Familien Kvarme i konfirmasjon.
Foto: Artur do Carmo / NRK

Regnbuebarna forteller: – Vi er som alle andre

For bare noen tiår siden var et flertall av nordmenn bekymret for hvordan det skulle gå med barn med homofile foreldre. Nå forteller barna selv om oppveksten.

– Du har kanskje hørt at Anna og Nola har to pappaer. Slik har det ikke alltid vært. Nå skal du få høre hvordan Anna og Nola fikk to pappaer ...

Geir Kvarme leser høyt fra et dikt som datteren Nola (15) skrev da hun gikk i tredjeklasse.

Familien Kvarme Sudberg

De to jentene lytter mens pappa Geir leser.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

Pappa Sebastian serverer dagens middag. Puddelen Freddie tasser bort til Nola for å få litt kos.

Tvillingjentene Anna og Nola er noen av de mange norske barna som vokser opp med skeive foreldre.

Det gjorde også Tobias og Bastian.

Det finnes ingen tall på hvor mange barn som lever i regnbuefamilier.

Da disse søskenparene ble til, fikk foreldrene mye kritikk fra samfunnet.

Nå er de selv store nok til å fortelle hvordan oppveksten har vært.

Live må endre dette

REGNBUEFAMILIER: Til venstre ser du familien Sundberg Kvarme. Til høyre fedrene Trånd og Kjell Erik, sammen med sønnene og mamma Lene.

Men først må vi skru tiden tilbake.

I 1972 var det ikke lenger forbudt med homofili i Norge.

21 år senere vedtok Stortinget partnerskapsloven, som lot to av samme kjønn registrere seg som partnere.

Men det skulle ta lang tid før samfunnet aksepterte at skeive også hadde rett til å få egne barn.

Familien Sundberg Kvarme

Drømmen om barn ble oppfylt da Anna og Nola kom til verden.

Jentene ble født ved hjelp av en surrogatmor i USA. De er biologisk Geir og Sebastians barn.

Geir sammen med døtrene sine.

Geir sammen med begge jentene for femten år siden.

Foto: Privat

Men kritikken haglet rundt dem.

Da døtrene kun var fire år gamle, kom det et brev fra myndighetene.

Familien ble oppløst og annullert i folkeregisteret. At et barn hadde to fedre og ingen mor var ikke forenlig med norsk lov.

– Vi fikk et helvete av en kamp, sier Geir.

Ifølge loven var ikke jentene barna til Geir og Sebastian.

– Jeg fikk et trusselbrev i posten da. Det sto: «Du kan ikke hvile. Jeg skal sørge for at dine barn kommer hjem til sine rettmessige foreldre», forteller Geir.

Jentene ved bordet med sin far.
Jentene husker ikke så mye av det.
Familien Kvarme Sudberg
De har heller ikke reflektert så mye rundt det i ettertid.
Familien Kvarme Sudberg
De har jo følt at de har levd et liv som alle andre.

Etter et to års mareritt fikk Sebastian og Geir foreldreansvaret tilbake.

Det blir stille rundt middagsbordet, før Geir fortsetter:

– Det sitter fortsatt i. Nå ser jeg jentene vokse opp som oppegående, selvstendige mennesker, med all den risiko det innebærer å være menneske.

Han legger til:

De som var imot at våre barn skulle bli til. Tenker de det samme når de ser dem i dag?

Familien Kvarme Sudberg

Pappa Geir og pappa Sebastian står for middagen.

Sebastian Erik Sudberg dekker på bord. I forgrunn sitter døtrene Anna og Nola.

Sebastian står for kveldens borddekking.

Familien Kvarme Sudberg

Også kjæledyret Freddie er en del av familien, her sammen med Anna og Nola.

Portrett av Nola Kvarme hjemme hos familien Kvarme Sudberg.

Anna kom først til verden.

Familien Kvarme Sudberg

Men Nola kom like bak, innenfor samme minuttet.

Et vanlig tenåringsliv

Nå fylles dagene av skøytetrening, skole og venner.

Rundt middagsbordet forteller jentene at de aldri har opplevd å få slemme kommentarer fordi de har to pappaer.

