Ekeberg Camping, telt, campingvogner, biler. Postkort.

Camping på Ekeberg i Oslo på 1960-tallet.

Foto: Ukjent/Oslo byarkiv

En feriereise tilbake i tid

Norsk feriehistorie begynte med kortreiste opplevelser, utlån av telt og en oppfordring om å «se Norge!». Korona-sommeren 2020 kan bli en kopi av gamle dager.

Sola blinker skarpt i den hvite campingvogna. Gro Samuelsen står og ser ut over sjøen fra plattingen hun har satt opp på sine nøye tilmålte kvadratmeter.

I år er det 39 år siden hun og familien satte opp campingvogna på den grønne sletta i Skjebergkilen i Østfold for første gang.

– Vi elsker å være her. Det er verdens fineste plass!

Feriehistorien i Norge
Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

Her på Borregaardarbeidernes Feriehjem har det blitt feriert i over 100 år. Det begynte med en ombygd låve. I takt med velstandsøkningen i Norge har det blitt campingvogner, stupetårn, kafé og hytter.

Men for Gro Samuelsen handler ferien fortsatt om det samme: Å slappe av, prate med naboene og hente krefter. Som de aller fleste nordmenn har Gro og familien forsøkt å reise på ferie utenlands eller til andre steder i Norge. Men det har aldri blitt det samme.

– Hver gang vi dro andre steder, hadde vi to sure barn. De ville bare til feriehjemmet, sier hun.

Denne sommeren blir spesiell for mange nordmenn. Vanligvis reiser mange av oss på ferie til utlandet. I fjor vår og sommer ble det hele 2,9 millioner turer ut av Norge.

Men i år må flere gjøre som familien Samuelsen. På grunn av koronasituasjonen beordrer myndighetene oss til å holde oss i Norge i sommer.

Det er likevel ikke første gang vi nordmenn har fått beskjed om hvordan vi burde feriere.

Frels oss fra flaska

Ferie var noe helt nytt da arbeiderne på Borregaard i Sarpsborg fikk lov til å forlate fabrikken noen dager med lønn i 1918.

Fire fridager var alt de fikk. Da rakk de så vidt å ta toget eller sykle ut til det nyopprettede feriehjemmet før de måtte skynde seg tilbake til fabrikkgulvet.

Men det var begynnelsen på at arbeidere over hele landet fikk flere og flere fridager. På 30-tallet var det vanlig med to uker med lønn. Uke nummer tre kom like etter krigen.

Fagforeningene jublet over fridagene, men var samtidig litt bekymret.

For hva ville arbeiderne finne på når de fikk stadig mer fri? Faren var stor for at noen slo seg på flaska eller satset feriepengene i kortspill.

Det var ikke alle som var så heldig å ha et feriehjem i nærheten. Regjeringen forsto at den måtte vise handlekraft, og opprettet Statens Ferieråd i 1939.

Nå skulle nordmenn lære hvordan man ferierte korrekt.

All inclusive på Bykle

Nordmenns nye ferievaner skulle vris i en kjernesunn retning. Gjerne friske folkevandringer i fjellheimen eller saltvannssvømmeturer i skjærgården. Derfor delte staten ut penger til ideelle reiseorganisasjoner.

Norsk Folkeferie reisebyrå, menn, kvinner

Reisebyrået Norsk Folkeferie hadde i oppgave å «drive propaganda for fritidskultur og feriesaka».

Foto: Leif Ørnlund/Oslo Museum

En av dem var Norsk Folkeferie, opprettet av LO. Den kommende landsfaderen Einar Gerhardsen var naturligvis sentral her også. Organisasjonen arbeidet under slagordet «fra slit i yrke til sol og styrke».

Det ble kjøpt inn en haug med to- og firemannstelt som medlemmene kunne leie billig, og bygd ut campingplasser og feriehjem, høyfjellshoteller og pensjonater.

Husmødre fikk statsstøtte til å dra to uker på pensjonat og få alle måltider servert.

Men hjertet i Norsk Folkeferie var de årlige bussreisene. Sommeren 1949 kunne du reise over Haukelifjell til Bykle hotell for å gå turer i fjellet. Sju dager med «all inclusive» kostet 215 kroner per person. Det tilsvarer nesten 5000 kroner i dag.

Slagordet for bussreisene var «se Norge!»

Deltakerne i den første "Se Norge"-turen arrangert av Norsk Folke Ferie (Folkeferie), .våren 1939. .Sekretær Arne Johnsen i bussdøra.

Her står en gruppe klar for avreise fra Youngstorget for å være med på en «Se Norge»-tur i 1939. I bussdøra står Norsk Folkeferies daglige leder Arne Johnsen.

Foto: Ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Helt siden de første feriedagene ble innført, har ideen vært at arbeiderne skal slappe av og få nye krefter til arbeidshverdagen begynner igjen.

