I de ni årene har verden sust forbi.

Stortingsvalg, sommerferier, Donald Trump, angrepet på Utøya, høytider og hverdager.

Alt dette mens Michael har ligget død i leiligheten sin i en grå blokk øst i Oslo.

Det anonyme tipset

I desember 2020 får vi et anonymt tips. En mann er funnet død i en leilighet. Det er ikke så uvanlig. Men det er ikke like vanlig med tips om at noen har ligget død i nesten ett tiår.

Hvem var dette mennesket? Og hvorfor var det ingen som savnet ham?

Også politiet lurer på hvordan det er mulig at en mann blir liggende død i leiligheten sin i Oslo i ni år.

– Vi har tenkt mye på det, mine kolleger og folk som har jobbet med dette i mange år. Dette er en spesiell sak, og det får oss til å stille spørsmål om hvordan det kunne skje, sier Grete Lien Metlid.

Hun er politiinspektør i Oslo-politiet og har sett mye. Men ikke dette.

Før vi forsøker å svare på noe, bør du vite at Michael ikke er mannens ekte navn, men et vi har funnet på av respekt for hans historie.

Den inneslutta motormannen

Michael var under gjennomsnittet høy. Rundt 1.70, kanskje. Han hadde mørkt hår. Naboene oppfattet ham som innesluttet. Michael likte seg nok kanskje best i eget selskap.

En lørdag tidlig på 60-tallet stod det en kunngjøring i Norsk Lysingsblad. Bladet staten gir ut om alt som er viktig å få med seg, som konkurser, skilsmisser og ekteskap. Før kjøpte man det i kiosker. Nå er det digitalt.

Der sto det: «Motormann» Michael gifter seg med en ung serveringsdame. Kunngjøringen var signert sognepresten.

Vi vet en del slike ting om Michael. Ting man kan finne i offentlige papirer og digitaliserte aviser og dokumenter.

Vi vet at han var pensjonist og at han var født i et annet land. Men vi vet ikke når han kom til Norge eller hvorfor. Kan det ha vært den unge serveringsdamen som førte ham hit?

Han døde naturlig. Vi vet også at han ikke hadde kontakt med familien sin. Det var sånn han ville ha det. Vi har spurt om å få snakke med dem. Det vil de ikke. Men de forstår hvorfor vi skriver om Michael.

Den lille kontakten med andre

En gang i mars i fjor hadde vaktmesteren behov for å komme seg inn i leiligheten til Michael. Det har politiet fortalt oss. Det skulle gjøres arbeider.

Opp igjennom årene har det vært flere ting som burde ha vært gjort. Brannvarslerne i alle leilighetene skulle vært sjekket et år. Men det ble ikke gjort i Michael sin leilighet.

Siden ingen fikk kontakt med ham, så trodde naboer at Michael var på en institusjon. Andre trodde han bare hadde flyttet.

Det er jo ikke så rart, for ingen etterlyste ham? Og hadde ikke regningene blitt betalt, så hadde leiligheten etterhvert blitt tvangssolgt.

Noen år etter den første kunngjøringen om at Michael giftet seg med en serveringsdame, dukket det opp en ny kunngjøring. Denne gangen giftet han seg med en ung kontordame.

Vi vet at han har flere barn. Vi vet også at han bodde flere steder i hovedstaden, før han kjøpte leiligheten han døde i.

Han var på noen styremøter i borettslaget. Men han virket ikke så interessert i å prate med noen, forteller en nabo.

– Om jeg møtte han i heisen, så svarte han bare ja eller nei på spørsmål.

Men utover naboer, kassadamen på butikken eller kanskje en dørselger i nye og ne, virker det ikke som om Michael hadde kontakt med noen de siste årene.

– Ut ifra det bildet vi har, er det åpenbart en person som har valgt å ha lite kontakt med andre, sier politisjef Grethe Lien Metlid.

I den grå blokka øst i Oslo drar til slutt vaktmesteren til den lokale politistasjonen for å få døra åpnet.

Den ukjente adressen

Men hos politiet oppdager de at Michael ikke har noen adresse.

Trolig ble han registrert med «uten kjent bosted» en gang i tiden fordi Skatteetaten fikk posten hans i retur.

Dermed hadde det ingenting å si at Michael eide leiligheten han bodde i. Skatteetaten kan ikke si noe om enkeltsaker.

Lån og husleie på leiligheten ble betalt på autotrekk. Men også etter at han var død?

Det var ikke bare vaktmesteren som ikke fikk kontakt med Michael. Allerede tilbake i 2018 fikk heller ikke Nav tak i ham.

De kan jo ikke si noe enkeltsaker, men betrygger oss med at de har rutiner hvis de ikke får tak i folk.

Først sjekket de kanskje om Michael fikk noe annen støtte av dem. Og kanskje var registrert med en annen adresse der.

Ikke det nei? Nei, da sjekket de trolig med Oslo kommune. Og Michael sin lokale bank.

Og hva stod det egentlig når man søkte opp Michaels navn på nummeropplysningen?

Ingenting.

Etter det en gang ble pensjonen hans stoppet.

Men Nav vet jo ikke at Michael er død. Så når det kommer regninger og inkassoer i hans navn, bruker de den stansede pensjonen til å betale regningen hans. Dermed lever han videre. På papiret.

Kanskje hadde ikke Michael blitt liggende i ni år, hvis dette hadde skjedd for 30 år siden, tror NTNU-professor Arne Krokan. Han brenner for å prøve å forstå mer av hvordan ny teknologi endrer samfunnet vårt.

Før gikk kanskje Michael i banken for å betale regningene sine og tok bussen til Nav for å signere papirer. Men så ble alt elektronisk og automatisk.

