Barnevogna som forsvant

Han kom som en stor bonus. For 16 år siden ble Aud Årnes Kristiansen og Johnny Årnes foreldre til en liten gutt. En attpåklatt som meldte sin ankomst 13 og 17 år etter søstrene sine.

Det ble dramatisk fra første stund.

Under fødselen mistet Aud så mye blod at hun i flere dager svevde mellom liv og død.

Barseltiden er så skjør, og for Aud var det ekstra spesielt da hun endelig var sterk nok til å gå sin første trilletur alene med Ben David. Han har rukket å bli to måneder gammel, og er selvfølgelig verdens skjønneste lillebror.

3. juni 2002

Det er en nydelig sommerdag i idylliske Svelvik helt nord i Vestfold. Aud husker alle detaljer. Det er varmt nok til at hun kan gå med den lilla singleten og den beige shortsen, selv om det blåser ganske kraftig. Vinden skal vise seg å bli skjebnesvanger på flere måter denne dagen.

Hun er spent. Hun har jo vært så slapp og dårlig. Formen føles likevel god nok til at også dachsen Chikko får bli med på den korte rusleturen ned til båthavna. De skal hilse på Johnny, som holder på å reparere motoren i snekka de har kjøpt.

Når hun kommer ned til Batteriøya, der hvor båtene ligger, passerer hun gjengen med pensjonister som alltid jobber dugnad på dagtid. De har akkurat satt seg ned for å spise, og Aud smiler og hilser når hun passerer med Ben David og Chikko. For dachsen blir lunsjen til arbeidskarene altfor fristende. Hunden rykker til og løper tilbake mot dugnadsgjengen, og Aud mister taket i båndet.

Hun skynder seg å sette på bremsen, og løper etter Chikko. Etter femti meter snur hun seg.

Vogna er borte.

Moses i sivet

Den lange og smale batteriøya ligger midt i Svelvikstrømmen, Norges nest sterkeste tidevannsstrøm. Mister du en planke på feil side av øya, kan den forsvinne midtfjords i løpet av sekunder. Litt lenger oppe i fjorden kan strømmen ha en hastighet på opptil 16 kilometer i timen. Faller du ut i vannet her og blir dratt inn i virvlene, er du ferdig.

– Nå har jeg blitt gal, tenker Aud.

Hun hadde jo satt på bremsen på vogna.

– Jeg har vært så syk, at nå har det faktisk klikket for meg. Det er ingen her som kan ha kidnappet babyen min.

Hun løper ned mot vannet. Det er vårflom. Vannstanden er mye høyere enn vanlig og strømmen mye kraftigere enn den pleier.

Hun ser ingenting, og panikken griper henne fullstendig. Hun løper bort til brygga der hvor Johnny er. Roper: «Ben David er borte! Jeg har mistet Ben David!»

– Slutt med det tullet, svarer Johnny som står nede i motorrommet i båten.

Det går jo ikke an at en baby i en vogn bare blir borte, tenker han.

Kona roper igjen. Denne gangen skriker hun så høyt hun bare klarer: «Ben David er borte!»

Nå skjønner Johnny alvoret.

De løper sammen langs kaia som følger hele kanten på øya. Mellom kaia og øya er det en liten glippe. Akkurat stor nok til en barnevogn.

De stirrer ned i vannet mens de løper. Løper bort dit vogna stod, fem til ti meter fra vannet. Det er helt klar sikt, og noen meter lenger ut ser de vogna ligge på bånn.

Den er tom.

Det ser de begge to. Likevel kaster de seg umiddelbart ut i vannet. Alt skjer på autopilot.

De dykker ned. Må bare sjekke, selv om de skjønner at Ben David ikke er der.

Vogna er en kombivogn, og når de kommer seg opp igjen på grunna ser de plutselig bagdelen som flyter noen meter lenger borte.

Johnny kaver seg videre bortover mot bagen. Tenker at der ligger Ben David, nesten som Moses i sivet. Når han kommer seg frem til bagen, er den også tom.

I det øyeblikket tror Aud at hun aldri får se barnet sitt igjen, men enda noen meter lenger borte oppdager de en bylt som ligger og flyter. Det er myggnettingen som har surret seg fast rundt dyna.

Om ikke Ben David er inne i den bylten, har vi mistet ham for alltid, tenker Johhny. Men når han får fatt i bylten, løfter han opp babyen sin. Ben David er helt blå. Nesten lilla. Han er død.

