Russisk rulett med kjærligheten

– Vi er vant til at vi tar feil. At det ikke er lov. At det er noe feil med oss, innleder Veronika.

Russiske Veronika (33) og kona, halvt russiske og halvt ukrainske Aleksandra (32), sitter i leiligheten de leier i Drammen. Mens deres hjemland er i krig, kjemper de sin egen personlige kamp i Norge.

Blyg formiddagssol siver inn vinduene mens de serverer kaffe fra Japan, hjemmelaget sjokolade og egenopplevde bruddstykker fra et mangslungent liv.

Et liv preget av hemmelighold, frykt og vanskelige valg.

De er fullt klar over at det de skal fortelle betyr å brenne alle broer til sitt hjemland.

– Min mor og far vet ikke at vi er gift. Ikke moren til Aleksandra heller. Moren min sparer penger til bryllupet mitt; håper at jeg skal finne meg en mann.

For 10 år siden studerte Veronika ved musikkonservatoriet i Petrozavodsk i Russland. Det gjorde også Aleksandra. Det var her de traff hverandre. De unge fioliniststudentene skulle snart finne tonen.

Søt musikk oppstod.

Å offentlig vise sin lesbiske kjærlighet er straffbart i Russland. Bortsett fra Aleksandras kusine og ett vennepar, vet ingen i hjemlandet om deres forhold.

– Vi tror nok noen skjønner, men det snakkes ikke om, sier Aleksandra stille.

Veronika prater med mer krutt i munnen. Med hissig oppgitthet skyter hun inn:

– Det er ikke lov med homofil propaganda i Russland. Men hva betyr det egentlig? Hvis vi skriver på sosiale medier at vi er gift, er det propaganda? Å klemme hverandre, leie hender, er det propaganda?

I starten av forholdet bodde de i en studentbolig. Fire personer på ett rom. De to andre måtte ikke få vite.

Aleksandra og Veronika var forsiktige. De holdt ut i ett år. Fant seg en bolig slik at de kunne flytte sammen, under dekke av at de var medstudenter og bare venner.

– Dette var den store kjærligheten. Vi bestemte oss nesten med en gang at vi skulle gifte oss. Men vi kunne ikke gjøre det hjemme i Russland, sier paret.

Deres kjærlighet til hverandre kunne sende dem i fengsel.

– At dere må leve slik, ikke får vise hvem dere egentlig er. Hva gjør det med dere?

Øynene til Veronika og Aleksandra blir blanke. En forsiktig hånd finner en annen, søker trøst.

Trykket stemning. Knappenålens stillhet.

– Det er vondt. Vondt og skummelt, sier Veronika til slutt.

Telefonregninger og reiseregninger

Vi ber dem tenke tilbake. Til den gang de traff hverandre første gang, da de begge spilte i orkesteret ved musikkonservatoriet. Husker de forelskelsen, sommerfuglene i magen? Hvorfor de falt for hverandre?

Paret ser på hverandre. Ler nervøst. Men de sier ikke noe.

– Det er faktisk veldig utypisk av Aleksandra å ta initiativ, utbryter Veronika plutselig og ler.

– «Hvordan kommer jeg meg til studentboligen?», spurte hun. Jeg var avvisende. «Det er jo der!» svarte jeg og pekte. Jeg trodde hun var ... litt dum, haha.

– Jeg hadde sett henne i orkesteret. Hun smilte så pent. Og var så flink til å spille, minnes Aleksandra.

Snart skulle Veronika også kjenne på de samme følelsene. To ble én. Dem.

Lett skarlagensrøde i kinnene begynner de å fortelle, skraper på minnene. Lenge har de levd med sin innestengte kjærlighet.

Åpenbart er det uvant å snakke høyt om dette.

Veronika kommer fra Murmansk. Aleksandra fra Vladivostok. En avstand på hele 10.220 kilometer, sju timers tidsforskjell. Da de omsider definerte seg som et kjærestepar, måtte de dra hjem til sine respektive hjemplasser.

Savn. Hjertesmerte. Voksende telefonregninger.

Etter studiene i Petrozavodsk i Russland, flyttet Veronika til Norge og fortsatte musikkstudiene i to år ved Musikkhøyskolen i Oslo hvor hun fullførte sin bachelor.

Det gjorde ikke saken lettere for paret.

– Det ble noen dyre reiseregninger også, minnes Veronika som dro hjem til sin kjære når hun kunne.

– Alt for kjærligheten, sier Aleksandra.

Hverdagslig bryllup

Minst én av dem måtte ha fast jobb før de skulle gifte seg. Det var et kriterium for paret. Og gifte seg, dét skulle de. Men vielsen kunne som nevnt ikke skje i Russland.

Da Veronika var ferdig med musikkstudiene var arbeidssøkerprosessen i gang. Aleksandra hadde enda ett år igjen ved konservatoriet i Petrozavodsk.

Veronika fikk jobbtilbud i USA og i Singapore. Men arbeidsvisum og byråkrati ble en bremsekloss. Imidlertid kom et lokkende tilbud fra Alta i Troms og Finnmark. Som organist.

Veronika slo til. Norge kjente hun.

Det skulle bli en lang reise gjennom Norge. Sikk-sakket seg fra Alta, Lurøy i Norland, Vang i Valdres og etter hvert til Drammen. Fra sted til sted, jobb til jobb.

Språket måtte læres skikkelig. De jobbet for å få organisert et bryllup. «Mye papirarbeid».

For fire år siden, under en borgerlig vielse i Mo i Rana, ga de endelig sitt ja til hverandre. Fortsatt visste ingen i familien om deres forhold.