– Jeg tror ikke folk i vår generasjon vil si noe på det, sier Anna.

Nola driver med kortbaneskøyting.

En gutt kom bort til Nola og spurte hvorfor NRK var der. – De lager sak om regnbuefamilien, svarte Nola. – Fett, sa gutten.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

I miljøet de har vokst opp i har de også flere de kjenner som har vokst opp i regnbuefamilier. Det har vært fint.

De har aldri følt seg annerledes.

– Den eneste forskjellen er vel kanskje at jeg ikke kan låne så mye klær og sminke og sånn. Eller, pappa har jo mye sminkefjerner og sånn fra teatret, men ... sier Anna og smiler.

De har heller aldri følt at de har savnet eller manglet en mor.

– Jeg vet jo ikke hvordan det er å ha en mor, sier Nola.

Men de blir ofte spurt om hvordan de snakker med pappaene om typiske «jenteting», som kan være litt vanskelig å snakke om.

Som mensen.

– Jeg føler at det er veldig lett, sier Anna, og ler.

Familien Kvarme Sudberg

Det har ikke vært noe vanskelig å snakke om jenteting i familien. – Kanskje lettere til og med, spøker Anna.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

Burde ikke få samme rettigheter

I en studie fra 2012 mente et flertall av de spurte at homofile ikke burde få samme adopsjonsrettigheter som heterofile par.

Mange var også bekymra for hvordan det ville gå med barna.

Det var nesten 20 år etter at partnerskapsloven kom.

– Det handlet om religiøse forestillinger, fordommer og uvitenhet, sier forsker Jorid Krane Hanssen.

Jorid Krane Hanssen.

Jorid Krane Hanssen brukte flere år av sitt liv på å forske på blant annet skeive familier hos Nord universitet.

Foto: Nord universitet

Forskningen hennes viser at disse barna ikke har andre utfordringer enn familier med mor, far og barn.

Den eneste utfordringen noen av barna kjente på, var å måtte forklare familiehistorien sin igjen og igjen.

– Nå tror jeg at vi i Norge skal prise oss lykkelige for at storsamfunnet har endret seg.

Homofamilien

Hjemme hos familien Velvang blåser Bastian ut fire lys på kaken foran seg.

Året er 1998, og Dagsrevyen er hjemme hos dem for å lage en reportasje om «homofamilien».

Det var mange som så på familien som annerledes og kontroversiell.

Også familieminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF).

Det ga hun tydelig uttrykk for på nyhetene i beste sendetid:

Dagsrevyen er hjemme på besøk hos familien Velvang da Tobias fylte fire år.

Dagsrevyen er hjemme på besøk hos familien Velvang da Bastian fylte fire år.

24 år etter har hele familien samlet seg på kjøkkenet hos mamma Lene Velvang på Torshov i Oslo.

Rundt bordet sitter også pappaene Kjell Erik Øie og Trånd Engøy.

Sønnene Tobias og Bastian står over kjøkkengrytene.

Utenfor de store vinduene skrangler trikken forbi, og latteren sitter løst mellom fosskokende vann og varme stekepanner.

– De andre barna var aldri opptatt av at vi var en «homofamilie». De var mer opptatt av om vi fikk doble sett med julegaver og sånne ting, sier Tobias og ler.

Guttene i familien lager søtpotetsalat.

Brødrene samarbeider om å lage dagens middag.

Brødrene er glade i å lage mat sammen.

Det er søtpotet som er på menyen til Tobias og Bastian.

Lene Velvang, Trånd Engås og Kjell Erik Øie.

Mens mor Lene, og pappaene Kjell Erik Øie og Trånd Engøy følger med.

Trånd og Lene.

– Det er ikke meg, men Trånd som Tobias har fått sansen for matlaging fra. Jeg kan ikke lage mat. Jeg tok dem heller med på fotball og bandy, sier Lene og ler.

Som Tarzan

Lene, som enslig lesbisk, hadde et sterkt ønske om å få egne barn. Sammen med et homofilt vennepar bestemte hun seg for å lage en familie.