Rekreasjon var selve poenget med ferie.

Men så fikk det hele en ny klang.

Et veikryss i Finnmark

– På 70-tallet begynte folk å snakke om å flykte fra hverdagen. Og på 80-tallet handlet ferie mer og mer om opplevelser, sier reiselivsforsker Monica Breiby ved Høgskolen i Innlandet.

Et lite dykk ned i norske kjendiser som delte sine reisetips i 1979, er illustrerende.

Riktignok anbefalte Høyre-politikeren og pressemannen Erling Norvik å besøke et veikryss mellom Hammerfest og Alta da ukebladet NÅ spurte. Men de fleste snakket om utlandet. Svømmestjernen Lene Jensen mente Israel var det vakreste stedet. Skuespiller Lasse Kolstad mente man burde prøve «fabelaktige Karibien», mens Flåklypa-skaper Kjell Aukrust skrøt av Italia.

To trykkede interrial-billett-hefter (begge fra 1977) og tre interrial-brosjyrer med kart og informasjon om interrailkonseptet.

Interrail-materiell fra 1977. «Inter Rail er bedre enn tommelfingeren», reklameres det.

Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum

Utenlandsreisene skapte nye måter å feriere på, og også nye skillelinjer mellom nordmenn.

– Man kunne sette folk mer i båser. Disse valgte charterferier, disse dro på storbyferier, mens disse var opptatt av aktiviteter. Det vi ser de senere årene, er at det er vanskeligere å sette folk i slike båser. Vi shopper litt her og der, sier Breiby.

Men denne sommeren må vi kanskje settes i samme ferie-i-eget-land-bås hele gjengen. Helseminister Bent Høie ber oss om å planlegge ferien i eget land.

Da er det flaks at den delen av ferien som handler om å oppleve, ikke nødvendigvis er så nært knyttet til eksotiske verdenshjørner som man kanskje skulle tro.

HISTORISKEBILDER

Ekteparet Oline og Jonas Haddal fra Ulsteinvik vant i 1961 tur til Mallorca i en konkurranse i bladet Husmornytt.

Foto: Aktuell / NTB scanpix

Breiby og forskerkollegene har nemlig funnet ut at nøkkelen til sterke opplevelser, er å gjøre noe aktivt.

– Når vi spør hva folk husker, så er det da de var aktive og produserte opplevelsene selv. Det kan være ved sjøen, fjellet eller skogen, og det kan være ved å gå, sykle eller padle. Da får man sterkere inntrykk enn å betrakte via bilvinduet, sier hun.

Og Norge er skreddersydd for denne formen for deltakende opplevelsesferie. Det mener i alle fall en skikkelig skogvant politiker i Miljøpartiet De Grønne.

Han har til og med hentet frem en idé fra Gerhardsen for å frelse flere.

– En gyllen mulighet

Erik Skauen har slått leir ved favorittmyra. Hengekøya dingler mellom to trær mens 47-åringen spretter rundt som en blanding av naturfaglærer og guttunge.

Han brekker av en furukvist for å vise hvordan tyri lukter. Så river han av noen tørre grankvister for å vise et triks for å tenne bål, for så å plukke en neve mose for å vise et brukbart alternativ til dopapir.

Erik Skauen på skogstur.

Og vipps, så har Erik Skauen nevene fulle av gode råd.

Foto: Per Øyvind Fange/NRK

– Nå skal vi feriere mer hjemme. Det er en gyllen mulighet til å bli enda mer kjent i eget nærområde, sier han.

Skauen lever opp til navnet på omtrent alle måter. Han kan vise til utendørs overnattingstur med barna 52 uker på rad, to mastergrader innen skog og friluftsliv og bjørnemøter i Canada.

Nå prøver han å få kommunestyret i Fredrikstad til å kjøpe inn turutstyr som kan lånes ut til byens befolkning.

– Du har de som er veldig interessert i jakt eller sopp. Og mange går eller løper i skogen som rekreasjon. Men majoriteten har ikke en hverdagsgreie der man drar ut og sover ute. Man har ikke kunnskap, og da blir terskelen litt høy, sier han.

Skauen er klar over at ideen om å låne bort telt og utstyr ikke er ny. Norsk Folkeferie gjorde det som sagt allerede på 40-tallet, og i dag gjør både Kirkens Bymisjon, Turistforeningen og flere andre det samme.

Men siden mange tvinges til å tenke nytt om ferieplanleggingen i år, mener Skauen at kommunens mulige innkjøp er perfekt timet. Han er nemlig overbevist om at det skjer noe med oss når vi kommer ut.

Erik Skauen på skogstur.

Liggeunderlag oppi hengekøya er et lite triks som kan gjøre overnattingen bedre.

