Ikke godt nok

Hun som jobber i kantina pekte smilende mot salatdisken hver dag i et år før jeg var klar for å gi etter. Nå har jeg begynt å erstatte en av brødskivene med salat.

En dag salathaugen på tallerkenen er litt ekstra stor, tar jeg bilde av den og sender til min søster ernæringsfysiologen.

– Hvor mange av de fem om dagen er dette? spør jeg.

Nå som jeg spiser salat til lunsj, har jeg nemlig også begynt med en omtrentlig telling av frukt- og grønt-inntaket hver dag. Før stoppet det ofte på to eller tre, men nå håper jeg salatlunsjen skal fylle opp det jeg mangler for å nå de fem om dagen som helsemyndighetene anbefaler.

Svaret kommer med spørsmålstegn, men det er likevel fasiten.

Æsj.

Jeg kunne også spurt om 41 prosent grovt mel i brødet er nok. Eller om en laksemiddag i uka og litt fiskegrateng, fiskepinner eller fiskekaker i ny og ne er nok til å tilfredsstille fiskekravet. Eller om jeg spiser riktig mengde og type kjøtt. Eller om jeg spiser fornuftige mengder sukker og salt.

Jeg kjenner min søster fasiten: Hun er hyggelig nok til ikke å trekke særlig bastante konklusjoner. Hun ville sagt at jeg er flinkere enn en del andre. Men jeg ville likevel tolket svarene som nei, nei, nei og nei.

Siden jeg vet at hun har rett, så spør jeg heller ikke.

Den magre trøsten får være at jeg er i eksepsjonelt godt selskap med den håpløse ambisjonen om å leve så sunt ekspertene ber meg gjøre.

• I dag la Helsedirektoratetet frem rapporten som viser hvordan nordmenns spisevaner utvikler seg. Den viser blant annet hvor mye Norge kan spare på å få befolkningen til å spise sunt.

Og nå: Sukkerkampen

– Vi bor i verdens rikeste land. Hvis ikke litt av oljefondet skal brukes til å unne seg søtt og godt, så skjønner ikke jeg hva det skal brukes til, sier karakteren som dukker opp i Facebook-feeden min.

Komiker Kevin Vågenes har kledd seg ut i dameklær. Nå spiller han en tante som på overdrevet, men elegant vis, parodierer nordmenn flest.

Vågenes er hyret inn av Helsedirektoratet, som også har betalt kampanjefilmen inn på min mobiltelefon. Helsemyndighetene vil fortelle meg at jeg ikke skal å gi barna mine så mye sukker i ukedagene.

Hvert år får de 38 millioner kroner pluss noen ekstrapotter til å drive kampanjer og informasjonsarbeid for. Mye går med til å minne oss på å følge de offentlige kostholdsrådene.

Etter å ha kjempet mot salt en stund, er det nå kampen mot søtsaker som gjelder.

Ok, tenker jeg når jeg har oppfattet hva Vågenes i dameklær prøver å formidle.

Så tar jeg med barna på julegrantenning i velforeningen hjemme i Halden. Der dukker det opp en mann kledd i rødt kostyme. Han sier ho-ho og deler ut godteposer kjøpt i en svensk butikk der man får mye for pengene.

Etterpå spiser ingen av barna opp brødskiva jeg gir dem til kveldsmat.

Og det er på ingen måte lørdag.

Et hemningsløst selvbedrag

Det er som om det ikke hjelper å være opptatt av å leve sunt når hverdagen slår inn.

Barna får kake i bursdagen på en tirsdag. En raus porsjon dessert hos bestemor på torsdag. Brus hos en venn. Kake på en skoleavslutning. Godtepose av en nisse.

Så blir de voksne tatt på fersken i å spise sjokolade på fredag og må gi barna en del av gildet for å slippe unna.

Selv om det bare er lørdagsgodt som kalles godt, så vil en mer ærlig gjennomgang av realitetene være dyster.

Helsedirektoratet har sett akkurat det samme fenomenet: Folk tror de følger rådene, men når man går detaljert til verks, har vanene sklidd ut.

– Man tror det gjelder alle andre, men så er det så innmari enkelt å havne der selv, sier folkehelsedirektør Linda Granlund.

Selvbedraget går igjen på område etter område. Vi tror vi spiser fem om dagen uten å gjøre det. Vi tror vi spiser grovt brød, men det burde vært grovere. Vi tror kampanjene om å spise mer fisk gjelder mest for noen andre.

For ikke å snakke om trening.

