Jentene på skauen

Det finnes omtrent 11 milliarder trær i Norge. Noen av dem vokser på en eiendom i Åmot i Østerdalen.

For 60 år siden arvet Tertit Jahnsen Hørstad (80) disse trærne av foreldrene sine.

Samtidig ga faren henne et – på den tiden – svært uvanlig råd.

– Min kloke far sa jeg måtte skaffe meg en skogbruksutdannelse. Ellers var det ingen som ville høre på en kvinne.

Det var bare ett problem. Ingen kvinner hadde tatt høyere utdanning innen skogfag før.

Kvinner på bærtur

Skogen har til alle tider vært et sted for menn. Vi ser for oss den skjeggete tømmerhoggeren med skarp øks og sløvt blikk. Han som måtte få i seg 6000 kalorier om dagen for å holde ut slitet. Som kom ut av skogen et par ganger i året for å vinne medaljer i langrenn.

Når man skriver om kvinner og skog, er det viktig å presisere én ting: Det er forskjell på skog og «skog».

I den fysiske skogen har kvinner gjennom tidene arbeidet med gjeting, bærplukking eller som kokker.

«Skogen» har derimot vært et begrep på mennenes arbeidsverden med tømmerdrift, fløting og sagbruk. Der var det ikke plass til kvinner.

Derfor fikk Hørstad blankt nei da hun i 1958 søkte seg inn på den nærmeste skogskolen. Det var for mye bry å ha med en kvinne til skogs. Til slutt kom hun inn på en skole i Akershus. Men de satte noen betingelser:

• For det første måtte hun ha eget kjøretøy. Når det var praksis og elevene lå ute på koier i skogen, måtte hun bo for seg selv.
• For det andre fikk hun ikke lov til å bo eller oppholde seg på skoleinternatet. Som den eneste eleven måtte hun skaffe seg hybel utenfor skolens område.

– Gutta oppførte seg realt, altså. Men man havnet jo litt på utsiden. Som kvinne i et mannsdominert miljø, er det viktig å trives i eget selskap, sier 80-åringen.

Tertit hadde kvistet løype, men få fulgte etter. Det skulle ta hele ti år før den neste kvinnen fulgte etter.

I dag er det kvinner i alle ledd. De er skogeiere, byråkrater i offentlig skogsforvaltning, tømmerselgere i private firmaer eller skogsforskere.

Vendepunktet kom en vinterdag for 32 år siden.

Kjole-sjokket på skogsfest

28. februar 1986 er mest kjent som kvelden den svenske statsministeren Olof Palme ble drept.

Samme kveld hadde Skogbrukernes forening invitert til fest på Norges landbruksskole i Ås. Organisasjonen var 75 år gammel. Mann etter mann troppet opp i mørk dress.

Det ingen visste, var at de få, kvinnelige skogsstudentene hadde mobilisert andre kvinner i kulissene.

– Jeg husker at jeg sa «hør her, jenter, nå stiller vi alle sammen, og vi stiller i kjoler», sier Berit Sanness.

– 19 kvinner møtte opp. Det ble nærmest et sjokk for de mannlige skogbrukerne. For oss ble det for første gang et kvinnefellesskap, sier hun.

Sanness er byjenta som ble tømmerhogger. Hun er læreren med fordypning i naturfag og biologi som skjønte at hun egentlig ikke hadde peiling på hva som foregikk i skogen, og begynte på skogbruksutdanningen.

– Jeg var eneste kvinne i en klasse med 30 gutter, sier Sanness, som de siste elleve årene har vært kommunikasjonssjef i skogeierandelslaget Mjøsen Skog.

Stiftet jente-klubb

Kjole-stuntet på årsmøtet ble starten på noe mer. Litt senere samme år traff flere av kvinnene hverandre igjen på en hytte i Kongsberg-området. Der ble organisasjonen Jenter i Skogbruket (JiS) stiftet, som senere skiftet navn til Kvinner i Skogbruket (KiS).

Organisasjonen finnes fortsatt, og skal være et sted for støtte og fellesskap for kvinnelige skogbrukere. Sanness var leder de seks første årene. Hun mener flere menn følte seg truet av kvinnenes inntog i skogsbransjen.

– Som den første lederen frontet jeg likestilling i alle kanaler. Da måtte jeg alltid passe på at jeg kunne sakene mine og ikke var en lettvekter. Jeg var svært bevisst på at hvis jeg gjorde en dårlig jobb, ville det gå utover andre jenter i skogbruket, sier hun.

Det var nemlig året Gro Harlem Brundtland presenterte sin kvinneregjering.

Landbruksminister Gunhild Øyangen stilte opp med T-skjorte der det sto «Sats på en ny grein – Jenter i Skogbruket». Det gjorde det vanskelig for menn i sentrale posisjoner å jobbe mot kvinnene.

