– Ingen skjønte hva som foregikk, de så bare blodet som rant

– Jeg tenker ofte på guttungen. Men jeg har fremdeles en datter og jeg ble bestefar for et halvt år siden. Hadde jeg ikke hatt henne er jeg mer usikker på hvordan det ville gått. Men jeg tenker ofte på hvor gutten min kunne vært i dag, hvis ikke … Men jeg har lagt det bak meg og ser fremover, sier Stein Morisse.

Han var lenge aktiv i Vålerenga Fotballs kamp mot vold og rasisme og en av de som engasjerte seg mest i samfunnsdebatten etter drapet på sin egen sønn, Martin Morisse.

Synes det var en fæl sak

Det var på diskoteket Chez i Moss den 14. april i 2002 at det oppsto et basketak mellom noen av gjestene.

Slåsskampen startet ved biljardbordet der både kuler og biljardkøer ble benyttet.

De to dørvaktene Martin Morisse og Einar Tormod Rønning kom til for å dempe bråket, men ble stukket ned med kniv og døde fort av forblødning.

En av landets mest erfarne drapsetterforskere, utrykningsleder Asbjørn Hansen i Kripos husker fremdeles saken godt.

– De var iført dress og hvit skjorte, og ingen skjønte helt hva som foregikk, de så bare blodet som rant på gulvet. Sånn sett syntes jeg at det var en meget spesiell sak, som man husker godt, sier han til NRK.no.

– Dette er den saken som har gått mest inn på meg, og det mener jeg. Når de lå der og var knivstukket og blødde, og ingen skjønte helt hva som skjedde, så syntes jeg at det var en fæl sak.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Vi skulle ha lært av det som skjedde

Tre personer ble raskt pågrepet og siktet etter drapene. En fjerde person meldte seg selv for politiet to dager senere.

– Jeg minnes at det var et sentralt vitne som så at guttene løp fra utestedet, og satt seg i en bil. Vitnet syntes de hadde en rar oppførsel, så han noterte bilnummeret og kontaktet politiet. Det gjorde at vi pågrep tre av dem samme natt, sier Hansen.

En av de fire ble løslatt like etterpå, fordi han ikke hadde noen aktiv rolle da drapene skjedde. To menn som var tiltalt for legemsfornærmelse ble dømt til henholdsvis seks og fem måneders ubetinget fengsel.

En norskeritreisk mann fra Bærum ble i 2004 dømt til 16 års fengsel for forsettlig drap.

Ugjerningen utløste en samfunnsdebatt om forholdet mellom innvandringspolitikk og kriminalitet i Norge.

Det er en kamp Stein Morisse fortsatt kjemper.

– Vi skulle ha lært av det som skjedde med gutten min for ti år siden. Da snakket alle om at de vi slipper inn i landet skulle få god oppfølging og bli tatt vare på av staten. Men det har ikke skjedd noen ting. Det koster penger, men det er dyrere å ende opp med masse elendighet fordi det er en udetonert bombe som går rundt med sinne og fortvilelse inni seg og plutselig trekker en kniv, sier han.

– Jeg blir så oppgitt. Mye av det politikerne sier er bare prat. En hendelse som dette blir til en liten bølge man rir på i et halvt år og så blir det stille. Men det skjer ingenting.

• Les også: - Voldsproblem blant innvandrere

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Ville møte faren til drapsmannen

Morisse ønsket også å snakke med faren til mannen som ble dømt for drapet på sønnen hans. Han ville ta ham i hånden og be ham ikke føle skyld for det som skjedde.

– Det må ha vært helt grusomt for han. Det ble dessverre aldri noe av. Tiden etter rettssaken var tung. Men jeg syns fremdeles synd på han, han fikk ikke hjelp til å ta seg av sønnen sin, enda han ba om det flere ganger. De andre som ble dømt slapp mye billigere, forteller han.

Lars Erik Echoldt var tidligere ansatt ved utestedet og ble øyenvitne til den tragiske hendelsen. Han sier at minnene fortsatt sitter i ham.

– Jeg husker at en av gutta ble båret forbi meg av ambulansepersonell, og da var han død. Han andre lå blødende igjen, mens to av jentene forsøkte å stanse blødningen, både med håndklær og ved å nærmest stikke hele hånden inn i såret. Blodet bare fortsatte å renne.

– Det ble veldig uvirkelig og grusomt, og det satt dype spor. Jeg ble edru på brøkdelen av et sekund, og kom til meg selv.

Les også:

• - Identiske knivstikk
• Minnestund for tre drepte

Satte stor pris på fellesskapet

Drapene førte til en Stopp Volden kampanje, dørvaktkurs og et fellesskap og en større inkludering i utelivsbransjen.

Den natten var det rundt 20 personer som var samlet på legevakten i Moss. De fleste var øyenvitner eller ansatte i utelivsbransjen.

– Det som er lett å gjøre i en slik situasjon er å ta bitterheten, sinnet og naget man følte, å skape mer vold og ta hevn på en måte. Men da vi satt på legevakta var vi samlet, og gjorde en slags sorgprosess sammen. Jeg er veldig takknemlig for at vi kunne ta den sorgen sammen. Jeg sto ikke alene, vi var flere.

Spesielt fellesskapet som vokste frem er noe Echoldt setter stor pris på i dag.

– Jeg satt ikke meg selv i den situasjonen hvor jeg opplevde dette, men det jeg kunne velge selv var hvordan jeg skulle forholde meg til de følelsene som kom, og det som skjedde i ettertid. Vi reagerte med å være et fellesskap og pratet om ting.

– Det er som alle mennesker er som en liten seilbåt på havet. Den samme vinden blåser på alle seilbåtene, men det som bestemmer hvilken vei vi velger er hvordan vi setter våre seil. Hvordan vi velger å forholde oss til det som skjer. For meg har det gått fra sinne og bitterhet, til kjærlighet.