Natt til onsdag 30. desember går et omfattende kvikkleireskred på Ask i Gjerdrum.

Hundrevis av mennesker rammes. Noen hardere enn andre.

Kenneth og mange andre har hatt stor betydning for ofrene.

NRK har fulgt noen av dem som har vært tettest på katastrofen.

Dette er historiene til menneskene som ble helter over natten.

Om hvordan redningssjefen, den frivillige, veterinæren, presten, innsatslederen og ordføreren plutselig måtte sette sitt eget liv på vent for å hjelpe folk i nød.

– Jeg kan ikke tenke meg noe mer risikofylt enn dette.

Kenneth Wangen (48) har bare vært innsatsleder i brannvesenet i seks måneder.

Den første meldingen om skredet var begynnelsen på det som kan bli hans mest krevende oppdrag i karrieren.

Halvannen uke senere har han landet.

Først nå innser han at kroppen har vært i konstant alarmberedskap.

– Jeg følte på en ekstrem lettelse da politimesteren sa at det var over. Og så var det veldig trist. Vi ville jo finne de tre siste før vi avsluttet.

Kenneth er sliten både fysisk og psykisk.

Han har knapt hvilt siden skredet gikk.

– Jeg var hjemme noen kvelder for å sove. Da følte jeg at jeg lå og sov i selve skredområdet.

Tid med datteren og kjæresten har det også blitt lite av.

Innsatsen har krevd sitt av Kenneth. Likevel ville han aldri vært foruten erfaringen.

– Jeg blir rørt av å snakke om det. Dette har vært en hendelse hvor nødetatene har funnet hverandre. Jeg har støttet meg på kompetansen til så mange rundt meg.

Kenneth kaller seg selv en knøttliten brikke i et enormt puslespill. Alles vilje til å hjelpe har gått inn på den ferske innsatslederen.

På tirsdag skal Kenneth på vakt igjen.

Det gleder han seg til.

– Det var helt uvirkelig. Nesten som i en film. Jeg kjenner veldig mange som er direkte berørt.

Det finnes en gruppe helter i denne krisen som ikke har fått betalt for å stille opp.

Utallige frivillige har vist engasjement og stor omtanke for skredofrene.

Lena Kristin Johannessen er én av dem.

– Jeg flyttet til Gjerdrum for snart elleve år siden. Innbyggerne her har stilt opp veldig mye for meg. Jeg vil gjerne gjøre det tilbake. Bygda har fått en spesiell plass i hjertet mitt.

Da omfanget av katastrofen gikk opp for Lena, var hun blant dem som opprettet en Facebook-gruppe.

«HJELP I GJERDRUM».

Gjennom den har hun samlet inn mye av det ofrene har manglet.

– Givergleden har vært helt fantastisk. Alle de andre beboerne og frivillige i Gjerdrum som stiller opp. Jeg blir rørt.

I halvannen uke har Lena tatt imot telefoner fra rammede.

Hun har bistått redningsmannskaper. Koordinert og samlet folk. Delt ut klær til menneskene som mistet alt.

– Jeg har sovet maks fire eller fem timer om nettene. Jeg ofrer hele meg selv. Å vite at alle rundt meg har det bra er det viktigste.

Lena har gått på autopilot. Så lenge at hun ikke har merket hva det har gjort med henne.

En uke etter skredet sa kroppen stopp.

NRK fikk en telefon fra en annen frivillig. Han sa at Lena ikke orket å snakke selv.

Hun var sliten. Måtte bli hjemme og hvile.

Likevel dukker det fortsatt opp innlegg i Facebook-gruppen signert Lena.

– Jeg er veldig glad i dyra da. Og jeg er en dyreklinikk på hjul. Jeg tilbød meg å hjelpe uten å tenke. For å gi noe tilbake til disse menneskene.

Torsdag morgen, på nyttårsaften, tok Stefan turen til Ask.

Der møtte han politiet. De spurte om han kunne hjelpe til med å behandle en hund som var reddet ut fra skredområdet.

Den første hunden ble starten på et enormt frivillig engasjement.

I løpet av den siste tiden har Stefan hjulpet mellom 20 og 40 evakuerte dyr.

Alle er gjenforent med eierne sine. Alt helt gratis.

– De fleste dyrene var i god form. Selvfølgelig var de redde og stressa, og noen var dehydrert. Men det var ikke behov for noe nødbehandling.

Stefan har behandlet mange forskjellige dyr.

Katter, hunder, kaniner, marsvin og høner.

– Det har vært lange dager. Nyttårsaften feiret jeg i dyreambulansen. Og så har jeg sovet noen netter på Gjerdrum ungdomsskole.

En av de første dagene var han på jobb 19 timer i strekk.

Selv om det har kostet krefter, ville han ha gjort det igjen.

– Det er en god og spesiell følelse. Dyrene har gitt håp oppi alt dette. Det gledet mange da en hund ble funnet i skredområdet etter mange dager.

