Tøft møte med Zimbabwe

Hopp til innhold

I begynnelsen av oktober reiste ekteparet fra Fredrikstad til Madangombe i Zimbabwe.

Tettstedet ligger på en savanne og huser blant annet 180 foreldreløse barn. De fleste er blitt foreldreløse på grunn av Aids.

Vi møter ekteparet i deres hus i Fredrikstad. Et hus som hverken mangler vann eller strøm. Totalt fjernt fra virkeligheten i Madangombe.

– Vi er heldige som har fått leve sammen med dem. Det påvirker jo oss når vi kommer hjem, forteller Bente.

LES OGSÅ:

Opplevde fattigdom i barndommen

De ble engasjerte i bistandsarbeid gjennom prosjektet «12 mill race», og Bente sitter nå i styret i organisasjonen som samler inn penger til seks prosjekter.

– Det var «12 mil race» som fikk meg inn i dette. Vi er kommet opp i en voksen alder hvor vi lever et bra liv. Vi har overskudd både når det gjelder penger og tid. Da har vi en mulighet til å dele med andre og det gir livet en større mening, sier Bente.

Hun forteller at hun opplevde fattigdom på nært hold da hun bodde i India som barn. Noe som har påvirket henne i lang tid.

– Det jeg opplevde som barn har vært med på å forme meg, mener hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Hytta vår var full av mat - de satt og sultet

Møtene med befolkningen i Madangombe er en en delt opplevelse for Fredrikstad-paret: både tøft og gledelig.

– Folk sulter, de er fattige og syke. Samtidig er det et møte med et varmt folkeslag. Måten de møter oss er vanskelig å beskrive. Det er en utrolig gjestfrihet, forteller Per Arne.

Til tross for at befolkningen lider, så legger de mye prestisje i å ta vare på sine gjester. Og selv om de vet at gjestene har både penger og mat, så er de for stolte til å be om hjelp.

Bente mimrer tilbake til da hun satt sammen med flere av beboerne på stedet. Hun klarte ikke unngå å legge merke til et barn som satt sammen med sin mor og gråt - ustanselig.

– Jeg spurte moren om det var noe galt, men hun svarte bare at barnet hadde litt vondt i magen. En eldre kvinne brøt da inn og sa; «det er ikke noe galt med barnet. Han er bare sulten!»

– Da var det vondt å vite at hytta vår, bare et par meter unna, var full av mat til oss. Vi løste situasjonen med å gi bort maten. Vi ga også penger til kvinnen. Men det løste jo bare situasjonen der og da. Et par dager senere, så er var jo situasjonen den samme for moren og barnet. Det er trist å tenke på, sier Bente.

– Derfor tror jeg på prosjektene vi er med på, det å løse ting over tid. Forholdene har bedret seg her.

LES OGSÅ:

Endte opp med snekkerkurs

– De vet vi har mat, men de har en stolthet. Selv når barna er sultne, så tigger de ikke mat fra oss. Det gjør inntrykk, legger Per til.

Per Arne og Bente har besøkt området to ganger. Først ønsket de å se på prosjektet de støttet. Den andre gangen kom de for å sette i gang med nye prosjekter.

Gjennom Chivi-prosjektet har tettstedet nå fått boret en brønn slik at de har vann. Det er blitt bygget mølle og de har startet opp med broileroppdrett. For Bentes del gikk det nå i sykurs, mens Per Arne dro i gang snekkerkurs.

– Han skulle egentlig lage arbeidsbord til dem. Da han begynte møtte det opp 15 menn som ville lære og da ble det snekkerkurs på Per, smiler Bente.

(Artikkelen fortsetter under)

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

________________________________________________________________

1.000 personer møtte opp da fotballene ble delt ut

Da de besøkte stedet i oktober, hadde de også fått med seg 14 fotballer fra Lervik idrettslags 14-årslag.

Utdelingen av ballene fikk relativt stor oppmerksomhet, da dette skjedde under den såkalte «function day». Dette er dagen hvor folk fra flere regioner samles for å møte politisk ledelse, skoleledelse og andre samfunnstopper.

– De hadde ikke fotballer der nede, bare slike som de laget selv, så det er klart det var stor stas for dem å få dem. Ballene ble mottatt med både sang og dans. Men vi var der midt i tørketiden. Det var varmt, så det ble ikke arrangert noen kamp umiddelbart. Kanskje vi får se dem spille fotball neste gang vi reiser, undrer Per Arne.

For tilbake til stedet skal de. Og det skjer i løpet av 2013.

– Jeg tenker at om fler hadde opplevd det vi har gjort i Zimbabwe, så hadde verden sett annerledes ut. Jeg tror at alle kan påvirke og bidra litt. Litt er bedre enn ingen ting, sier Bente.

SE VIDEO: - Bentes egne opptak fra Zimbabwe

(Artikkelen fortsetter under)

– Kaster mer på en uke enn de spiser på en uke

På grunn av tørken var det tørre vannkilder overalt da ekteparet fra Fredrikstad var i Madangombe. Befolkningen spiser normalt tre måltider om dagen. Det er maisgrøt til frokost, til middag og til kvelds. Er det fest, så kan det hende det blir en kylling.

– Jeg kaster mer mat på en uke enn hva de spiser på en uke. En får dårlig samvittighet. Det er egentlig helt vilt hvordan vi lever, sier Per ettertenksomt før han går over til å prate om prisnivået i Zimbabwe.

De fleste innbyggerne er bønder. For overklassen finnes det butikker - med priser som til og med er høyere enn i Norge.

– Det er ingen som har råd til å gå på butikken her. Jeg reagerte veldig på prisnivået da jeg skulle kjøpe et lite glass med kaffepulver. Det kostet 20 eller 25 dollar. Prisene er hinsides, sier han.

Store områder ligger brakk

På en reise mot Harare passerte de store områder med dyrkbar mark som lå ubenyttet. Områder som ikke kommer til å bli benyttet.

– Hvorfor det ikke blir benyttet? Ja det kan en spørre om. Det kommer ikke til å skje noe før de som styrer landet blir skiftet ut. Landområdene ble delt ut til venner da de overtok, og så har det bare blitt liggende. De som eier det har ikke kunnskapen de trenger.

– Tror du noen gang det kommer til å bli ordnede forhold i Zimbabwe?

– Tro? Nei, det har jeg ikke. Men jeg har et håp, avslutter han.

Se TV-reportasje: Holder sykurs i Zimbabwe