Droppet revisorjobb for svett yoga

«Knytt ti fingre under haken. Pust inn. Fulle lunger. Pust ut».

Oppe på et lite podium står 33 år gamle Joachim Skibenes uten annet tøy enn en stram, svart shorts. 90 minutter med hot bikramyoga er i gang.

«Sug magen inn. En, to, tre, fire, fem seks. Strekk armene opp».

Stemmen er rytmisk, nesten mekanisk. Salen er dekket med speil og vinduer, og svetten renner fra de omtrent 20 kvinnene og den ene mannen i rommet.

– Det var dette jeg ville, og jeg visste at jeg kom til å angre hvis jeg ikke forsøkte. Det var nesten som med kjærlighet, jeg var litt blind for motforestillinger, forteller Joachim.

For et drøyt år siden sluttet han i den trygge, godt betalte revisorjobben sin, og åpnet yogastudio sammen med kjæresten.

Røpte drømmen for mamma

London, 2009: Joachim sitter i kontorlandskapet i fjerde etasje hos det store, internasjonale revisjons- og rådgivningsfirmaet Pricewaterhouse Coopers og ser hvordan kollegene brenner for jobbene sine.

De er opptatt av å få stadig nye, faglige utfordringer. De stressende vintermånedene med årsoppgjør plager ikke arbeidskameratene, mens Joachim blir irritert av å sitte i lange, intense møter ute hos kundene.

Han tar seg i å tenke hvordan han kan gjøre så lite som mulig og likevel henge med.

– Jeg drømte helt klart om noe annet. Første gang jeg innrømmet det for noen var da jeg sendte en e-post til moren min hjemme på Jar. Tittelfeltet var «Bikramyoga i Bærum 2014».

Redd for å mislykkes

– Redselen for ikke å klare det, er det som oftest stopper oss i å gjøre endringer i livene våre, sier Christine Otterstad.

Som mental trener og foredragsholder opplever hun hele tiden at folk kommer til henne og ønsker en forandring. De vil noe mer, eller noe annet.

Men overraskende mange vet ikke hva de vil, er Otterstads erfaring.

– Da er første steg på veien å finne målet, bestemme hva en eventuell forandring skal innebære, sier hun.

Men Joachim var ikke i tvil.

– Jeg kunne sikkert blitt en helt grei revisor, men opplevde at jeg måtte gjøre noe mer banebrytende. Noe jeg brant for. Dessuten så jeg hvordan kollegene ofret helsa si for jobben. Når det blir servert kake på møtene må de eldre partnerne takke nei på grunn av høyt blodtrykk, forteller Joachim – og serverer peppermynte-te.

Supermandag var 16 timer lang

Det Joachim Skibenes brant for var yoga. Hot bikramyoga, som han hadde begynt med noen år tidligere da han studerte økonomi i Sydney i Australia.

– Jeg trengte en hobby i tillegg til studiene. Jeg hadde spilt basket hjemme i Norge, men var veldig på søken etter noe som kunne gi meg et videre perspektiv enn økonomistudiene.

Han begynte å trene, og ble raskt hektet. Da tilbudet om revisorjobb i London kom, takket han ja – men ba pent om han kunne utsette oppstarten et år. Han ville bli yogainstruktør først. Slik gikk det, og året ble tilbrakt i Paris, Dublin, Los Angeles. Senere ble dress-jobben i London kombinert med undervisning på et av Londons nå 15 hot bikramyoga-studioer.

– Mandagene startet jeg instruktørjobben klokken 6:30, så jobbet jeg som revisor hele dagen. Trente selv klokken 19:00 og underviste igjen klokken 21:00. Supermandag, kalte jeg det, smiler Joachim.

I 2011 flyttet han tilbake til Norge, fortsatte som revisor i PwC og jobbet som hot bikramyoga-instruktør i landets eneste studio i Oslo.

– Jeg jobbet deltid som trener på Bislett, før jeg syklet ned til kontoret i Bjørvika, forteller Joachim og plukker frem frokosten. En matboks med havregryn dynket i appelsinjuice, toppet med forskjellige typer nøtter som har trukket natten over i vann. Dette har han spist hver morgen i åtte år.

Hett på mattene

Det er mandag formiddag på Høvik i Bærum, og fra alle kanter kommer det kvinner med sammenrullede matter under armen. De går inn i den store, røde murbygningen og opp i tredje etasje. Der møter de en mørklagt sal på over 200 kvadratmeter der stillheten styrer – og det er varmt.

– Veldig mange velger å komme tjue minutter før timen starter. Da har de tid til å meditere, roe seg ned, omstille seg til timen, og til varmen, forteller Joachim.

All hot bikramyoga foregår nemlig i en godt oppvarmet sal – 40 grader varm. Bak et av speilene er det et stort, teknisk rom med aggregater som styrer temperaturen inne i treningssalen.

Varmen gjør at man kan gå dypere inn i øvelsene uten å skade seg, ifølge Joachim.

– Det gjør treningen mer tilgjengelig for alle, og man unngår å bli støl på samme måte. Dessuten opplever jeg at det gjør folk mer skjerpet.