Sommeren 1991 reiste hun flere ganger til Danmark og fikk donorsæd.

Da guttene ble født delte hun foreldreansvaret med venneparet, Kjell Erik og Trånd.

Familien Velvang

De har vokst opp i to hjem; hjemme hos mamma, og hos pappaene. Her er alle samlet på kjøkkenet til Lene.

Foto: Erlend Dalhaug Daae / NRK

– Når vi får høre hvor mye arbeid som lå bak i å få oss, så har vi alltid visst at vi var ønsket, sier Tobias.

Familien har snakket mye sammen om hvordan guttene ble til, og også i møte med andre.

– Åpenhet har vært veldig viktig for oss. Det er vanskeligere å være slem med noen du kjenner og er glad i, enn noen du ikke kjenner, sier Kjell Erik.

Guttene er stolte av hvordan de har vokst opp.

Tobias er stolt storebror til lille Bastian.

Tobias var kry av sin nye lillebror helt fra begynnelsen.

Foto: Privat

De tror at bakgrunnen deres har gjort dem mer trygge på seg selv, og også mer tolerante for det å være annerledes.

– Han der er mye mer fordomsfri enn jeg er til og med, sier pappa Trånd og peker på Tobias.

– Har dere følt at dere har vært annerledes?

– Jeg har innsett at det ikke er noe ille med det å være annerledes, svarer Tobias.

Men da han var yngre hadde han en periode der han tenkte mye på familiesituasjonen sin.

Han hadde nettopp sett Tarzan-filmen, der Tarzan mister sine egne foreldre. Så blir han oppdratt av gorillaer.

– Da kjente jeg på at dere ikke var mine biologiske foreldre, sier Tobias og retter seg mot fedrene.

– Jeg innser at jeg akkurat sammenlignet dere med gorillaer. Det var ikke det jeg mente.

Latteren sitter løst rundt middagsbordet, før han forklarer videre:

– Men jeg tror ikke det er noe annerledes fra det adopterte kan kjenne på.

Hadde motstanderne rett?

Guttene forteller at de aldri har blitt mobbet, til tross for at det var argumentet mot at homofile skulle få barn.

De synes egentlig det er ganske rart å tenke på at mange den gang mente at deres oppvekst var «feil».

– Det argumentet har fascinert meg mange ganger. Mange som ikke har noe med saken å gjøre, har ment veldig mye. Jeg synes det er ganske tåpelig, sier Tobias.

Bastian og Tobias som små.

Foreldrene tenkte mye på om barna ville oppleve mobbing på grunn av deres valg. Sånn ble det ikke.

Foto: Privat

Mamma Lene forsøkte å gi guttene innøvde svar, så de skulle slippe å svare for et valg som foreldrene tok.

Men det har de aldri trengt å ta i bruk, ifølge Tobias.

– Folk er bare veldig nysgjerrige, og da forklarer jeg hvordan det henger sammen. Det er egentlig en ganske god icebreaker, sier han smilende.

Nonne i døra

Mye har skjedd siden Bastian, Tobias, Anna og Nola kom til verden.

I dag er det ikke like vanskelig å forklare for andre hva en regnbuefamilie er.

Færre menn og kvinner er negative til foreldrerettigheter i 2017 enn i 2008, viser kartlegginger av befolkningens holdninger i 2008-2013-2017.

Færre er bekymret for om det går bra med barna.

Hjemme hos Anna og Nola mimrer pappaene tilbake til en av dagene på sykehuset i USA.

Sebastian og Geir holder jentene sine.

Sebastian og Geir holder jentene sine på fødestua da de kun var noen minutter gamle.

Foto: Privat

Tvillingene var bare noen dager gamle, og foreldrene holdt rundt dem inne på sykehusrommet.

– Plutselig sto det en nonne i døra, mimrer Geir.

Nonnen sto bare og så på dem, lenge.

De nybakte foreldrene fryktet hva som ville komme da hun åpnet munnen for å si noe.

– Hun betraktet oss en stund, før hun sa:

«Dette er Guds mirakel», og forlot rommet.

Les også: Hvem tenker på oss?

Nola Kvarme
Nola Kvarme