Også i går var Utøya åpen for de som ble berørt av massakren 22. juli. Vi var med da Tore Remi Christensen, en av de overlevende, besøkte øya for å minnes tragedien.
– Det er en sånn rar dag. For min del, så tror jeg at jeg aldri kommer til å få grepet rundt dagen. Det handler mer om å lære seg å leve med de inntrykkene, og den frykten og redselen som henger igjen på grunn av det jeg har opplevd.
Terrorangrepet mot Norge 22. juli 2011
– En minnemarkering er en måte å få ting i perspektiv på. Man får en følelse av fred også, når man går i land på Utøya og det er sol og varmt. Det er noe med de minnene man har fra før alt dette skjedde også.
Husker de døde
– Vi ble jo ført på en rekke nedover stien da vi ble evakuert fra øya. Da så vi to eller tre lik som lå under en presenning. Her, oppe ved LO-hyttene, husker jeg spesielt en som lå på ryggen. Det er noen sånne visuelle ting som fortsatt sitter litt igjen.
– Det er fortsatt surrealistisk å tenke over, at vi i det ene øyeblikket sier til hverandre at vi skal slappe av fordi vi er på det sikreste stedet i verden, og to minutter etterpå er det helvete på jord.
Broren måtte løpe og gjemme seg
– Det er så rart med hvor mye det betød hvor man var plassert, for hvordan man opplevde det som skjedde 22. juli. Jeg satt rett på innsiden av døren i gangen der, mens broder'n sto her ute på plassen. Han måtte løpe rundt og gjemme seg på øya, og til slutt svømme, mens jeg ble sittende inne.
– Her inne gjemte vi oss. Her var vi seks stykker i to timer. Da vi hørte at Delta kom inn, så gikk vi ut og gikk dem i møte.
Politikken er lagt på hylla, men for tre år siden var Tor Remi fylkessekretær i AUF Buskerud.
Må finne veien videre
– Det var en tung rolle å ha. Vi mista jo to stykker. Det med den yngste som omkom, plaget meg lenge etterpå, at jeg overtalte moren til å sende datteren sin til Utøya. Men vi hadde en veldig god samtale om det i en av begravelsene. Hun sa til meg at jeg ikke kunne holdes ansvarlig for det, at det er gjerningsmannen som skal holdes ansvarlig.
– Alt handler om å lære seg å leve videre med det man har opplevd, å gå videre i sitt eget tempo. Det er noe man må finne ut av selv.