Hjem med mobberne i lomma

Det ringer ut på Rakkestad ungdomsskole. Skoledagen er over, og elevene går hver til sitt. Noen skal hjem, noen skal med venner. Andre skal kanskje på aktiviteter. Akkurat som det alltid har vært.

Men én ting er annerledes. Der elevene for 30, 20 og til og med 10 år siden måtte vente noen timer før de så hverandre igjen, tar elevene i dag det sosiale med seg hjem. For sosiale medier visker ut skillet mellom skole og fritid.

Og der det de siste ti årene i stor grad har vært Facebook, Snapchat eller Instagram som har vært de viktigste kanalene, er det nå flere og flere anonyme sosiale medier som lastes ned på mobilene i klasserommene. Sosiale medier hvor man kan hjemme seg bak et pseudonym. Og noen ganger ikke det engang.

Lokale sosiale nettverk

Jodel har du kanskje allerede hørt om. Et sosialt nettverk hvor brukere legger ut anonyme meldinger som andre kan kommentere. Et stedsbasert nettverk hvor innleggene kun blir sett innenfor en radius av 10 km. Et nettverk som er blitt mye skrevet om i det siste, på grunn av bombetrusler og mobbing.

– Akkurat Jodel er det ikke veldig mange som bruker. Det var populært før, men ikke nå lenger.

Det forteller Elias Arhe. Han sitter inne på rektors kontor, for anledningen ikke for ugagn, sammen med Maren Granli, Mathias Kjeve og Embla Birk Løken. Bare én av dem bruker Jodel, men alle har erfaringer fra sosiale medier hvor man er anonym.

– Veldig mange er på Ask.fm. Der kan man stille spørsmål anonymt, og den som får spørsmålet velger å svare eller la vær. Hvis man ikke svarer er det ingen andre som ser spørsmålet.

LES OGSÅ:

• Jodel samarbeider med politiet
• Elevorganisasjonen: – Jodel er en døgnflue

Men svarer man blir både spørsmålet og svaret offentliggjort, med brukernavnet til den som fikk spørsmålet. Fordelen er at man kan stille spørsmål uten å tenke på de sosiale konsekvensene som følger. Ulempen er at det gjerne gjør at spørsmålene kan havne langt over streken for hva som er sosialt akseptert. Av og til på grensen til mobbing.

Tar det som en utfordring

– Det første spørsmålet jeg fikk var fra en som lurte på om jeg «hadde en negerkukk». Jeg svarte at, nei, den er lyseblå og når det blir varmt lyser den opp som en diskokule. Man kan velge å la være å svare, og da er det ingen som ser spørsmålet. Men jeg ser heller på det som en utfordring. Å svare morsomt og å svare fort.

Han vet fortsatt ikke hvem som stilte spørsmålet, men ord treffer ikke Elias like hardt som det kanskje gjør andre. Selv om det skulle grense til mobbing. Embla opplevde for et år siden at hun fikk mange spørsmål rundt sitt forhold til kjæresten. Spørsmål som der og da var ubehagelige.

– Jeg tenker ikke noe på det nå lenger, og jeg valgte heller ikke å svare. Da er det verre med Jodel, hvor innleggene kan være direkte personangrep på andre. Personangrep man ikke har noen kontroll over og som alle kan se.

Og når man i tillegg kan kommentere det som blir lagt ut anonymt, kan det samle seg en gruppe som sammen står mot en person. Nærmest et mobbeopptog. Men de fire ser likevel positive sider ved det å være anonym på nettet.

– Det fine er nettopp det at man kan tørre å si det man mener, uten å tenke på konsekvensene. Man kan uttrykke det man mener uten at andre skal dømme deg. Men det må bli brukt riktig, forteller Maren.

Hun er den eneste av de fire som fortsatt er på Jodel, men hun skriver ingenting. Bare leser. Hun er ikke den eneste som opplever at ulempene fort kan overskygge fordelene. Mathias mener at grunntanken er god, men at det har utviklet seg en ukultur.

– Appene blir så sjelden brukt i riktig sammenheng. Rykter spres istedenfor at grunntanken bak appen kommer frem. Det utvikler seg en kultur fra app til app, og på noen apper er det en kultur som ikke er veldig hyggelig.

