Wam og Vennerød

Neste lørdag er det fest, og alle som har jobbet med dem er invitert. De 14 filmene vises på Cinemateket i Oslo i januar og februar. Det er snart 30 år siden starten og det er på tide å se tilbake på verket sitt.

Provoserte ml-ere i hver eneste film

Vennerød hadde gleden av å spille AKP-er ved flere anledninger og mange trodde, og tror fortsatt, at han var en av dem. Slik var det ikke.

– Vi brukte enhver anledning til å sparke og slå på dem, riktignok også mot høyresiden og sosialdemokratene, men det gikk spesielt hardt ut over AKP-ere.

Vennerød vet ikke helt hvordan han kan karakterisere filmene,

– De var aldri helt realistiske, det var en anderledes realisme, veldig ofte sånn vi så at samfunnet var i ferd med å bli og så satte vi en spiss på det. Og så fikk vi presse på at sånn er det ikke i Norge, men det hadde vi heller aldri ment, det var trendene vi var ute etter.

Ikke små sarte strøk akkurat

– De malte ikke med små sarte strøk hverken i filmene eller i markedsføringen av dem, sier filmkritiker Kalle Løchen. De polemiserte ekstremt mot makta, og makta var pressen, filmkritikerne, støttesystemet, alle kunne være mot dem.

Se og hør Per Øyvind Heradstveit intervjue Wam og Vennerød i 1985

Vennerød selv sier at noen av krtitikerne etterhvert ble nesten like rabiate som dem,

– Man skal jo ikke svare kritikere, og trykksverte kan man ikke vaske av seg. Det er klart, vi var ute med pekefigeren på veldig mange måter. Det var ikke så fornuftig. Dvs, det var kanskje fornuftig på kort sikt, men kritikerne ble jo lei av det.

Det er alle de andres skyld

Kalle Løchen har fulgt Wam og Vennerød siden starten, "Det tause flertall" fra 1977 er en av hans favoritter.

– Jeg var ung sjøl og akkurat i en sånn fase at det å være outsider og rebell var riktig og i de første filmene var det ikke noen tvil om hvor trykket lå. Trykket lå hos de små menneskene og kampen var mot alle de andre.

Typiske Wam-og-Vennerød-replikker

Kalle Løchen vil ikke kalle replikkene teatralske akkurat, men mener det var stilen at hovedpersonene kunne finne på å si hva som helst når de skulle uttrykke seg om hvor jævli de hadde det.

– I Lasse og Geir spør Geir, kanskje det er vi som er gærne? Nei, svarer Lasse, det er alle de andres skyld.

Petter Vennerød sier at språket de brukte var et språk som hørte til på Club 7, han selv ikke var så familiær med det,

– men det var et språk ganske mange brukte den gangen, og som var langt mer kjent for Svend.

Og når språket kan virke underlig i dag, med 2004-briller så forsikrer Vennerød at det hørtes litt morsomt ut da også.

Cinematekets januar/februarprogram

Lenker