Foto: Per Øyvind Fange/NRK

At man får slappet av. At tiden begynner å flyte.

– Da jeg begynte å dra på jevnlige turer med barna, ble vi synkronisert med naturen så vi fikk en annen ro i kroppen. Da ble også den menneskelige relasjonen forsterket, sier han.

Men ikke engang Skauen anbefaler folk flest å bruke alle fire ferieukene i en gapahuk. eller i en hengekøye. Kanskje er en natt eller to nok. Og da er det fortsatt mye ferie igjen.

Heldigvis finnes det ambassadører også for andre former for norgesferie.

Satset i stedet for å selge

Vi er tilbake på Borregaardarbeidernes Feriehjem i Skjebergkilen.

Styreleder Åsmund Dybedahl er på vei opp på en liten knaus der de mest rutinerte camperne bor. Her er det rette plattinger, dyre vogner og lang venteliste for å få plass.

– Vi kaller det bare for Golanhøyden. Døm fløtter ikke før vi skyter døm, sier Dybedahl og smiler lurt.

Feriehistorien i Norge

Fra «Golanhøyden» har de vært vitne til endringene i norsk feriehistorie gjennom 100 år.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

69-åringen er tredjegenerasjons fabrikkarbeider og dette har vært sommerparadiset fra han var liten av. Her har han sett hvordan feriehjemmet har overlevd skiftende ferietrender gjennom hundre år.

Det har flere ganger vært på hengende håret.

For var det egentlig bruk for et feriehjem 17 kilometer fra fabrikken da alle fikk bil på 60-tallet? Og hvorfor skulle man dra på et sted der campingvognene sto tett i tett da stadig flere kjøpte hytter på 70-tallet? Og var det ikke litt mer fristende å bade i ordentlig varmt vann da sydenturene ble vanlige på 80-tallet?

Mange fabrikker solgte unna feriehjemmene. Slik kunne det også gått her. Men i 2004 bestemte styret seg for å beholde stedet – og å satse.

Feriehistorien i Norge

I likhet med farfaren og faren har Åsmund Dybedahl jobbet på industribedriften Borregaard hele livet. Feriene har han tilbrakt på bedriftens feriehjem i Skjebergkilen.

Foto: Christian Nicolai Bjørke/NRK

De siste årene har de pusset opp og bygget ut. De har fått inntektene nok til at fagforeningseierne ikke har behøvd å spytte inn penger for å dekke driften. Nå er det lange ventelister – og årets sommer kan bli den med størst pågang noensinne.

Dybedahl må bare finne ut hvordan de skal løse annerledes-sommeren. Kan de ha toalettene åpne? Skal de si ifra hvis noen ikke holder en meters avstand? Og hva gjør de hvis det blir invasjon av hjemmeferierende mennesker på den offentlige stranda ved campingplassen?

Styrelederen er uansett innstilt på å gjøre sitt beste. De forvalter nemlig en hundre år gammel arv.

– Det forplikter. Det er fortsatt et tilbud til de ansatte. Men det er også slik at skjærgården blir stadig mindre tilgjengelig. Slike steder bidrar til at folk får tilgang til sjøen, sier han.

Norsk feriehistorie på 1-2-3

  • 1890-årene
    Første feriedager med lønn

    Typografene i Oslo klart å forhandle seg frem til tre dagers ferie med lønn, som de første i landet.

  • 1907
    Den første ferieuka

    Norsk Litografisk Forbund får tariffestet en uke ferie for sine medlemmer.

  • 1918
    To uker i staten

    Offentlig ansatte får lovfestet rett til to ukers ferie.

  • 1936
    Ni dager for alle

    Arbeidervernloven gir alle arbeidere rett til ni dagers ferie med lønn.

  • 1947
    Ny ferielov

    Ferieloven utvider ferien fra to til tre uker for industriarbeidere og funksjonærer.

  • 1964
    Ferien utvides igjen

    Ferien utvides fra tre til fire uker.

  • 1976
    Mer ferie for de eldste

    Arbeidere over 60 år får én ukes ekstra ferieuke.

  • 1981
    Grodagen

    «Grodagen» innføres – som starten på en femte ferieuke. Dagen er oppkalt etter statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap).

  • 2000
    Femte ferieuke

    Den femte ferieuken avtales mellom LO og NHO.

Hei!

Tenkte du på noe da du leste denne artikkelen? Eller har du et tips? Send meg gjerne en e-post!

Tidligere har jeg skrevet om Norges sykeste fylke som snart skal dø, hvordan 500 timer i stillhet forandrer tunge kriminelle og om den lille bygda på Vestlandet som vet hvem som drepte Karl XII

Jeg har også besøkt folkehøgskolen der du må være psykisk syk for å begynne, møtt miljøaktivisten som ga opp og lurt på hvorfor vi ikke takler stillhet