Viet livet til ungdom etter konsentrasjonsleir

Hopp til innhold

– Jeg var så redd, så redd da flyene kjørte over den lille gården vår 9. april i 1940, forteller 91-år gamle Magnhild Bråthen.

Lite visste hun da om grusomhetene som ventet henne.

På isolat i to måneder

– Jeg var en så glad jente, som var en liten husmor hjemme i Våler etter at mor døde. Jeg melket kuene og stelte grisene og hadde aldri vært borte fra gården da tyskerne plutselig kom på døra.

Se programmet Kvinner i krig her

Foranledningen var at den fattige familien hadde leid ut husrom til to menn som skulle jobbe i fjellet.

– En dag kom det politi fra Moss og tysk politi og de skrek og bar seg. De kom for å se om vi hadde innlåst ammunisjon. Jeg låste opp stabbursdøra og der hang det en død tiur. Det var alt. De skrek at vi hadde løsnet skudd, forteller hun.

Politiet forlot gården for å så komme tilbake midt på natten. De hamret på døra og ville snakke med Magnhild, faren og broren.

– Vi ble arrestert, jeg var bare 18 år, og vi fikk beskjed om å ta med oss litt klær og toalettsaker.

Det var siste gang hun noensinne skulle bo på gården i Våler.

Magnhild ble kjørt til fengselet i Fredrikstad. Et sted hun kun har ett ord for:

– Forferdelig.

Hun fortsetter:

– Kan du tenke deg. En ung jente med godt humør og som var lys og vennlig. Jeg ble låst inn på en celle med bare en krakk, en brisk og en toalettbøtte. Jeg hadde mistet mor, men jeg husker jeg ropte ut: mamma, hva har jeg gjort?

Hun gråt natt og dag. I to måneder satt hun innesperret uten at noen snakket til henne.

– Ikke engang vær så god da jeg fikk mat, klarte de å si. Jeg som hadde så godt humør og sang så mye til dyrene satt der mutters alene. Her var det helt stille. Kun en kaffe gjennom en luke.

Samlet inn klær til henne

Etter hvert får hun lov til å pusse støvlene til Gestapo. Det gir henne mulighet til å se folk igjen.

– Så fikk jeg høre at jeg skulle til Grini og skulle pakke med meg eiendelene mine. Det var ikke akkurat mye. Jeg hadde noen få saker i en gammel skoleveske, minnes hun.

Da hun kom til Grini forbarmet de eldre kvinnene seg fort over den unge jenta.

– Kan du tenke deg. Ingen hadde sagt et ord til meg på to måneder, så var det plutselig noen som snakket til meg. Her fikk jeg arbeide i vaskekjelleren og snakke med folk. Det var faktisk til tider hyggelig å være der, selv om jeg var fange.

Det er 1943 og Bråthen får beskjed om at hun skal transporteres ut av landet. Uten klær og eiendeler.

– De synes så synd på meg på Grini da jeg svarer nei til at jeg ikke har noen klær. I stedet samler de inn både sommer- og vintertøy. Da fikk jeg merke hvilket samhold vi hadde, tross alt. Jeg var en fattig jente, men her var det ikke forskjell på fattig eller rik.

Så har tiden kommet. Hun skal til konsentrasjonsleir i Tyskland og avreisen er med det flytende fengselet «Monte Rosa» fra kaia i Oslo og over til Århus i Danmark. Derfra transporteres hun videre med tog.

Etter en lang reise kommer hun frem til Ravensbrück, hvor to lange år venter.

Første stoppested var badet.

– Vi gikk inn med det vi hadde og kom ut uten noe. Vi hadde ingenting. Jeg har aldri følt meg så naken. Borte var alle klærne jeg hadde fått på Grini. Min eneste eiendel fra Norge var nå en tannbørste. I tillegg til serk, underbukse, strømper og kippesko som vi fikk. Ellers fikk vi en kopp, en bolle og en skje. Det var alt vi eide nå. Da var vi virkelig fattige.

