Fødte gullet i bekmørke

– Tenk å kutte karrieren, bli gravid etter tre uker, være topptrent gjennom svangerskapet og smelle ut ungen. Og så gå og ta gull etterpå. Da tenker jeg «faderullan …»

Lene Julsen (33) må le når hun snakker om Marit Bjørgens tilsynelatende perfekte svangerskap og fødsel.

Hun var kanskje aldri i verdensklasse selv. Men hun var den sporty, sosiale og energiske jenta som i flere år hadde jobbet med å overbevise kjæresten om at tiden var inne for å få barn.

Han lot seg til slutt overtale, og hun begynte å planlegge trilleturer med barnevogn i nabolaget, kafébesøk og en hverdag der hun kunne nyte mammalivet.

Fem og en halv måned ut i svangerskapet så det ut til at Julsen kunne bære frem barn like enkelt som Bjørgen.

Så sa det pang.

I minus på fødestua

Januar 2014: Julsen har to jobber, og det føles ikke som én for mye. I alle fall har hun ikke lagt merke til det gjennom høsten og vinteren.

For selv når sarpingen bosatt i Oslo er gravid, har hun energi nok til å være lærer på dagtid og til å skrive som frilansjournalist i hver ledige stund.

Tekstene der hun bretter ut forholdet til kjæresten hun døper Naturmannen har fått mye og positiv oppmerksomhet etter at de ble publisert i nettmagasinet Harvest. Et forlag viser interesse for å bygge videre på dem for å lage bok, og Aftenposten vil publisere dem i A-magasinet.

Denne søndagskvelden skriker kroppen stopp.

– Plutselig mistet jeg deler av synet. Det går en halvtimes time før det kommer tilbake, og jeg får panikk. Jeg får ikke frem ordene jeg skal si, sier hun i dag.

Først senere skjønte hun at det var et migreneanfall. Men det var også mer.

Det var infeksjon i kroppen, og det utviklet seg til en cocktail av fysiske og mentale plager som herjet vilt med henne.

Det var angst og sviktende korttidshukommelse. Hun var redd og veldig sliten.

Det var bare noen uker til hun skulle føde, men hun ble ikke bedre av å hvile.

Når det var tid for å føde, var hun fullstendig utmattet.

– Jeg kom inn på fødestua på minussiden, og det var surrealistisk at jeg skulle føde i en situasjon der jeg var så ufattelig sliten, sier hun.

Hver tiende kvinne rammes

For Julsen var det så mange slags plager og symptomer i miksen at hun ikke vet om ordet fødselsdepresjon dekker det hun opplevde. Men om begrepet favner vidt, så har hun få problemer med å sette seg selv i den båsen.

Der er hun nemlig i godt selskap.

Eksperter mener at så mange som hver tiende kvinne får en form for fødselsdepresjon, eller barseldepresjon, som det også kalles.

Noen får en reaksjon før barnet kommer slik Julsen gjorde, andre får den etter fødselen. For noen begrenser den seg til en form for nedstemthet, andre får så kraftige problemer at de ikke føler seg i stand til å ta skikkelig vare på verken seg selv eller barnet.

I Norge har fagmiljøene fattet økende interesse for fenomenet de siste årene. Det er skrevet doktoravhandlinger og forskningsrapporter, og det er testet ut ulike tilbud som skal fange opp folk med depresjoner og hjelpe kvinnene gjennom dem.

I vinter skrev en trebarnsmor kronikk i Aftenposten der hun beskrev hvordan hun hadde tatt seg selv i å slenge babyen i senga og skrike til barnet. Plutselig innså hun at hun hadde problemer, svelget skammen og oppsøkte hjelp.

– Det er regjeringen som bør skamme seg, svarte professorene Arne Holte og Malin Eberhard-Gran i en annen kronikk i samme avis.

De mente at denne gruppen kvinner er ignorert, og at det finnes verktøy for å hjelpe kvinner bare man satser på det.