Livets tilfeldigheter

Det er bare noen uker siden Johnny levde med frykten for å miste kona i fødsel. Så drukner Ben David. I brøkdelen av et sekund har hele tilværelsen blitt snudd på hodet. Men Johnny tror ikke alt her i livet er tilfeldig.

På den tida hadde han en fast rutine med å sitte i stua og se på Discovery. Bare en uke tidligere hadde han sett på et program om gjenoppliving av spedbarn. Når han står der med vann til livet og den blålilla babyen sin i armene, gjør han instinktivt det han for kort tid siden så på TV.

Han snur Ben David opp ned mens han går mot land. Slår han på ryggen. Det renner ut vann, søle, blod og oppkast av den to måneder gamle babyen.

Aud, som er sykepleier, er satt ut av sjokk. Det er Johnny som handler. River den våte bodyen av Ben David og legger han flatt på bakken. Han får Aud i gang med hjertekompresjoner. Bare to fingre trenger hun å bruke på den lille brystkassa, mens Johnny holder sin munn over Ben Davids nese og munn. Han blåser forsiktig, kun korte pust, så lungene ikke skal sprenges.

Omtrent 20 ganger blåser Johnny før de hører en lyd. En slags gurglelyd. Så hoster Ben David. Og så begynner han å gråte.

Gjorde alt rett

Aud husker at hun så på klokka på kirka. De regner seg frem til at Ben David må ha vært i vannet mellom fem og ti minutter. Har han fått en hjerneskade? Kanskje indre blødninger? Når luftambulansen letter og flyr Ben David til sykehuset, er Aud overbevist om at dette barnet er skadet for alltid.

Det var dugnadsgjengen som satt og spiste lunsj, som sørget for at ambulansen var på plass kort tid etter at foreldrene hadde fått liv i Ben David. Johnny gikk rundt med ham på brystet sitt, hud mot hud for å avgi varme, da den første legen kom til stedet. Takket være en episode på Discovery, handlet han helt rett.

Senere viste det seg at bremsen på barnevogna var ødelagt. Vinden hadde tatt tak i den, og dratt den ut i fjorden. Men det var også en rekke andre tilfeldigheter som var på deres side. Vind og flom gjorde temperaturen i vannet såpass lav, at Ben David ble tilstrekkelig nedkjølt slik at hjernen gikk over i et slags slumremodus. I kombinasjon med at han bare var to måneder gammel, klarte hjernen hans seg med veldig lite oksygen. At han falt ut i vannet på den siden av øya hvor strømmen ikke var på sitt sterkeste, gjorde det mulig for ham å overleve.

Det verste Aud og Johnny noensinne har opplevd, skulle vise seg å bli en gave.

Gleden over hverdagen

– Jeg tenker at jeg er heldig som lever, og at det er flaks at jeg kom unna hendelsen uten noen skader. Det er ganske sykt at det gikk så bra som det gjorde, sier Ben David mens han går rundt på Batteriøya sammen med foreldrene sine.

Han begynte på fotballinja på videregående i høst. Er glad i dataspill og trening. Det er nesten så man ikke tror det er sant, men Ben David fikk ikke et eneste varig men etter ulykken. At han en gang var klinisk død, er ikke noe som har fått prege ham.

– Jeg tenker ikke så mye på det som skjedde. Det har sikkert hatt størst innvirkning på mamma og pappa.

Johnny ble sykmeldt et år etter hendelsen. Han våknet hver natt, gjennomvåt av svette. For ham har all fritid etter ulykken blitt brukt på Ben David. Hver fotballtrening, hver kamp, har Johnny stått på sidelinja.

Aud har slitt med posttraumatisk stress, og lever fremdeles med følelsen av at en katastrofe kan skje når som helst.

– Likevel klarer jeg faktisk ikke svare ja eller nei på om jeg skulle vært denne ulykken foruten. Det høres veldig kynisk ut, men fordi det har gått bra, så har jeg fått med meg veldig mye i livet som jeg ikke hadde hatt hvis ikke det her hadde skjedd.

Takknemligheten og gleden over livet har blitt enorm. For hver milepæl, at Ben David fikk begynne i barnehagen, på skolen, for hver bursdag han får feire, er gleden og takknemligheten så stor. Mye større enn den ellers ville ha vært.

– Og så er det gleden over hverdagen. Jeg husker jeg ble så irritert på ei venninne av meg, som ikke syntes ting i livet var noe spennende lenger. Da kjente jeg at jeg ble sint. Det aller beste er jo når ting ikke er spennende, når livet er normalt. Da er det bra.