Sanness forteller at hun hele tiden har brent for næringspolitiske saker. Det har vært til stor hjelp når hun har møtt hersketeknikker i alle mulige former.

– Når man fronter likestillingskampen, og i tillegg er kvinne i skogbruket, er man litt utsatt og må passe mer på. Men når du står for noe, er du ikke så lett å knekke, sier hun.

Ifølge Sanness var tonen langt røffere i norsk skogbruk på 80- og 90-tallet enn i dag.

– Det har personlig kostet meg mye å bryte med mannsdominansen. Men det var noe vi bare måtte tåle, sier hun.

Det samme har svenske skogskvinner sagt. Men for noen måneder siden eksploderte det.

#metoo i skogen

I slutten av desember 2017 dukket det en lysegrønn post på Instagram:

Det var den første historien i den svenske skogbransjens #metoo. Senere skulle 162 andre historier publiseres under emneknaggen #slutavverkat, som kan oversettes til norsk som «slutthogsten».

Historiene handler om alt fra nedverdigende kommentarer og tafsing til trakassering og rene overgrep. Det er ikke kjent hvem som står bak kontoen, og NRK har ikke fått svar på våre henvendelser.

Likevel har historiene skapt debatt i svensk skogsnæring, uten at det har ført til konkrete endringer blant skogselskapene. Det har blitt hevdet at dette ikke kommer til å være et problem framover, siden skogsbransjen nå står foran et generasjonsskifte.

Det fikk den 23 år gamle skogstudenten Linnéa Forssén til å reagere.

– Den sterke mannskulturen i skogbransjen lever også på studiene, sier Forssén.

Hun studerer ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU) i Umeå. Tidligere i år tok hun initiativ til et åpent brev som kritiserer en kultur full av hersketeknikker, diskriminering, sexisme og trakasseringer ved SLU. Brevet er undertegnet av 16 kvinnelige studenter i samme klasse.

I brevet står det at holdningene går i arv mellom årskullene. Forssén understreker at dette handler om mer enn grove vitser og sextrakassering. Det handler i bunn og grunn om det er mulig å være kvinne i skogen.

– Det finnes en mal for hvordan en svensk skogsarbeider skal se ut: Han skal være mann, komme fra ei bygd og være interessert i jakt og hunder. Jeg har følt at jeg har måttet tilpasse meg dette maskuline bildet, og helst kunne mer enn mine mannlige kolleger for at meningene mine skal bli hørt, sier Forssén.

I en spørreundersøkelse utført av fagbladet skogen.se kommer det fram at 14 av 18 kvinner i klassen som sto bak det åpne brevet, «noen eller flere ganger» har vurdert å bytte bransje på grunn av mannskulturen på skolen.

– Det er skremmende. Vi kan ikke vente til generasjonen over oss går av med pensjon. Vi må starte nå, og da er skogstudiene stedet å begynne.

Svenskene rydder altså opp. Men hvordan står det til i Norge?

April, 2018. Ei jente rusler forbi i den skarpe vårsola. Hun har fletter, sløyfe i håret og motorsag i hånda – og hun er ikke alene.

Det er siste dag i NM i skogsbruk på Nome videregående skole, avdeling Søve i Ulefoss. Av 70 framtidige skogbrukere som skal måles på centimeter og millimeter, er 27 av dem jenter. Fire av lagene er rene jentelag.

I dag skal de vise at de kan felle et tre med centimeterspresisjon, snu «sverdet» på motorsaga og bytte kjede på få sekunder og kviste et tre i full fart.

– Det er et utpreget maskulint miljø. Men det har blitt mer åpent de siste årene, sier dommer Anne-Helene S. Bruserud.

I august skal hun representere Norge i World Logging Championship på Lillehammer. For første gang er det en egen kvinneklasse i verdensmesterskapet.

Sommerstad Bruserud har fått høre at det hun driver med er «lite kvinnelig». Det bryr hun seg ikke om. I løpet av dagen gir hun tydelige tilbakemeldinger til både jenter og gutter om hvordan de kan bruke motorsaga på best mulig måte.

– Vi er ikke ferdig med jobben før jentene er like mange og like flinke som guttene. Men for å være ærlig er jeg ikke sikker på om det kommer til å skje, sier hun.

Aldri vært flere kvinner

På sidelinja står Halvor Garås og filmer med en mobiltelefon. Han har siden 1981 vært lærer på Saggrenda, som er naturbrukslinja til Kongsberg videregående skole.

I år har han fem jenter i en klasse på tolv elever.

– Det er ny rekord med god margin, og det har vært en veldig hyggelig økning de siste årene. Da jeg begynte som lærer var det kanskje ei jente annethvert år, sier Garås.

Har lært opp tusenvis av skogsarbeidere

I løpet av nesten 30 år har han lært opp flere tusen skogsarbeidere. Dattera til en av dem står nå i verneutstyr og skrur av sverdet på en motorsag i full fart.

Viil Flaata er 16 år og gjør noe uvanlig. Hun følger i sin mors fotspor.