Startet forening

– Det er store mørketall, sier Lena Yri Engelsen.

Hun ble engasjert da hun fulgte debatten i Aftenposten, og starter i disse dager opp landsforeningen for de med fødselsdepresjoner, LFFD.

– Mange tenker at man må legges inn på sykehus og gjøre forferdelige ting. Men i den andre enden av skalaen er det depresjon, ensomhet og at man ikke helt føler seg som en del av verden. Da kan det balle på seg veldig fort. Det er dumt, for i sosiale medier er dette den mest fantastiske tiden i verden. Men så er sannheten litt annerledes, sier Engelsen.

Foreningen støtter seg til eksperter som Arne Holte og Malin Eberhard-Gran som mener det er mulig å avverge mange plager dersom man tidlig identifiserer kvinner med problemer, og at mye kan gjøres ved å gi mer opplæring til helsepersonell.

– Vi må identifisere dette før det går for langt. Når vi vet hvor viktig tiden fra unnfangelsen til barnet er to år er, så kan vi ikke si at barne- og kvinnehelse blir prioritert nok i Norge, sier Engelsen.

Brukte et år

Dette skriver gjerne Lene Julsen under på.

Det første året etter fødselen sov hun 12–14 timer i døgnet. Følte hun seg litt bedre en dag og tok i et tak, ble hun slengt tilbake til start. Der var det mørkt og utmattende å være.

Hun ble hjulpet gjennom datterens første år av familie og venner.

Og mest av alt av Naturmannen.

Historien om forholdet til kjæresten, som egentlig heter Eivind og har vokst opp noen steinkast unna henne på Greåker i Sarpsborg, har til slutt blitt til en bok. Den gis ut denne uka, og har takket være fødselsdepresjonen fått noen ekstra og alvorlige kapitler.

Både i boka og i denne reportasjen er han sentral, men samtidig plassert litt i bakgrunnen. Det er sånn han liker det.

Februar 2015: Naturmannen Eivind har fått pappaperm. Den lille familien reiser til en spartansk innredet hytte på fjellet. Mens Lene ligger på sofaen og hører P1 med lav lyd, tar han datteren med på skitur i pulk. Dag etter dag, mil etter mil.

Han lager maten, skifter bleiene, bysser og steller.

Julsen drar for gardinene og samler krefter.

– Det hjalp. Det var veldig stille der, og misjonen var at det skulle være rekreasjon slik at jeg fikk nullet ut kaoset i hodet. Den påska, nesten et år etter fødselen, tok ​jeg min første skitur. Jeg klarte to kilometer, og det føltes som en bragd, sier hun.

Og det er her den tidligere sportsjournalisten ikke må fortsette sammenlikningen med Marit Bjørgen. For skidronningen tok VM-gull på 15 kilometer et år etter at hun fødte.

Julsen måtte ha kakaopause på to-kilometeren.

– Styrt av tilfeldigheter

I starten var Julsen bitter for at ingen klarte å hindre henne fra å falle helt ned i kjelleren allerede før fødselen.

– Kunne de ikke bare hjulpet meg med litt medisiner? spurte hun som ikke engang tok Paracet til vanlig.

Og bitter for at hun ikke opplevde å bli sett på fødestua.

– Har de ikke psykologi i utdanningen til jordmor og barnepleiere?

33-åringen følte at hjelpen hun fikk, kom fra alle andre steder enn helsepersonell. Og hun lurer på hva som skjer med dem som ikke har like bra hjelpere som henne selv.

– Jeg ble mer redd fordi jeg opplevde at helsepersonellet ikke visste hva de skulle gjøre. Det var som om de sa «shit, hva gjør vi nå?» Jeg var høygravid, og med et hode som surra. Jeg var nærmest sjokkert, og følte en utrygghet i at de ikke hadde noen plan for meg, sier hun.

