Søsteren døde av overdose. Lisa vil ikke la henne bli et​​​​​​​ «nummer i rekka»

– Nå skulle vi få Tina tilbake. Vi skulle slippe å bekymre oss mer for hennes liv, sier Lisa Bergland Felin.

NRK møter henne knapt en måned etter lillesøsterens begravelse.

Tina døde av overdose 22. september. 34 år gammel.

Den tyngste børen

6. oktober 2022 titta sola fram i Oslo. Høsten viste fram sine vakreste farger.

Men i Nordstrand kirke var det grått.

Søsknene bar tungt denne dagen.

Krister, som bar lillesøsterens kiste til graven.

Lisa, som bar på vissheten om at hun ikke klarte å redde henne.

Hun mener Tina kunne vært i live i dag, med bedre oppfølging.

Nå håper hun denne historien kan bidra til handling.

I tillegg til Lisa har NRK også snakka med broren Krister og søsknenes mor.

De sitter igjen med mange spørsmål.

Døde i Nav-bolig

Knapt tre uker før hun døde, ble Tina skrevet ut fra Ahus.

Familien vet ikke om det var noe plan for videre hjelp til Tina. Taushetsplikten står i veien.

Tina døde i en midlertidig bolig skaffa via Nav.

Et ubemanna bofellesskap der flere beboere drev med rus.

Dette er noe av det familien reagerer mest på:

At det ikke ble funnet noen ny og bedre bolig til henne. Selv om Tina fortalte familien at hun ønska et nytt liv.

– Når hjelpeapparatet ikke står der når du er klar, da er du dømt til å mislykkes, sier Lisa.

Arild Knutsen i Foreningen for human narkotikapolitikk er ikke i tvil:

– Mange er så sjuke at de burde hatt bemanning og oppfølging rundt seg. I stedet overlates de til seg sjøl. Vi kaster penger ut av vinduet.

Nav svarer på rutiner rundt bolig nederst i saken.

– En liten katastrofe

Lisa har varsla Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) om Tinas død.

Kommisjonen har fått så mange varsler om dødsfall hos folk som sliter med både rus og psykisk helse, at de nå vil undersøke hvordan de følges opp.

– Jeg syns det er en liten katastrofe, at vi ikke klarer bedre per i dag.

Det sier psykiater og faglig rådgiver Lars Lien i Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse (NKROP).

Et senter oppretta akkurat på grunn av det familien til Tina forteller om: systemer som ikke snakker sammen.

– Det blir bare meningsløst å gi god behandling i spesialisthelsetjenesten hvis du ikke får et tilbud i kommunen, sier han.

Tilbød bolig på campingplass

For når noen er skrevet ut, tar kommunen over.

Da blir deres økonomi og tilbud styrende.

Ifølge Lien har pasienter etter 12 ukers behandling ved sykehuset i Finnmark fått tilbud om å bo på campingplass.

Han sier pasienter som kommer ut, trenger en egna bolig, og planer for behandling, jobb eller annet å fylle dagene med.

– Om det ikke er på plass, så går du rett i dass igjen, altså, sier Lien.

Alta kommune sier de har ettervernsboliger for de som kommer fra behandling. De kjenner ikke til at noen dem har blitt plassert på campingplass. Noen veldig få kan i korte perioder plasseres på campingplass, men ikke de som har rett på ettervern.

Må kjempe selv

Hver av de offentlige tjenestene har bare ansvar for sitt.

Resultatet blir at pasienter og pårørende må gjøre mer selv.

– De må selv sjekke rundt og se hvor de får dekt behovene de har, sier Lien.

Det kan Lisa Felin skrive under på.

Hun sier hun har ringt sykehus, kommuner og institusjoner. Det som finnes av hjelpetelefoner.

– Du får beskjed «ring hit, ring dit». Alle bare kaster deg rundt i en evig sirkel. Ingen tar ansvar.

Mellom alle stoler

Sliter du med rus, er risikoen større for at du også sliter psykisk. Og motsatt.

Men da havner du mellom alle stoler, ifølge Lisa:

Psykiatrien sier du må slutte med rus for å få hjelp av dem. Rustjenesten sier du er for syk til at de kan hjelpe.

Lien i NKROP sier det er en utfordring å få det offentlige til å se rus og psykiatri under ett.

– Fordi det kompliserer begge måter å behandle på. Da er det enklere å si «jeg ser bare psykiatrien», eller «jeg ser bare rusen».

Men: han tror det går an å få til endring – over tid.

Håpet som brast

For Tina er det uansett for seint.

Familien hadde så vidt fått håpet tilbake.

Mens hun var på Ahus, ringte Tina til moren. Hun var krystallklar: nå var hun lei.

Hun ville få orden på bolig og økonomi, komme seg ut av rusen.

Når hun var på beina igjen, kunne de møtes.

Lisa håpa de kunne skvære opp. Legge fortida bak seg.

For de siste årene har de hatt lite kontakt. Det har vært for mye turbulens.

Tina døde før de fikk sett hverandre.

– Om det hadde gått den ene eller andre veien etter det, er umulig å vite. Men jeg skulle i hvert fall ønske at vi fikk det møtet og den samtalen, sier Lisa.

NRK har vært i kontakt med Ahus. De vil ikke kommentere Tinas sak. Men generelt sier de blant annet:

• Oppfølgingsbehov før utskriving vurderes individuelt. Det legges planer sammen med pasientene for tida både under og etter innleggelse.
• Noen følges opp av kommuner eller bydeler. Sykehuset kommuniserer med dem om hva pasienten vil trenge. Hvis pasienten har spesielle behov, som bolig med bemanning, varsler de om det.
• En sosionom bidrar med å kartlegge bosituasjonen. Sykehuset kan gi anbefalinger og råd til kommunen hvis pasienten trenger hjelp med å finne bolig.

Nav Nordre Follo kaller Tinas død trist, men kan ikke kommentere hennes enkeltsak. Utover at de etter alle dødsfall gjør en evaluering av oppfølginga og tjenestene personen fikk.

Men de kan si litt generelt:

• Nødbolig er siste alternativ når man ikke finner annen bolig, og det jobbes med å finne permanent bolig til de som bor der.
• Nav følger opp ut fra hva brukeren selv ønsker. Nav samarbeider også med andre instanser dersom det behov for det. Alle tjenester er frivillige.
• Nav har ikke oversikt over andre som bor i midlertidige boliger de skaffer. Det er tilbyder av nødbolig som velger å f.eks. leie ut mange enheter samtidig, da ofte til personer med samme utfordringer.

Tina flytta inn i nødboligen i juli, og kom tilbake dit etter oppholdet på Ahus.