– Våre folk var tidlig på stedet. Som alltid i en ulykkessammenheng var det kaotisk og uoversiktlig.

Det er Andrè sin jobb å korte ned en sånn kaosperiode så mye som mulig.

Denne gangen var det mer krevende. Hendelsen i Gjerdrum er den største Andrè har vært med på.

– I dette tilfellet var det jo så mange skjebner involvert. Personer i alle aldersgrupper, også barn. Du kan ikke si at du ikke slipper til det personlige.

Uroen vokste i André da han ankom Gjerdrum.

Det var bare én måte å nøste opp i den på. Nemlig ved å bistå i redningsarbeidet.

– Det er en veldig tilfredsstillende følelse å hjelpe. Du bidrar til å gi folk håp og løser opp i den usikkerheten som mange bærer på.

Utover uken ble det likevel klart at ikke all usikkerhet var mulig å løse opp i.

– Det er savnede som vi ikke har fått tak i. Det er en mørk bakside i det hele. Det gjør helt klart inntrykk å vite at vi ikke har funnet alle.

Det som har gjort mest inntrykk på den erfarne innsatslederen er likevel all støtten.

Samholdet og befolkningens vilje til å hjelpe.

I Gjerdrum fantes det ikke grenser for hva folk ønsket å bistå med.

– Det er mye godhet blant folk. Det er en god ånd i det norske folk. Det varmer.

Fremover skal innsatslederen tenke konstruktivt og positivt.

– Jeg føler at jeg har kommet styrket ut av det. På hvilken måte gjenstår å se.

– En av de første jeg så var en partikollega. Hun sto med leire langt oppover beina og var i elendig forfatning. I det møtet klarte jeg ikke å ivareta smittevernet, det må jeg bare si.

Hele Norge har fulgt med på Gjerdrum-ordføreren.

Han har vært katastrofens ansikt utad. Ett tydelig preget ett ved flere anledninger.

Den lille kommunen har mistet ti av sine innbyggere. Det er så altfor mange.

– Det er så utrolig mye lidelse som følger med det. Sorg er en alvorlig ting som jeg kan identifisere meg med. Det preger meg veldig når jeg snakker om det.

Anders har merket at stemmen har bristet flere ganger den siste tiden.

Lenge klamret han seg til håpet, sammen med alle de pårørende.

Så kom beskjeden om at det ikke lenger var noe håp om å finne overlevende.

Med håpet forsvant også ordførerens stemmekraft.

– Det er da realiteten av tragedien går opp for deg. Man kan ikke lenger uttrykke noe håp.

I halvannen uke har Anders gått til sengs med kaos i hodet.

I halvannen uke har han også våknet med den samme følelsen.

Han har ikke hatt tid til det som vanligvis hjelper han å koble av.

Som å mate sauene i fjøset, eller gå skiturer i snødekket landskap.

– Jeg føler på en håpløshet når jeg ser på det store bildet og alt som skal på plass. Likevel er det oppløftende at det er så mange dedikerte mennesker her.

En stundt har Gjerdrum vært sentrum for Norges travleste redningsaksjon.

Mobilen til ordføreren har vibrert til alle døgnets tider.

Nå har det stilnet. Både på mobilskjermen og i Gjerdrum.

Kaoset har etterlatt seg et vakuum.

– Vi må glede oss over hvert skritt vi tar i retning av normalisering. Oppgavene er store og mange. Dette blir et før og et etter i Gjerdrums historie.

– I begynnelsen hadde vi prest på mottakssentrene døgnet rundt. Vi har tatt del i mange vonde samtaler.

Som prest går man små skritt sammen med mennesker i sorg.

Skritt på en vond og vanskelig vei.

– Sorg og krisearbeid er en helt vesentlig del av kirkens tjeneste i samfunnet. Dette er likevel annerledes. Det er så massivt og rammer ufattelig mange.

For Liv ble den første natten etter skredet urolig. Noen av fortellingene gikk på repeat.

Fortellinger om mennesker som hadde løpt fra skredet.

– Det var meningen at jeg skulle ha en del fri rundt nyttår. Sånn ble det ikke.

På nyttårsaften hadde hun vakt i Gjerdrum kirke. Der var det åpent for alle som ønsket å komme.

– Denne gangen var det fint å sitte i kirkerommet en hel nyttårskveld.

Liv har hentet frem mer krefter enn hun visste hun hadde. Følelsene har hun blitt nødt til å stenge av.

Det har ikke vært hennes tur til å reagere ennå. Den skal komme etter hvert.

– Når ting roer seg litt nå, vet jeg at jeg skal ha noen timer med strikketøy foran TV-en. Og da skal jeg ikke se på nyhetssendinger.

I slutten av neste uke skal noen av skredofrene begraves i Gjerdrum kirke.

Selv om alle begravelser er spesielle, går vonde ulykker som denne mer inn på Liv og de andre prestene.

Likevel skal kirken gjøre det de alltid gjør.

Støtte familier som følger én av sine til graven.