Julsen etterlyser fagfolk som evner å se både det fysiske og mentale samtidig, og som rykker ut og støtter sånne som henne. På et tidspunkt fikk hun hjelp på et distriktspsykiatrisk senter (DPS).

– Det var ei bestemt person på sykehuset som tilfeldigvis hadde en kontakt som tilfeldigvis fikk ordnet meg inn til et kriseteam hos DPS lokalt. Men heller ikke de hadde fødselsperspektivet, sier hun.

– Kunne perioden du var satt ut vært begrenset om du fikk hjelp?

– Det har jeg lurt på i etterkant. Jeg skrapte absolutt alt av reservetanken da jeg fødte, og var så langt på minussiden at det tok kjempelang tid for meg å bygge meg opp igjen. Det er veldig godt mulig at omfanget kunne vært begrenset om det var en tydelig og klar plan for hvordan de kunne hjelpe.

– Vi er for dårlige

En som også har tro på at rett hjelp kan begrense skadeomfanget, er Torbjørn Brook Steen. Han er overlege på sykehuset der Julsen fødte, og spesielt opptatt av kvinner med vanskeligheter i svangerskapet.

– Dette er en sårbar gruppe som det er svært viktig å gi mye ressurser til. Det er de som skal bringe opp barna våre, sier han.

Steen kjenner ikke detaljene rundt Julsens fødsel, men sier han synes det er trist å høre hennes historie.

– Rutinene for å fange opp slikt blir bedre og bedre. Men fortsatt er vi for dårlige på sykehuset. Vi har for dårlige rutiner, og vi bruker ikke screening-verktøy for å se om man er deprimert. Det kan være vanskelig å fange opp depresjon kort tid etter fødselen, og derfor er vi mer opptatt av at helsestasjonen tar den biten, sier Steen.

Han er selv med på å kurse leger og jordmødre i mental helse for gravide. Og han forteller at temaet er en del av utdannelsen både hos leger og jordmødre.

I sum mener han fokuset på området er ganske bra i Norge.

– Det har ikke skjedd noe revolusjonerende på de tre årene siden hun (Julsen) fødte, men nå er politikerne mer på banen i forhold til pengebruk med nær oppfølging i bydelene. Det ser jeg på som positivt, sier han.

Stoltheten

Sofia er snart tre år, og elsker lilla.

Den strikkede lua er lilla og hvit. Jakka er lilla med blomster. Lilla buff rundt halsen. Lilla prikker på den grønne sekken.

Men vogna hun sitter i på vei til barnehagen på Lambertseter i Oslo, er sort. Den er dessuten veldig praktisk og kjøpt brukt på Finn.

Slik ble det da mor gikk i bakken og Naturmannen tok seg av innkjøpet på egen hånd.

Det første året brukte mamma Lene det lille hun hadde av energi på å holde barnet på fanget for at de to skulle ha mest mulig kontakt.

Hun tror ikke smellen hennes har påvirket forholdet til datteren, selv om det var Naturmannen den lille jenta var aller tettest knyttet til de første månedene.

Det var han hun krabbet etter da han forlot rommet.

– Jeg er driiit-stolt, sier Julsen.

Noen måneder etter at datteren ble født, kjente hun et lite glimt av håp. Ikke absolutt alle følelser var mørke. Det kom til å gå over. Hun skjønner det vil ta tid, men også at det går over.

Hun klarte det.

– Jeg er stolt over at jeg har gått ut med bind for øynene fordi jeg var lysømfintlig. Jeg ble med til vannet og bare lå der. Jeg er stolt over at jeg gikk på barseltreff med solbriller innendørs og jeg sa «jeg har gått på en smell, men jeg er med, altså». Venninnene var vant til å se meg sterk. Men selv om man er sterk på noen ting, så kan man være svak på andre områder. Men min tøffhet har nok hjulpet meg tilbake, sier hun.