet. Den dannete og velformulerte 78-åringen har frem til det siste året drevet eget firma sammen med sin kone.

Han skammer seg ikke over oldefaren, som han tror kunne fått et annet liv under andre oppvekstforhold, med trygghet og skolegang.

– Han var en smarting, og det var jo ikke noe vondt i ham. Han ble aldri tatt for vold, alkoholmisbruk, kvinnemishandling elller lignende. Men jeg tror han var glad i damene, og fikk nokså god kontakt med dem. At han skal ha hatt 42 barn, tror jeg ikke noe på. Han satt jo så mye inne, så det kan han rett og slett ikke ha rukket. Jeg har ikke funnet flere enn åtte, kanskje ni.

Det er mye som tyder på at Per Springer selv ikke gjorde så mye for å dempe folkesnakket om sitt kvinnetekke og resultatene av det.

Også forfatteren Bengt-Arne Røine har bidratt til å bære ved til ryktebålet. I boka "Hva de gamle fortalte i Nedre Eiker", skriver han om de mange brannene ved Mjøndalen Kalkovn: "Under brannen i 1905 antok en at mestertjuven Per Springer strøk med. Men den gode Per gjorde nettopp da rett for sitt navn - han hadde 42 uekte barn. I en låve på Krokstadsiden lå han i halmen med kjæresten sin."

I 1920 erklærte professor i psykologi, Ragnar Vogt, Per Springer for sinnssyk og farlig for den offentlige sikkerhet. "Hans liv utenfor fængslerne har i mange aar bare gaat op i tyveri, vagabondage. Antagelig har han hatt mange erotiske forbindelser med omreisende kvinder. Han opgir selv å ha 6 barn utenfor ekteskap". (Utdrag fra pasientjournal ved Reitgjerdet asyl).

– Folk likte å ha seg før i tida også

Thor Gotaas tror ikke at Per Springer var farlig eller sinnssyk, men at myndighetene med denne og flere andre innleggelser fant en mulighet til å sette en stopper for vandring og hyppige tyverier.

På Reitgjerdet satt han sammen med flere sedelighetsdømte, og det må ha vært spesielt for en som ikke akkurat hadde rykte for å måtte trenge seg på damene.

Arne Kristiansen antar at oldefaren kanskje kan ha anstrengt seg for å fremstå som mer psykisk syk enn han var, etter hvert som et liv på vandring begynte å bli slitsomt for en gammel mann.

Men hadde han seks barn, sju barn, åtte – ni eller 42? Kan vi ikke stole på det som sto i avisene den gangen?

– Aviser på begynnelsen av 1900-tallet er like lite som aviser i dag en pålitelig kilde til historisk kunnskap. Lesere i gamle dager trodde ofte at det som sto i avisa var sant, men det er selvsagt bare tull, sier Thor Gotaas.

– Dette tror jeg var en avishistorie som på en eller annen måte oppsto, også ble det gjentatt som en sannhet. De hadde ikke mulighet til å sjekke det, eller gadd ikke å sjekke det. Han var en kjendis i flere tiår, fordi han ble mye omtalt både i aviser og muntlig mellom folk. Han var jo omtalt sammen med mange forskjellige damer, og det gjorde sikkert at dette ryktet fortsatte.

– Er det mulig å finne ut hvor mange barn han egentlig hadde?

– Jeg tipper det er umulig å finne alle, og det kan være mange grunner til det. Vi veit at mange av dem som gikk rundt, tatere og loffere, hadde unger rundt omkring. Det var jo ikke så mye prevensjon på den tida, og folk likte å ha seg før i tida også. Hvis en overnatta på en låve og fikk besøk, så kunne det fort bli en unge av det. Den som ble mor til en unge, så seg kanskje tjent med å oppgi en annen far. Det kan jo ha vært noen som syntes det var flaut å få barn med ham.

Thor Gotaas har skrevet flere bøker om tatere. En av dem handler om tateren Josef Elvebakken, også kjent som Josef Helvete. Alle trodde at Josef aldri ble far, men under arbeidet med boka fant Gotaas fram til to barn.

– Det er helt sikkert nok stoff til å skrive ei bok om Per Springer. Det finnes dessuten mer enn det som er lett opp. For å skrive bøker må jeg ha to ting. Det ene er tid, det andre er ro. Det har jeg ikke akkurat nå. Men det er en mulighet, ja.

Kanskje vil den kjente forfatteren nok en gang finne barn ingen visste om.