Den islandske regissøren Dagur Kári fikk en del oppmerksomhet for filmene Voksne mennesker og Noi the Albino.
Nå har han grepet muligheten til å lage engelskspråklig film, og fått med seg den skotske veteranen Brian Cox og talentfulle Paul Dano i filmen The Good Heart.
Denne filmen handler om en gammel grinebiter som driver en møkkete bar i New York. Han får hjerteattakk og havner på sykehus, og her treffer en hjemløs ung mann.
Han bestemmer seg for å ta den unge mannen under vingen, å lære ham opp i bartenderfaget, slik at noen kan overta baren når han dør. Det skal vise seg at de begge to har mye å lære av hverandre.
Godlynt og fandenivoldsk
The Good Heart er en godlynt og fandenivoldsk film som har som mål å vise at det finnes massevis av medmenneskelighet også på livets skyggeside.
Filmen har den samme naive begeistringen for folk som er uflidde som man finner i musikken til Tom Waits, og filmene til finske Aki Kaurismäki.
Det er en film som rører borti mye interessant, men som er altfor dum og klossete til at det går an å få noe ut av det.
The Good Heart åpner med at en hjemløs, fattig og åpenbart sulten mann åpner en boks med kattemat, og deler den broderlig med en liten kattunge.
Her føler jeg vi er ved kjernen av denne filmens moralske kodeks: De fattige er snille. På meg virker denne logikken virkelighetsfjern og dekadent.
Man kan også innvende at er en smule frekt å oppfordre fattige til å dele maten sin med forskjellige dyr de treffer på gata.
Desperat publikumsfrieri
Det er en ekkel film som er full av elementer som er ment å søte opp stemninga: En hund som legger hodet på skakke hver gang noen sier noe rart, en and som skal fetes opp til jul, og som bor i et bur i baren, og en flyvertinne som kommer snublende inn av døra og klager over flyskrekk.
Alle disse bisarre grepene framstår som desperat publikumsfrieri.
Én ting jeg har lagt merke til mange ganger, er at når engelskspråklige skuespillere spiller i skandinaviske filmer, så høres det nesten ut som de tuller.
Det er vanskelig å sette fingeren på hvorfor. Det er jo ikke noen forskjell på uttalen deres om de spiller i en amerikansk eller la oss si en dansk film.
Også i denne filmen, som er regissert av en islending, høres replikkene teatralske og rare ut, til tross for ellers gode skuespillere.
The Good Heart prøver for harde livet å være klok og sjarmerende, men egentlig er den bare dum og frastøtende. Dette er den type velment ovenfra-og-ned vissvass man rett og slett blir litt irritert av å sitte og se på.
En svart komedie med dårlig humor og uten medfølelse.
