Noen striper med dagslys er alt som trenger gjennom murveggene på toppen av Drammen fengsel.
Det ser ut som en ganske vanlig høyblokk fra 60-tallet.
Men bygningen midt i Drammen sentrum har huset noen av Norges mest kjente fanger.
Nå står alle dører åpne.
En fengslende historie
Tor Martin Pettersen trekker pusten rolig.
Han lener seg inntil veggen for å kjenne varmen fra sola, slik de innsatte pleide å gjøre.
«Sollys er viktig for sjelen»
I 22 år har han låst folk inn og ut.
Nå står han alene igjen i luftegården på taket.
Drammen fengsel skal legges ned.
Alle spor etter ansatte og innsatte viskes vekk.
Men historien henger igjen i veggene.
Her løp spionsiktede Arne Treholt rundt i ring én time om gangen for å holde seg i form.
Han ventet på rettsak og dom.
I etasjen under hadde han en egen liten fløy med tre celler.
Flere av Norgeshistoriens mest kjente lovbrytere har sittet her.
Gunvor Galtung Haavik, Kristin Kirkemo og David Toska.
Men de fleste er folk få har hørt om.
Tor Martin bryr seg ikke om kjendisstatus.
Han er opptatt av mennesket. Ikke navnet.
Drammen fengsel er landets siste takfengsel.
Cellene ligger i første, sjette og sjuende etasje.
I midten ligger tingretten.
Vindeltrappa går som en nerve gjennom bygget.
Den har vært en travel transportvei for innsatte og ansatte.
Utsikten fra de øverste cellene er blant byens fineste.
Men den har også sin pris.
«De innsatte mistet bakkekontakten etter hvert.Fra cellene så de ned på menneskenes dagligliv. »
Cellene på vestsida gir utsikt mot spiret på Bragernes kirke.
Problemet var klokka. De store viserne gikk så alt for sakte.
På østsida er det utsikt mot fjorden.
For de innsatte på denne siden ga det både terapi og lengsel.
Det gjør noe med folk å sitte innelåst mens samfunnet flyter videre på utsiden.
Samtidig har Drammen vært kjent som et ålreit fengsel.
Et varmt blikk og et blidt «god morgen».
I et lite fengsel kommer man tett på hverandre.
Tor Martin får stadig julekort fra tidligere innsatte.
Nedleggelsen av Drammen fengsel har vært diskutert i mange år.
I fjor ble flyttedatoen satt.
Det slitne bygget skal selges.
Tor Martin og kollegaene rydder og pakker.
«Det er vemodig å tenke på at det snart er over.»
I fengselet har det alltid vært orden.
Nå flyter det ting overalt.
På sofaen i gangen ligger et henslengt brekkjern.
Ingenting er som det pleier.
På hobbyrommet pakker Gro ned de siste tingene.
Hun gruer seg til å flytte ut, men hun skjønner at bygget er utdatert.
«Følelsen er delt. De innsatte trenger å komme ned på bakkenivå. Men for oss ansatte er det trist å miste hverandre.»
Den siste innsatte har dratt.
Han fikk fiskegrateng til middag.
Resten av menyen ble aldri laget.
Brødbakemaskina har fått ny adresse.
Gjenstander skilles fra hverandre, og sendes til andre fengsler.
Det samme gjelder de innsatte og ansatte.
54 celler står tomme. Alle dører er åpne.
De ansatte sier at fengselet er dødt.
«Hver gang jeg går gjennom ei dør har jeg lyst til å dra opp nøklene og låse den. Jeg har jo låst inn og ut i 22 år.»
«Her har det alltid vært så mange lyder. Nå er det helt stille. Det er uvant. Veldig uvant. »
fotojournalist
Caroline Utti
journalist
Caroline Bækkelund Hauge
journalist
Kristin Sverre Østensvik
Ansvarlig redaktør: Vibeke Fürst Haugen
Nettsjef: Hildegunn Soldal