Den store dagen ble kanskje ikke helt slik de hadde sett for seg. Ingen familie. Ingen venner. De spiste ikke en treetasjes middag, bryllupskake eller fancy desserter.

Bryllupsbildet er en selfie.

– Vi hadde på oss olabukse og T-skjorte. Spiste pizza. Forloverne var to fra Skatteetaten, sier Veronika og ler.

– Men det var fint, supplerer Aleksandra.

– Putin er en idiot

På et tidspunkt da de bodde i Valdres, hvor Veronika var organist og dirigent, hadde Aleksandra fått jobbnapp som musikklærer langt nord. Hun pendlet fra Valdres til Senja.

– Det har vært et veldig, veldig vanskelig liv. Vi har aldri klart å spare penger. Alt har gått til reisebilletter, sier Aleksandra.

Nå bor paret i Drammen. Veronika er kantor i en menighet i Lier. Aleksandra søker etter jobb. De hadde mange drømmer, men hverdagen er i stedet blitt et mareritt.

– Vi er russere som er imot krigen. Putin er en idiot, smeller det fra Veronika.

Hver dag klasker nye skrekkbilder fra Ukraina mot øynene. Aleksandra og Veronika forteller hjerteskjærende historier fra hjemlandet og fra Ukraina.

Venner og bekjente som har protestert. Som de ikke hører fra lenger. Er de fengslet? Drept?

Uvissheten og usikkerheten er kvelende.

– Tror dere et folkeopprør kan stoppe Putin slik enkelte har antydet?

– Mange protesterer. Da krigen brøt ut gikk flere tusen mennesker ut i gatene i Russland. 6.000 ble satt i fengsel bare de første dagene. De arresterer folk med en gang. De skremmer folk. Kanskje sitter de ikke i fengsel resten av sitt liv. Kanskje bare én dag. Men det er nok, understreker Veronika.

Da får arbeidsgiver beskjed, og man mister jobben.

– Nå stiger prisene. Med 50 prosent, 70 prosent ... Jeg vet ikke hvordan våre familier skal overleve nå. Mange vil protestere, men de må leve. Overleve. De har barn. De må velge, og de velger å sitte stille.

Stille blir det også i leiligheten.

– Aleksandra gråter hver dag. Vi snakker mindre og mindre sammen, egentlig. Det er trist. Og det er skummelt hvordan mange nordmenn dømmer russere, sier Veronika.

– Har dere fått kommentarer her i Norge?

– Ja. «Jeg spytter på flagget deres». Slike ting.

Atter tar tausheten stor plass i stua.

– Plutselig er vårt land uvenn med hele verden. Alle hater Russland. Det gjør vondt.

De nevner hvordan det ble applaudert da de russiske skiløperne ikke fikk komme til Norge.

– Vi tenkte: «Her skal vi leve». Vi kom hit hvor fordi vi ikke kunne være i Russland. Vi drømte om at det skal være godt her. Her er det demokrati. Her kan vi snakke fritt. Her er det likestilling. Her kan vi elske hverandre, sier de to.

Frykter atomkrig

– Hadde dere noen tanker om én gang å vende tilbake?

– Nei. Vi kom til Norge for godt. Jeg elsker Russland. Mitt folk, mitt språk, min kultur. Der er venner og familie. Husk, mange russere er imot Putin. Men de tør ikke si ifra. Kan ikke. Det er straffbart bare å bruke ordet «krig».

Aleksandra og Veronika håper den russiske presidenten ikke bruker atomvåpen og at han trekker styrkene ut av Ukraina.

Men de frykter det verste.

– Hva er deres drøm?

– Vi vil ha barn. Minst ett. Vurderer adopsjon. Det er en drøm. Men det er så mye usikkerhet nå, sier Veronika og kikker på Aleksandra som med funklende øyne følger opp:

– Vi vil ha et barn som skal få det så mye bedre enn vi har hatt.

Å være optimistisk på fremtidens vegne. Det er vanskelig. Iallfall nå, sier de.

– Det er umulig å tenke på noe annet enn krig og sorg. Vi har mistet familien. Landet. Motivasjonen. Vi hadde mange planer. Nå er det håpløst. Jeg har ikke ord til å beskrive det egentlig. Veldig vondt.

– Har dere gitt opp helt?

– Ikke helt. Men litt ...

De har mistet mye, men de har hverandre. Sammen har de musikken.

Veronika setter seg ved pianoet. Lar fingrene hvile på de sorte og hvite tangentene mens Aleksandra legger fiolinen, den hun solgte leiligheten sin for å kjøpe, under haken.

Mens russiske bomber drysses over nabofolket i Ukraina, stiger sakral musikk opp fra en liten leilighet i Drammen. «Ave Maria» planter andakt i rommet.

I noen få minutter glemmer man verdens galskap.

Måtte velge, måtte ofre

De har et håp om en gang å få treffe foreldrene sine igjen. Da på nøytral jord.

– Hvis dere hadde vendt tilbake nå, hva hadde konsekvensene blitt?

– Minst 15 år i fengsel. Tror jeg. Fordi vi har uttrykt at vi er imot krigen og Putin, svarer Aleksandra.

– Vi måtte velge. Våre familier eller oss ... Jeg skjønner at det er egoistisk, men vi måtte velge oss. Et tungt valg. Vi mistet veldig mye da vi kom hit, sier Veronika.

– Kommer dere til å fortelle deres foreldre at dere er gift?

– Nei. Da vil min mor bare gråte resten av livet. Jeg vil ikke påføre henne smerte, slår Veronika fast.

– Jeg ville fortelle det til min mor. Planen var at hun skulle komme hit. Men nå blir det jo ikke noe av. Jeg hadde tenkt å si det, sukker Aleksandra og tenker seg om:

– Kanskje.