Fra klasserom til internett

Lars Fagerhøi er rektor ved Rakkestad ungdomsskole. Han er tilbøyelig til å mene at det i dag, på visse områder, er vanskeligere å vokse opp enn før. Skoleklokken er nemlig ikke lenger et symbol på fred for dem som blir mobbet.

– Før så vi at mobbingen i stor grad foregikk på skolen. Det er det slutt på nå. Vi ser at mobbingen her på skolen nesten ikke er til stede, men vi opplever allikevel en del konflikter. Konflikter som har oppstått på sosiale medier og som elevene tar med seg på skolen. Da er det også veldig vanskelig for lærere å gripe inn og avverge situasjoner.

I tillegg forteller rektoren at der elever gjerne før i tiden kunne oppleve å bli fryst ut på skolen, er det flere som opplever det samme på sosiale medier. De sosiale grupperingene er flyttet til mobilene.

– Mange opplever at de ikke får tilbakemeldinger på det de legger ut og deler. Før i tiden kunne man ikke håndfast definere hvem som er populære eller ikke. Nå kan det telles opp og måles etter hvem som får flest likes eller kommentarer. Dette kan igjen gjøre at mange velger å fjerne seg fra nettverkene og dermed havne helt på utsiden av det sosiale.

Han poengterer allikevel at elevundersøkelser viser at det aldri før har vært så mange som har hatt det så bra på skolen som nå.

Fagerhøi er også negativ til anonyme sosiale medier. Han mener disse forsterker den mobbingen mange føler på Facebook, Instagram eller Snapchat. Han er enig med elevene om at tanken er god, men at bruken rett og slett ikke samsvarer med grunntanken. Dermed blir disse appene, og spesielt de lokale, rene mobbekanaler og ryktebørser.

Terapi og ventilasjon

Tanken om å kunne være anonym på nettet er for de aller fleste ikke en ny en. Da vi begynte å koble oss opp på 90-tallet var de færreste representert med navn og egne profiler. Steffen Krueger forsker på denne anonymiteten ved Universitetet i Oslo og forteller at det i starten ble sett på som et gjemmested.

– Det ble sett på nesten som en terapi. Et sted hvor man kan diskutere og snakke om ting man syns er vanskelig, uten å knytte identitet eller person til saken. Vi kan utvikle og utforske identiteter, og i den muligheten til å utforske identiteter ligger det også en befrielse.

Men den anonymiteten blir truet fra bauger og kanter og det utvikler seg nå, kanskje som en effekt av dette, altså alternativer for dem som ønsker å være anonyme. Og forskning underbygger også det mange tror: Det er stor forskjell på hvordan man opptrer når utsagn ikke følger navn.

En undersøkelse gjennomført av universitet i Minas Gerais, Brasil, i samarbeid med Max Planck Institute for Software Systems, så på forskjellen mellom innlegg lagt ut på det sosiale mediet Whisper, hvor man er anonym, sammenlignet med Twitter. Den viste blant annet at anonyme sider i større grad virker som en ventilasjon og at man legger fra seg de sosiale normene. Innleggene er oftere negative og i mye større grad seksuelle. I tillegg snakkes det i større grad om håp og drømmer og man er mer personlige. Whisper oppfordrer til at brukere skal dele sine bekjennelser og hemmeligheter og Krueger forteller at det som regel utvikler seg forskjellige kulturer fra nettverk til nettverk.

– På Instagram deler vi hva man spiser eller har på seg. På Facebook strekker man ut en hånd og forteller folk at, hei, jeg eksisterer fortsatt. Kom og se hva jeg har gjort i det siste. På Twitter er det en større tendens til å linke opp til en interessant artikkel. Alle disse sosiale mediene brukes forskjellig. På samme måte utvikler det seg også forskjellige kulturer på de nettverkene hvor en er anonym.

Den kulturen som har utviklet seg på Jodel, i hvert fall noen steder, er nok ikke like heldig som man kanskje skulle ønske seg. De tyske utviklerne har måttet stenge appen flere steder i Norge og er klare på at ved trusler og ulovlige utsagn er man ikke anonym.

Men de fire elevene ved Rakkestad ungdomsskole ser allikevel nyansene ved det å kunne være anonym på nettet. Det har både positive og negative sider. Men fordi kulturen har blitt som den har blitt på appen har tre av fire valgt å slette den. Selv om de til en viss grad er for anonymitet, er de alle enige om at de er mot misbruken.