– En smørklatt i helgen

Etter badet blir hun sendt i karantene uten mulighet til å vaske verken seg selv eller klærne sine.

– Vi gikk med de samme klærne i to måneder uten varmt vann eller såpe. Ikke fikk vi tørket klærne heller. Det er rart vi lever, tenker jeg.

Sulten rev og slet. Hver morgen måtte hun stå opp klokka 0330 for å møte til appell.

– Vi måtte vaske oss i det kalde vannet og gå på do før vi måtte møte ute. Uansett vær. Vi hadde ikke håndklær eller noe å tørke oss på. Maten besto av en kopp kaffe, fem centimeter tjukk brødskive og litt grønnsakssuppe. Det skulle vi leve på hver dag.

Bare 40.000 av de 150.000 overlevde konsentrasjonsleiren. For Magnhild ble det to lange år, men hun overlevde.

Endelig kom frigjøringen og Magnhild husker alt til punkt og prikke. Hun husker den fantastiske følelsen det var å gå ut av leiren. Hun husker den hvite bussen som sto og ventet på henne utenfor og sjåføren som hilste blidt på svensk.

– Jeg var så glad og lettet, smiler hun.

Nå startet en lang reise hjem til Norge, hvor hun ble hentet på perrongen med norske flagg og til jubel. Men hjemkomsten skulle ikke bli helt som hun hadde trodd.

– Da jeg endelig kom hjem var det ingen som snakket til meg. Ingen turte å spørre om hva jeg hadde opplevd. De visste lite om det jeg hadde vært med på og å komme til den øde plassen i Våler var ikke bra for meg. Det ble for ensomt etter at jeg hadde hatt så mange folk rundt meg i så mange år, forteller hun.

I stedet reiste hun til Oslo for å besøke vennene hun hadde fått på Grini og som hadde overlevd krigen.

– Vi vil bare ha mer og mer

At hun kom seg videre i livet takker hun ektemannen Edgar og tantebarna sine for. Edgar møtte hun et år etter frigjøringen i 1945, mens tantebarna ga henne noe helt annet å tenke på da hun kom hjem.

– Mannen min var veldig lydhør, han kunne jeg virkelig snakke med. Barna til søsteren min passet jeg på og var travel med å ta dem med på blant annet stranden om sommeren, forteller hun.

I ettertid tror hun de var grunnen til at hun kunne starte et normalt liv etter krigen.

– Jeg har hatt det så godt etterpå. Det har hatt mye å si. Jeg har hatt en snill mann, snille barn og hatt det veldig godt. Jeg er glad for det jeg har opplevd, tross alt, sier hun.

I stedet for å glemme krigen, er hun en av en håndfull kvinner her i landet som har delt erfaringene sine med skoleelever. Over 100 turer har hun hatt med Hvite busser og Aktive fredsreiser hvor hun har vært et tidsvitne til krigens grusomheter.

– Jeg var en gladjente som ung, det har jeg vært hele livet etter. Selv om jeg ripper opp i krigen hele tiden, vil jeg fortelle om det som skjedde. Jeg har hatt et godt liv, men jeg tenker også på dem som ikke kom tilbake.

Hovedgrunnen til at hun har delt sine opplevelser med unge, er først og fremst for å lære bort toleranse.

– Skal vi leve sammen i samfunnet, må vi lære å tolerere hverandre.

Hun mener det er mye ondskap i dag og mye misnøye.

– Du ser hvordan verden er i dag. Ingen er fornøyd. Vi vil bare ha mer og mer. Jeg synes det er viktig å fortelle at det går an å leve og ha det godt selv om man ikke har alt.

Bare en ting klarer hun ikke helt å venne seg til. Det er å reise tilbake til Ravensbrück. Selv om hun har tatt med mange unge dit, gjør det fortsatt vondt.