Da Oslo ble Oslo

Oslo har ikke alltid hatt navnet Oslo, og veien fram mot at hovedstaden vår igjen skulle få navnet var lang.

Vi skal hundre år tilbake i tid.

Vi er akkurat kvitt svenskene, og landet som lenge var en dansk provins er nå en ny nasjon. Patriotismen ligger tykt over Norge.

300 år med dansk styre skal vaskes vekk. Men den store vårrengjøringa skal splitte folket. I sentrum står flere bynavn. Det ene er Kristiania, navnet på vår ferske hovedstad.

– De som fremmet forslaget om navneskifte fra Kristiania til Oslo mente at det var dypt upassende at den Norske hovedstaden hadde et navn som stammet fra en Dansk-Norsk unionskonge, forteller Åse Wetås.

Hun er direktør i Språkrådet og har skrevet hovedoppgave om temaet.

Redde for å bli gjort til latter

Frontene var steile. Flere mente at hovedstaden ikke kunne leve med et så vulgært navn som Oslo. I 1918 hadde byen hett Kristiania i nesten 300 år og mange syntes Oslo var både usselt og stygt. Selveste Sigrid Undset sa hun ville skamme seg om Kristiania måtte bytte navn.

Oslo var på den tida en bydel i Kristiania på lik linje med Sagene og Frogner. Folk tok trikken dit fra Stortorvet. Det var byens fattigste bydel, så borgerskapet i Kristiania identifiserte seg ikke med navnet Oslo i det hele tatt.

– De som ønsket å beholde Kristiania så på Oslo som navnet på en liten middelalderby og upassende for en moderne storby. De mente at Kristiania hadde gjort seg gjeldenede i verden under det navnet, og at det ikke gikk an å skifte navn på hovedstaden helt uten videre, forteller Wetås.

De var redde for å bli gjort til latter i en hel verden.

Kongen flyttet byen

Først kom Oslo. Den opprinnelige byen lå innerst i vika. Opprinnelig var Oslo trolig en gammel stor gård som vokste til å bli en by.

Så kom Akershus festning ute på neset. Men avstanden gjorde det vanskelig å forsvare byen mot fiender.

Så kom kong Christian IV av Danmark og Norge. I 1624 etter en stor bybrann, tenkte han at nå hadde han muligheten til å flytte byen. Og slik ble det. Den nye byen ble bygget ved festningen og fikk navnet Christiania.

Men folket bygde opp Oslo igjen etter bybrannen. Tida gikk og til slutt vokste byene sammen. På 1900-tallet eksisterer fortsatt Oslo, men bare som bydel, den delen av byen vi i dag kaller Gamlebyen eller Gamle Oslo.

Luktet dansk

Tidlig på 1900-tallet var det mange som mente at bynavnene våre fremdeles lukta for mye av dansketid.

To fremstående språkprofessorer, Hjalmar Falk og Marius Hægstad, fikk i oppdrag å gå igjennom alle norske bynavn og vurdere om de var norske nok. De to leter, finner og foreslår omfattende navneendringer:

• Vadsø bør hete Vatsøy
• Risør bør hete Risøy
• Kristiansund bør hete Fosna
• Grimstad bør hete Grømstad

og sist men ikke minst:

• Kristiania bør hete Oslo

«Kan nogen tænke sig noget saa stygt?»

Dette var startskuddet stortingspolitikerne hadde ventet på, til manges misnøye.

De mente at Oslo ikke kom til å få en pen uttale. Allerede da ble det forutsett at uttalen kunne komme til å bli «Oschlo».

– Synes dere at Oslonavnet er saa særlig vakkert? Hvis det skal uttales paa riktigt bredt maal her i byen, saa vil det lyde 'Oschlo'. Kan nogen tænke sig noget saa stygt? Nei, Kristiania, det er lyst, det er liv, det er fart over det navn! argumenterte bystyrerepresentant Ragna Hørbye.

Også i dag går debatten heftig om hva som er riktig uttale av navnet til hovedstaden vår.

Når tanken om et navneskifte først dukket opp er litt uklart. Språkforsker Ivar Aasen var blant dem som ble tatt til inntekt for å endre navnet til Oslo. Han hadde i 1886 uttalt seg om hvor fremmed navnet var i språket vårt:

– ​Kvifor skal den norske hovudstaden ha eit latinsk namn? Det er så langt i skrift at det får ymse undarlege avkortningar som Chra, Chria og Xania. Namn av denne typen fungerer dårlige som minnenavn fordi så mange kongar har heitt Kristian og Fredrik, så kven er det som skal minnast? Christiania er eit namn som for oss er halvbarbarisk, sa Aasen.

Avisene tok parti

– Det var by mot land, det var høyresiden mot venstresiden i politikken, det var øst mot vest i byen og det var riksmål mot landsmål, altså alle komponentene som skaper en god norsk debatt, sier Wetås i Språkrådet.

I flere år kjempet borgerskapet innbitt mot et navnebytte. Både de og motparten skrev hissige leserinnlegg, og avisredaksjonene tok også parti, som konservative Morgenbladet. De skrev i 1924:

«Oslo er et husmannsnavn. Klangen faar os til at gjætte at det har været navnet paa en laave eller en utmark eller noget verre.»

Hos Morgenbladet er de gamle avisutgavene bundet inn i store bøker. Journalist Håkon Gundersen blar seg fram til 1918.

Selv om avisen var motstander av Oslo-navnet, måtte de også gi spalteplass til motparten. I et innlegg i debatten gjennomgår Emil Smith uttalen av Kristiania og omtaler gjentakelsen av «ia» i navnet som «de to eselskrik som ingen klarer å uttale».

Om debatten hadde vært oppe i dag. Hvilken side hadde du vært på?

– Jeg har en sans for Kristiania. Jeg liker blant annet sammenstillingen Kristianiafjorden, om Oslofjorden, sier Gundersen.

Vind i seilene for Oslo

I Kristiania på tidlige 1920-tall fikk Oslo som nytt bynavn stadig mer vind i seilene.

– Folk var veldig sinte, det var et tøft diskusjonsklima på den tiden. Det ble sagt ting fra stortingets talerstol som jeg tror hadde blitt klubbet ned av stortingspresidenten i dag. Det var personkarakteristikker og ting som ikke er god kutyme i dag, sier Åsa Wetås.

Og endelig i 1924 vedtok Stortinget at hovedstaden skulle hete Oslo. Det gamle bynavnet var gjenreist.

Og hva gjør en når hovedstaden har byttet navn? Verden må informeres! Handelskammeret i Oslo trykte opp brosjyrer og klistremerker. «The capital of Norway will hereafter be called Oslo»

• Se Nomino om veien fra navnet Kristiania til Oslo i Nett-TV.