En sinnssyk straff

Manuel har kjørt uten førerkort i mange år.

Men det er ikke trafikksakene som er de mest alvorlige på rullebladet. Den bredbygde, kortklipte og tett tatoverte mannen er dømt for vold, narkotika, tyverier og ran.

Han har sittet til sammen ti år i fengsel.

Men nå vil han for alt i verden ikke bli blandet inn i noe tull. Han frykter at et lite lovbrudd kan ødelegge alt. Derfor sitter mamma i passasjersetet når han parkerer den svarte BMW-en og kommer ut døra. I bakruta henger det en knallrød «L».

Manuel er blitt øvelseskjører i en alder av 41.

Alt for å slippe fri fra den tvangsbehandlingen på sykehus han aldri skulle vært dømt til.

Snakket ikke med psykiaterne

På hockeybanen var han den tøffe backen. Han som gjerne tok en fight. Men drømmen om en hockeykarriere forsvant da han ble dømt til fengsel for første gang.

Han var 16 år gammel.

Og det fortsatte. Tre år etter den første dommen, hadde han vært i fire rettssaker. Da Manuel møtte i Heggen og Frøland tingrett i januar 2017, var det for å bli dømt for tolvte gang.

Denne gang var han blant annet tiltalt for å ha sperret en kvinne inne i en leilighet. Mye av det han var tiltalt for, kjente ikke Manuel seg igjen i.

Men i rettssalen denne gang var noe annerledes.

To psykiatere forsøkte å vurdere om han var tilregnelig, eller om han led av en psykose. Manuel mente det var smartest å snakke minst mulig med dem, så de kom ikke særlig tett innpå ham.

Psykiaterne ble usikre, og retten lot «tvilen komme tiltalte til gode», som det heter. Derfor ble han dømt til tvungent psykisk helsevern på et sykehus i stedet for til fengsel.

«Wow», tenkte Manuel først. Maten sto på bordet hele tiden. Ingen låste ham inn på rommet. Han fikk bruke mobiltelefonen når han ville. Dette var noe annet enn fengselslivet.

Samtidig var det absolutt ikke som å være ute i det fri. Maten var pakket i plast og uten krydder. Han kunne ikke velge hvem han ville omgås. En del av folkene rundt ham hadde tunge plager.

Men det verste med å være på sykehuset, var at det ikke fantes noen dato for når han skulle løslates. Det var ikke som i et fengsel der man kan ha nedtelling.

I stedet var det sykehusfolkene som bestemte når han var frisk nok og ikke lenger til fare for andre folk. Først da fikk han slippe ut.

Manuel mente han hadde vært frisk hele tiden. Det regnet han med sykehusfolkene også ville forstå når de ble bedre kjent med ham. Han regnet med at sykehusoppholdet kom til å bli kort.

Han skulle få rett i det første. Men ta grundig feil i det andre.

En uventet konklusjon

Manuel ble nøye observert. Først på Sykehuset Østfold i Sarpsborg, deretter på Dikemark sykehus i Asker.

Særlig oppholdet på Dikemark fungerte bra, syntes han. Her snakket han villig med dem jobbet der, og fikk hjelp til å trappe ned på de antipsykotiske medisinene. Disse hadde han gått på i mange år, men nå klarte han seg etter hvert helt uten. Nå fikk psykologene og psykiaterne se hvem han var bak medisineringen og rusen. Manuel fikk skryt og klapp på skuldra.

Etter hvert kom de til en oppsiktsvekkende konklusjon: Manuel var ikke syk slik retten gikk ut fra da de dømte ham. De fant ingen «grunnleggende psykoselidelse».

Og ikke nok med det: De mente han aldri hadde vært syk.

Derfor mente sykehuset at Manuel ikke burde være hos dem. De ba om at statsadvokaten enten flyttet ham til et fengsel eller slapp ham fri.

Mens de ventet på svaret, satt Manuel innesperret på sykehuset. Det gikk en måned. To måneder. Seks måneder. Tolv måneder.

Mens han ventet, gjorde han noe dumt.