– Mamma anbefalte meg å gå her. Hun synes jeg burde drive ute i skogen i stedet for å bare sitte på skolebenken, sier Flaata.

Om noen år skal de ut i jobb. Da skal de kjenne på hvordan det er å være ung kvinne i skogen.

Det er noe Gunvor Grimeland Koller (24) allerede har erfart.

– Jeg har baset rundt i snøen i hele vinter, så nå er det deilig å kjenne mjuk skogsbunn mot føttene.

Det knaser lett når Gunvor Grimeland Koller tråkker over hogstfeltet i Hobøl i Østfold. Bare noen gamle stammer står igjen slik at hakkespetten finner mat. Resten av de rundt 70 år gamle trærne ligger stablet ved veien, klar til å fraktes ut.

I snart ett år har Koller vært skogbruksleder i Viken skog. Det betyr at hun hjelper skogeiere med å utnytte skogen best mulig. Ingen kvinner har hatt denne jobben i Indre Østfold før.

– Far var klar på at det var i skogbruket det var muligheter. Han pushet meg skikkelig, sier Koller.

– Ikke alle fedre ville gjort det?

– Nei, det kan du si. Kaste meg til ulvene på denne måten.

Hun ler lett.

– Nei, far har alltid visst at jeg har bein i nesa. Du skal jo tåle litt for å jobbe i dette miljøet her. Det sitter noen karer i maskinene hver dag og holder på med sitt. For dem kan det kanskje være litt spesielt at det kommer ei lita jente som akkurat har bikket 160 centimeter og forteller dem hva de skal gjøre, sier hun.

Det klirrer godt i kjetting når en lastbærer pløyer forbi. På lasteplanet ligger det nyhogget tyskergran og lufta fylles av lukta av bark. Inne i et glassbur sitter sjåfør Vidar Bratterød. Det er Koller som har lagt grunnlaget for arbeidet han gjør.

Han har ingen problemer med å bli dirigert av en ung kvinne.

– Det er kjempebra! Jeg synes det er veldig tøft av henne å gå inn i jobben på denne måten. Vi trenger det, sier han.

Koller ser ned i bakken når Bratterød skryter.

– Jeg blir jo veldig glad når jeg hører det. Men jeg har egentlig ikke tenkt så mye over at jeg er jente før det ble mye prat rundt det. For meg var det helt naturlig.

Møtte skepsis fra eldre menn

Mens vi prater, dukker Per Fladby opp. Han er avdelingsleder i Region Øst i Viken Skog og Kollers sjef. De fleste som jobber for ham er menn i 50-60-årene.

– Det er klart det var litt skepsis da jeg fortalte at vi hadde ansatt en 24 år gammel, nyutdannet kvinne. Men jeg har fått høre at de er veldig imponert over hvor fort hun kom inn i jobben.

– Endrer det miljøet på noen måte?

– Vi blir kanskje litt mer forsiktige med væremåten vår, tror jeg. Det går litt på språk og tone, og det er en bra ting. Det håper jeg også merkes utad når vi er kontakt med kvinnelige skogeiere, sier han.

I 1979 var det 13 prosent kvinnelige skogeiere i Norge. I dag har det økt til rundt 25 prosent, ifølge SSB. Men på grunn av måten eierskap registreres på, kan det reelle tallet være godt over 30 prosent.

Tilbake til Åmot i Østerdalen. Foregangskvinnen Tertit Jahnsen Hørstad har blitt 80 år, og kan se tilbake på et skogbruk som har endret seg mye siden hun krevde sin plass på skogsskolen på slutten av 50-tallet:

Fra øks til motorsag til hogstmaskiner.

Fra et mannsdominert, utdanningsskeptisk og barskt miljø til topputdannede akademikere av begge kjønn.

Den næringen som ville hindre henne i å begynne på skole, snudde på flisa noen år senere da det ble et mål å øke kvinneandelen i norske styrer. Som en av få kvinner med erfaring fra skogen, opplevde Hørstad å bli ekstremt populær.

– Da fikk jeg mange rare henvendelser fra organisasjoner i skogbruket som trengte meg. Men jeg følte at de tenkte mer på at jeg var kvinne enn på hva jeg kunne bidra med, så jeg sa nei til mye, sier Hørstad.

Hun sa derimot ja til Det norske Skogselskap. Etter noen år ble hun valgt til leder – som første kvinne, selvfølgelig.

Av og til møter hun andre skogskvinner som takker henne for at hun har gått foran og vist vei. Da pleier hun å si at det ikke er hennes skyld.

– Jeg tenkte aldri i de baner. For meg ble det skogsutdannelse først og fremst fordi jeg trengte det.

– Men du må ha vært en tøffing for å bryte mannsmonopolet?

– Nei, jeg tror ikke folk vil kalle meg tøff. Men jeg er ganske målbevisst og sta. Da går det meste.