– Vi har undersøkt og funnet ut at 70 prosent tror de oppfyller anbefalingene for fysisk aktivitet. Men det er bare rundt 30 prosent som faktisk gjør det. Man tror man lever sunnere enn man faktisk gjør, sier Granlund.

Hjernen får skylda

Helsemyndighetene vil overbevise oss uten å løfte pekefingeren for høyt. De tror nemlig at det kan skape en trass hos folk.

Som om «Norge» i tillegg til å regulere butikkenes åpningstider, bensinavgifter og påby sikkerhetsbelte på bussen også skal bestemme hva vi skal ha på brødskiva.

Uansett er det hjernen som får skylda. Den er nemlig programmert inn på å avsky forandring.

– Den vil alltid få deg til å fortsette med det du gjorde i går. Det er minst energikrevende, sier Synne Karoline Braarud.

Hun har studert psykologi i årevis, og bruker denne kunnskapen aktivt i jobben som leder for produktutvikling i selskapet Changetech. De lager nettløsninger som hjelper folk til å endre livsstil.

En dose psykologi er nyttig når man skal kjempe mot folks hjerner.

Braarud sier vi fra naturens side har en trang til å få umiddelbar belønning. Mange av de usunne valgene føles godt der og da, men er usunne på sikt.

Nettopp det at sunnhet handler om summen av hundre eller tusen eller titusen dager, gjør at vi tåler å sprekke så lenge det ikke blir en vane.

– Det kanskje viktigste budskapet når man endrer ting, er at man godt kan ha en glipp. Det viktigste er å overkomme det. Et lite tilbakeslag er en del av prosessen, men ikke en anledning til å kaste inn håndkleet, sier hun.

Statsrådens skjebnesvangre intervju

Det var én gang nordmenn i hopetall lot seg lokke og skremme til å endre vaner. På få år stupte andelen som røykte her i landet fra godt over 30 til godt under 15 prosent.

En stund fikk tidligere helseminister Dagfinn Høybråten skylden for den dårlige stemningen han laget på røykehjørnene. Det har snudd.

– Når jeg kommer hjem til Norge nå, så er det nesten alltid noen som kommer bort og takker meg, sier KrF-politikeren som nå jobber i Danmark.

Høybråtens kamp mot røyking startet for alvor i 2002. Når han forteller en historie fra januar dette året, fremstår det i overkant tilfeldig at kampen mot røyking ble som den ble.

– Det ringte en journalist fra Aftenposten. Han spurte hva jeg ville gjøre med at det var en negativ utvikling i andelen ungdom som røykte, minnes Høybråten.

Helseministeren kunne ikke si annet enn at det var dumt, men journalisten ga seg ikke. Han ville vite hva helseministeren ville gjøre med det?

– Reversere utviklingen, sa Høybråten.

– Hvor mye? spurte journalisten.

– Betydelig.

– Hva er betydelig?

– Den bør halveres.

– Over hvor lang tid?

– Fort.

– Hvor fort?

– På fem år.

Intervjuet resulterte i et avisoppslag formulert som et løfte fra statsråden.

– Da satte jeg meg ned med helsedirektøren for å få vite hva som skulle til for å nå målet. Etter en stund hadde han skrevet en rapport der det kom frem at flere tiltak måtte gjøres samtidig, sier han.

Snart 16 år etter husker Høybråten smørbrødlista fortsatt.

1. Strengere håndheving av aldersgrenser for kjøp.
2. Tøffere kampanjer.
3. Bedre hjelp til å slutte
4. Økte avgifter
5. Fjerne rekrutteringsarenaene for unge mennesker.

Det siste resulterte i forbudet mot røyking på utestedene. Høybråten understreker at andelen røykere på landsbasis var på vei nedover allerede før kampanjene startet, og nedgangen fortsatte lenge etter at Høybråten var ute av regjeringskontorene. Likevel er han ikke i tvil om at tiltakene virket.

– De gode nyhetene er at det nytter. Men jeg lærte også at kampanjer alene har begrenset verdi. Det viktige er kombinasjonen av flere tiltak. Og man må huske å tilby en vei ut, sier han.

Ikke gått nok

Vi sitter en gjeng på jobben og lurer på hvordan i all verden vi skal klare å gå 10.000 skritt i løpet av dagen. Alle har nemlig hørt at 10.000 skritt er den enkle veien til nok mosjon.

Vi sjekker Iphone-appen som teller stegene enten man vil eller ikke. Det er pinlig lesing. Det meldes om dager med under 1000 skritt. Gjennomsnittet et hav unna å vitne om sunn livsstil.