De lange dagene i belter

Manuel «tok seg en fest», som han kaller det. Han kom ikke tilbake til avtalt tid etter en permisjon, og dermed ble politiet tilkalt. De sendte masse folk for å finne ham og kjøre ham tilbake til sykehuset.

Da han kom inn på avdelingen, var han ruset. Manuel mener en av de ansatte somlet unødvendig mye med å levere ut medisinene, så han ble irritert.

Han slo til en av de ansatte. Ifølge Manuel var det ikke hardt, men nok til å få sykehusfolkene til å ta affære.

Flere ansatte overmannet ham og la ham i belter. Det var som å bli festet med gaffatape på armer og bein. Han lå på rygg og følte seg sårbar.

Så startet klokka å tikke.

Det gikk noen timer, og Manuel husker at han roet seg. Sovnet, våknet og sovnet igjen. Han fikk mat, men det var vanskelig å spise. Når han måtte på do, fant de ansatte frem en skål.

Det tok litt tid før han kom til seg selv.

– Rusen forsvant på én, to, eller maks tre dager. Jeg lå der i elleve, sier han.

– Så den siste uka var du klar i hodet?

– Jeg var klar og i normalt humør, sier han.

Psykologen som hadde ansvar for behandlingen på Kalnes vil ikke fortelle detaljene rundt hvorfor Manuel ble beltelagt. Heller ikke hvorfor han ble liggende i så mange døgn. Men psykologspesialist Arne Mathisen Guldvog sier at sykehuset vurderte beltebruken fortløpende.

Uansett viser hendelsen likevel noen av sykehusets dilemmaer. De hadde en pasient de mente ikke hørte hjemme der, men som de likevel mente måtte beltelegges.

– Både med psykotiske og ikke-psykotiske pasienter vil det oppstå ting som gjør at de må ivaretas og trygges med de maktmidlene vi har. Så lenge dommen er rettskraftig, er det de samme bestemmelsene i loven om psykisk helsevern som gjelder, sier Guldvog.

Det siste året har han skrevet flere brev til statsadvokaten og bedt om å slippe å gjøre fengselets jobb.

Juristene hos statsadvokaten har imidlertid ikke funnet noen enkel måte å løse Manuels sak på. De har nemlig knapt sett maken.

En ny prat

– Dommen var korrekt ut fra opplysningene retten hadde under rettssaken. Men i dag virker det nokså klart at dommen på tvungent psykisk helsevern er uriktig, sier konstituert statsadvokat Jens Johannes Andenæs.

Han tør å si det så klart. For etter at behandlerne på to ulike sykehus fant ut at Manuel likevel ikke var grunnleggende psykotisk, ble de to sakkyndige fra retten bedt om å vurdere ham på nytt.

Denne gangen fikk de snakke ordentlig med ham, og uten at han var ruset eller gikk på antipsykotiske medisiner. Nå var ekspertene helt enige med sykehusene.

Etter at han fikk saken i fanget, har Andenæs forsøkt å finne tilsvarende saker. Det var lett å finne saker der noen er dømt til behandling, men har sluppet fri når de hadde blitt bedre og faren for gjentakelse var blitt mindre.

Det var også lett å finne eksempler på at personer har blitt dømt til fengselsstraff, men at man under soningen oppdager at personen er utilregnelig.

Men motsatt – som i Manuels tilfelle – virker å være uvanlig.

Så hva skulle de gjøre med ham?

Jakten på løsningen

Dilemmaene var mange. Kunne Manuel være på sykehuset en stund til selv om han egentlig aldri skulle vært der? Hvor lenge var passende i så fall?

Et annet alternativ var å slippe ham fri. Men hadde han da sonet straffen sin? Og var det trygt?

Eller burde han overføres til et fengsel? Var det i det hele tatt mulig?

Ifølge loven er svaret på det siste spørsmålet ja. Det er gjort bare noen få ganger tidligere, men bestemmelsen er omstridt.

Så omstridt at den er i ferd med å bli opphevet.