Samfunnet glemte å endre arbeidsprosessen. For selv om systemene kan varsle om at noe er galt, som at Michael plutselig ikke har noen registrert adresse, så blir det ikke fulgt opp noe mer. Det blir bare liggende i systemet et sted.

– Det er et slags pulverisert ansvar. På sett og vis er det prisen vi har betalt for å få digitale tjenester, sier Krokan.

Den overfylte postkassa

Postkassen til Michael er og forblir et mysterium. Fra han døde i 2011 til han ble funnet ni år senere har han trolig fått tilsendt over 1400 brev.

Hver uke dumper det i snitt ned tre brev i hver eneste postkasse i Norge. Det er ganske mange færre enn bare for noen år siden. Siden tusenårsskiftet har brevvolumet til norske husstander i snitt gått ned 70 prosent.

Vi har snakket med flere folk som mener at postkassen til Michael kan ha blitt tømt.

Politiet fant post i postkassen fra 2013. Så hvor er da all posten som må ha dumpet ned i postkassa hans de to første årene han lå død?

Posten kan ikke gi oss svar. De sier ikke noe om enkeltsaker.

Men også de har rutiner. Posten la rett og slett et brev i postkassa til Michael og skrev at postkassen var full.

Michael fortsatte å få post, år etter år. Posten sendte i retur, år etter år. De varsler ingen. Med mindre de får vite noe politiet burde vite om.

Det digitale samfunnet

Noen år etter at Michael døde var det kanskje noen som kjente ham en gang i tiden, som sendte ham en tanke. Kanskje visste de at han fylte 70 år. Kanskje ble de påminnet da de leste om ham i spalten «jubilanter» i lokalavisa. Flere år etter at han døde.

Selv bursdagsgratulasjoner tar teknologien seg av, gjennom nyhetsbyrået NTBs automatiske jubilant-tjeneste.

Men når vi bruker teknologi til å løse noe, dukker det ofte opp et annet problem. Vi kan rett og slett ikke forvente at teknologien skal løse ting vi selv ikke har oppfattet som et problem.

– Vi kan ikke bebreide noen for ikke å ha kommet på et system som fanger opp dette, sier professor Arne Krokan.

Men hvis samfunnet mener det trengs en løsning, kan teknologien hjelpe oss med å oppdage mennesker som har ligget døde lenge. Som Michael.

For noen år siden satte noen smarte mennesker seg ned. De ville forbedre et annet system. Skatteetaten, banker og Brønnøysundregistrene ville gjøre det enkelte for folk å søke lån.

Før måtte du sende inn en haug med dokumenter. Men nå kan du sende en samtykkebasert lånesøknad. Tre systemer snakker sammen. Og dokumentene blir samlet inn for deg.

Det gjør livet enklere for alle.

– Det var bare kloke mennesker som satte seg sammen, og ikke noe politikerne hadde bestemt.

Det har visstnok spart samfunnet for 12 milliarder kroner på ti år.

La oss si at Nav hadde varslet da de ikke fikk kontakt med Michael. Eller at posten varslet når postkassa ikke ble tømt. Eller banken om at kontoen ikke var rørt på mange år. Hadde mange nok røde flagg dukket opp, kunne systemet ha varslet.

– Og det går det an å gjøre i dag, hvis man tenker at det er en risiko for at et visst antall mennesker kan havne i en slik situasjon, sier professoren.

Den gamle melka i kjøleskapet

Samme dag som vaktmesteren går til politiet, tar de seg inn i leiligheten i den grå bygården i Oslo-øst. Der finner de Michael død.

Leiligheten var ryddig og fredfull. Den var låst. Det var mat i kjøleskapet og søppel i søppelkassen. For politiet var det ved første øyekast ingen tegn på noe uvanlig.

Det er ikke så rart, for i fjor lå 27 mennesker døde i Oslo, Asker eller Bærum i over sju dager før de ble funnet. Året før var det 32 mennesker. Én person lå død i nesten sju måneder.

Da politiet tok en nærmere titt på maten i kjøleskapet, ble de forundret. Den rosa kartongen med lettmelk hadde utløpsdato 6. mai 2011.

Politiet fant også et brev inne i leiligheten til Michael med datoen 29. april samme år. Det betyr vel at han må ha vært i postkassen den dagen eller senere.

Dette er også datoen politiet setter som dagen han døde.

Dagen da prins William og Kate giftet seg i Westminster Abbey i London. Og sju dager før melken i kjøleskapet gikk ut på dato.

Det er en skjønnsmessig dato. En dato de setter for offentlige registre og skifterett. En dato for omtrent når de tror han døde. Ni år før han ble funnet.

Det spesielle etter han døde

Hadde det ikke vært for en vaktmester som ville gjøre jobben sin i den grå bygården øst i Oslo, så hadde kanskje Michael ligget der enda.

Vi vet ikke hvorfor Michael valgte det livet han gjorde. Eller hvorfor han isolerte seg fra andre. Detaljer om et levd liv funnet i offentlige papirer gir oss ikke svarene vi leter etter.

– Det spesielle er jo det som skjer etter at han døde, at han ikke blir funnet, sier politisjef Grete Lien Metlid.

Kanskje er svaret en kombinasjon av mange ting. Et digitalt samfunn. Autotrekk. Systemer som ikke snakker sammen. Misforståelser. Tilfeldigheter. At han klarte seg alene. Og valget om å isolere seg så mye fra andre mennesker, at ingen etterlyste ham når det ble stille.

– Vi tenker vel egentlig at det ikke skulle være mulig.

Kanskje må vi akseptere at det er anledning til å leve livet sitt helt alene - og ikke bli savnet når man dør - midt i storbyen?