Blir nesten avhengig

Over hele verden finnes det omtrent 7-800 hot bikramyoga-studioer, treningsformen er mest utbredt i USA og Canada, ifølge Joachim.

Norske Johanna Grønneberg Mesa har jobbet som personlig trener i Hollywood i flere år, og kjenner godt til det som rører seg av treningstrender der. Selv er hun ikke spesielt begeistret for yoga, men vet at svært mange andre er det.

– Bikramyoga har blitt veldig populært i USA, og jeg forstår det som at de som driver med denne typen yoga blir veldig fan og nesten avhengig av det, sier hun.

I Norge finner du hot bikramyoga-studioer i Oslo, Bergen, Sandefjord og på Høvik.

Gjennomsnittsalderen på dem som trener på Høvik er 43 år, den eldste er 71.

Og selv om det er tynt med menn i salen denne mandags formiddagene, er det flere av dem om kvelden. Omtrent 25 prosent, og en god del av dem er finansfolk som ser yogaen som bra før de sykler Birken, ifølge Joachim.

Hans Henrik Wold ble anbefalt å prøve denne treningsformen fordi han etter eget utsagt var «stiv som en stokk».

– Jeg ble mest overrasket over at det var så tungt. Du føler deg sterkere uten at du bruker vekter, og får utfordret balansen, stivheten og kjernemuskulaturen, sier Wold som ellers er aktiv tennisspiller.

Date på yogasalen

Én av deltagerne i salen har stor mage under den oransje toppen. Tonje Hasle Høyberget er samboeren til Joachim, og eier treningssenteret sammen med ham.

At drømmen om et eget studio i Bærum ble til virkelighet, skyldes i stor grad henne.

– Jeg hadde lyst på familie, på barn. Jeg så for meg en familiebedrift, så til en viss grad skannet jeg nok alle de kvinnelige bikramyoga-instruktørene. Men en kamerat spleiset meg med Tonje fra Sørum. Hun jobbet som art director i en avis og var kunstutdannet, det var mer tilfeldig at hun også drev med ashtanga, som er en annen form for yoga, forteller Joachim.

På date nummer to ble han med henne på trening, på den sjette daten ble hun med ham. Og likte det.

Dermed brukte Tonje opp klippekortet på sitt gamle treningssted, og ble med Joachim på USA-tur.

– Da jeg våget å lufte ideen om å starte vårt eget sted, hadde hun allerede tenkt tanken. Vi besøkte masse studier og gjorde notater underveis, hva fungerte og hva fungerte ikke.

Alle ideer og tanker ble samlet i et word-dokument med masse kapitler. Interiør, markedsføring, beslutningsplan. Dokumentet vokste og vokste. De tenkte lite på motforestillinger, men visste at de måtte planlegge godt.

To millioner ble til fem

Planen var at paret skulle bruke to millioner kroner på treningsstudioet. Prisen ble fem millioner.

– Det var en stressende tid. Vi måtte krype rundt og skrape sammen penger, og lånte blant annet av mamma. Da vi åpnet hadde vi brukt opp alle pengene og hadde i tillegg 400.000 kroner i leverandørgjeld. Og jeg som aldri tidligere hadde brukt mer penger enn jeg hadde, sier Joachim.

Ofte innebærer det litt smerte å få til en forandring, sier mental trener Christine Otterstad.

– Man må gi avkall på noe, og hvis du hopper hopper du kanskje uten fallskjerm. Mange har en grunnleggende vegring mot forandring. Det sitter i oss å søke trygghet. Det vil vi alltid gjøre – og det er jo ikke der det skjer forandring.

Joachim jobbet som revisor frem til 31. desember 2013. Dagen etter åpnet de dørene til senteret.

Symbolleiligheten

Det blir flere kunder måned for måned innenfor dørene på Høvik, men det er hardt å følge drømmen.

Det siste året har Joachim jobbet 70–75 timer i uken. Hittil i år har han hatt én fridag, da gikk han på ski.

– Jeg er ganske god til å planlegge, så jeg har fremdeles et sosialt liv ved siden av. Forrige fredagspils var bestemt en måned i forveien. Onsdag er sosial-dagen, torsdag gjør jeg og Tonje noe hyggelig sammen. De to dagene prøver jeg å dra hjem fra jobb i 19:00-20:00-tiden.

Og hjem, det er en leilighet i Oslo. En liten leilighet. 23 kvadratmeter er ikke mye for et par i 30-årene som venter barn om få dager.

Ikke overraskende, mener den mentale treneren.

– Hvis man først lever drømmen sin, blir andre ting som inntekt og hvordan man bor uvesentlig, sier Otterstad - og Joachim er enig.

– Vi lever et enkelt liv, men det fungerer og vi hadde begge et sterkt ønske om å drive dette stedet. Den lille leiligheten vår ser jeg som et symbol på det vi har fått til. Vi gikk «all-in» og klarte det.

• LES OGSÅ: Satser alt på barndomsdrømmen
• LES OGSÅ: Han valgte bort offshorejobben
• LES OGSÅ: Danser drømmen i London
• LES OGSÅ: Kvinner må tørre å følge drømmen