Prisen for friheten

Manuel har øvelseskjørt til sykehuset. Inne i korridoren hilser han hjertelig på en av de ansatte. Han forteller hvordan han har det og hva han fyller dagene med. Det glir raskt over i fortellingen om den innbitte kampen for å komme ut.

Sykehuset har prøvd å «bli kvitt» Manuel i over et år. De siste ukene har han fått mer frihet. Han får bo hjemme, så denne dagen er han bare innom en snartur. Hver tredje dag må han hente medisiner og levere urinprøve på sykehuset.

Han tar på solbrillene inne i de lyse korridorene og rusler rundt.

– Der borte er sikkerhetsavdelingen, sier han og peker – som en turistguide.

Selv med mer frihet bestemmer ikke Manuel over sitt eget liv. Han er ikke fri på ordentlig. Derfor prøver også advokaten hans å få ham ut.

Ann T. Bugge skriver i et brev til statsadvokaten at frihetsberøvelsen Manuel ble dømt for, umulig kan bety mer enn tre års fengsel. Tar man med tiden han satt i varetekt før rettssaken, har han nå vært ufri lengre enn det.

Hun har også vurdert om hun skal be om å gjennomføre hele rettssaken på nytt – altså en gjenåpning av saken

Men det er heller ikke problemfritt, ifølge statsadvokat Andenæs. En gjenåpning kan være «til skade» for Manuel. Han risikerer fengselsstraff, og tanken er at han i så fall kommer dårligere ut av den nye runden i retten.

Manuel tror imidlertid ventetiden snart er over.

Og han er helt sikker på at siste ord likevel ikke vil være sagt.

Forbrytelse og straff

Det smeller i metall. Manuel har kjørt ut til havet og parkert den svarte BMW-en med mora i passasjersetet, men lyden kommer fra at han åpner en energidrikk. Han tar en god slurk mens han følger en gruslagt sti ut mot svabergene ved Oslofjorden.

– Sjansen for at de putter meg i fengsel? Den er null, sier han selvsikkert.

Manuel ser utover havet og sier at han elsker den frihetsfølelsen det gir ham. Deretter trekker han ermet på jakka oppover slik at gullklokka synes bedre på bildene.

Han er fryktelig lei av å vente. Hvorfor skulle det ta så lang tid å rette opp i dette?

Selv om et bytte av statsadvokat underveis har forsinket noe, mener statsadvokaten at tidsbruken har vært innenfor det normale. Og uansett kan løsningen komme denne uka. Da skal nemlig Manuel møte i Sarpsborg tingrett.

Retten skal vurdere om han skal slippe fri eller ikke. Det er normalt at alle som er dømt til tvungent psykisk helsevern kan be om det iblant. Da må dommerne vurdere om den som søker er frisk nok og om det er fare for at han eller hun vil gjøre nye, gale ting hvis de slippes ut.

Men Manuels sak er ikke normal.

Blir det smutthullet?

Kanskje kommer ikke retten utenom at hele grunnlaget for dommen var feil. Kanskje klarer de ikke å fri seg fra tanken om at han har «sonet» passe lenge ved å være to og et halvt år på sykehuset. Kanskje må de bruke smutthullet i lovverket, det med å overføre ham fra psykiatrien til fengsel, en siste gang før bestemmelsen fjernes.

– De er vel ikke dumme? De sitter med dokumenter på at jeg er frihetsberøvet. Jeg har sonet en feil dom på et feil sted, sier han.

Når – det er ordet han bruker – han blir fri etter rettssaken, planlegger han å søke om erstatning.

Kanskje flytter han også ut av landet.

Uansett mener han at han har gjort opp for seg. Tre ufrie år på feil grunnlag. Årevis siden sist han ble tatt for å ha gjort noe galt. Lovlydig oppførsel siden han ble sluppet fri i påska.

– Er jeg en fare for samfunnet? Ta meg for den jeg er, ikke for det som har skjedd i fortiden, sier han.

Manuel sjekker at L-en sitter som den skal i bakruta. Så kjører han og mora den lille kilometeren hjem.