Bare han med hund klarer å nå målet.

Kjenner jeg noen som uten å ha jogging, gåing eller hund som hobby når 10.000 skritt på jevnlig basis?

Kanskje noen helsearbeidere? Togkonduktører? Gymlærere? Neppe særlig mange.

Selv går jeg i gjennomsnitt 5000–6000 skritt om dagen. Det inkluderer et par joggeturer i uka som drar opp snittet.

Jeg er midt i 30-årene, frisk og bor 200 meter fra marka der jeg elsker å være. Identiteten som henger igjen fra fortiden da jeg trente mer, sier til og med «sporty». Likevel er jeg altså mer enn 4000 daglige skritt unna det jeg burde.

Det er absolutt ingen ting i min livsstil som tilsier jevnlig bevegelse. Bil til barnehagen to kilometer unna. Bil til jobben tre mil unna.

Jeg kan ikke engang fordra å gå på shopping i storbyer.

Søndagsturen med familien stopper der fireåringen blir sliten. Sist søndag var det etter et par tusen skritt for far.

Fett i glemmeboka

Og som om det ikke var vanskelig nok å nå frem med budskapet og å endre den jevne nordmanns vaner: Vi har også en tendens til å miste grepet på de gode vanene.

– Ting ramler i bevisstheten, sier seniorkonsulent John Spilling i Ipsos MMI.

Annethvert år lager de undersøkelsen Norske spisefakta. Sist de sjekket var nordmenn blitt mer opptatt av å begrense kjøttinntaket, blant annet fordi vi har fått høre at kjøttproduksjonen gir mye CO₂-utslipp.

Når myndighetene snakker om farene ved salt, går bevisstheten rundt salt opp. Matvarebransjen produserer og markedsfører varer med mindre salt, og kundene griper muligheten til å begrense saltforbruket.

– Samtidig ser vi at fett gikk litt i glemmeboken. Nettopp det å holde trykket på flere områder er utfordringen, sier Spilling.

Deres undersøkelser viser at nordmenn i ti år på rad ble mindre og mindre opptatt av hvor godt maten smaker satt opp mot hvor opptatt vi var av at maten var sunn. Nå har trenden snudd. Vi er litt mer opptatt av god smak enn av hva den inneholder.

På det meste oppga 71 prosent at de hadde tiltro til myndighetenes offisielle kostholdsråd. Så stupte andelen til 51 prosent på et år, og det var da Helsedirektoratet startet sin egen kampanjeavdeling som skal lære oss hvordan vi lever sunt.

Hun som leder den innrømmer lett at det ikke alltid er enkelt å trenge gjennom med det glade budskapet om å kutte alt det usunne vi digger og å svette litt mer.

Men hun gir seg ikke. Og nå krysser hun fingrene for at de treffer med kampen mot sukker.

– Andelen av energiinntaket som kommer via sukker har gått betydelig ned de siste årene, men vi er fortsatt ikke nede på anbefalt nivå. Vi har satt oss offensive, men realistiske målsettinger. Om vi gjennom kampanjen i høst klarer å redusere inntaket av de kjente sukkerkildene og ta tilbake lørdagen, så skal jeg være veldig godt fornøyd, sier hun.

Takk, lillesøster!

Det er sikkert et slags selvbedrag, men jeg tenker at jeg kan leve med en litt slappere matstandard enn den til min søster ernæringsfysiologen. At tre-fire frukt og grønne om dagen ikke er så gærent, at halvannen fiskemiddag i uka og 41 prosent grovt mel i brødet holder så lenge jeg ikke drikker cola og røyker.

Men det smerter mer hvis det er slik at mine ukentlige joggeturer ikke sender meg nærmere mosjonsmålene.

Heldigvis har jeg to søstre.

Hun som ikke er ernæringsfysiolog, har studert noen år helse og trening på idrettshøgskolen.

Og hun er raus.

– Å gå 10.000 skritt er et fint mål, det. Men jogging er bedre for dem som kan drive med det, sier hun over en kopp kaffe.

Hun sier det handler litt om å få hjertet til å jobbe, og litt om å aktivisere muskler og ledd og jeg vet ikke hva. 30 minutter om dagen. Eller kanskje bare 20 om man løper litt fort.

– Og det er mulig å bunkre opp. Løper du en time, så holder det to-tre dager, sier hun.

Takk, lillesøster! Den gidder jeg ikke å dobbeltsjekke på Google eller å spørre folkehelsedirektøren om.

Den skal om ikke annet være mitt nye selvbedrag.