På en restaurant i Karibia sitter vi og ser på TV-reportasjen om to naive, men målbevisste gutter fra Østfold som skrapte gammelt treverk på en liten båt de ville krysse Atlanteren med. Det er vanskelig å ikke le. To barnerumper som fniser og skryter av at de ikke kan seile.
Det var mange som tvilte på oss. Vårt første svar på det var å dra til planlagt tid. Avreisen ble kringkastet på radio og riksdekkende fjernsyn. Vi var fulle av selvtillit, høye på pæra og klare for å erobre verden.
Fra et veldig oppstyr på brygga var det bare oss to igjen på vannet. Så skulle vi heise storseilet for første gang.
– Skal det krenge så mye?, spurte vi hverandre.
Et svensk helvete
Redselen bredte seg om bord. Null kontroll på verken seil eller båt. Vi ble utslitte av korte etapper i Sverige, og det var først og fremst motoren som fikk oss framover. Atlanterhavet gjorde vondt å tenke på.
Vi var irriterte på oss selv, for hvorfor i all verden måtte vi proklamere til Gud og hvermann at vi skulle seile så langt.
En forbanna GPS-sender som til enhver til viste hvor vi var.
– Vi er så dumme, repeterte vi til hverandre.
Kroppen og fornuften ville snu, men staheten og stoltheten tvang oss videre.
Løsnet i Sentral-Europa
Det var en lettelse å se vår nemesis svenskekysten i horisonten bak oss. Danmark ble nådd og ga oss noen tøffe dager. Ved en tilfeldighet fikk vi vår første nattseilas på krysset fra Danmark til Tyskland. Et kryss som lærte oss at kjøleboksen og skap måtte sikres, slik at han som hadde frivakt ikke skulle bli alvorlig skadet.
Kielkanalen var en nytelse, ingen seil og ingen bølger. Med tankene på det gode kanalliv forlot vi Kielkanalen og fikk sjokk. Vi hadde hørt om tidevannsstrømmer, men at de skulle være raskere enn Underdogen var en overraskelse. Men ting var i ferd med å løsne. Lengre etapper og kun én ansvarlig seiler om gangen. Likevel var vi slitne og kysset land i Plymouth etter fire dager i den engelske kanal.
Beryktede Biscaya sto for tur. Vi kom til Nordvest-Frankrike, og en eldre mann på brygga ristet på hodet. Han fikk svaret han ikke ville høre på spørsmål om vi skulle over.
(Innlegget fortsetter under bildet)
På nettet hadde vi funnet en belgisk farmasøyt som ville til varmere strøk, og med det var vi for første gang tre i båten. Det var luksuriøst å kunne hvile åtte timer av gangen, men gleden var kortvarig da det blåste opp utenfor Nord-Spania. Syv meter høye bølger. To livredde nordmenn. En belgier i olabukse som allerede hadde gitt opp da cockpiten ble fylt med hundrevis av liter vann.
Seilglede og nye kulturer
Men cockpiten ble tømt og belgieren sparket ut så snart vi nådde Spania. Herfra gikk det lett som en lek ned til syd-Portugal, der vi traff den syklende amerikaneren, Joel, som skulle til Marokko med buss. Vi fikk ham heller med i Underdog, og det viste seg at han var en rutinert seiler som kunne lære oss mye – blant annet å seile med spinnaker.
Etter en nydelig seilas til Marokko, ble det et møte med en helt ny kultur der. Landet var annerledes enn noe vi hadde sett tidligere, og hver dag var spekket med opplevelser.
(Innlegget fortsetter under videoen)
Det fryktede Atlanterhav
Nå stod en av turens store utfordringer for tur: Atlanterhavet. Et verdenshav skulle krysses. På Kanariøyene ble de siste forberedelsene gjort. Båten fikk noen modifikasjoner og vi bunkret diesel, mat og vann. Med Pappa Knut på plass som tredjemann var vi så klare som vi følte vi kunne bli. Den 19. november kastet vi loss fra Gran Canaria med Amerika som mål.
Fra Kanariøyene dro vi først sydover for å fange opp den fine og stabile passatvinden. Vi fant ikke passatvinden, men den fant til gjengjeld oss. Passatvinden som kom var stabilt ufin og bestod av konstant kuling. Så vi var tre lykkelige menn da vi så land den 18. desember. Overgangen tilbake til land var brå, men komfortabel. At kroppene hadde fått nye balansepunkter ble tydelig da sjøbeina til Pappa Knut gikk ned bord og stoler og sjanglet i tre dager på St. Lucia.
Vårt indre bilde av havkrysset er nok i ettertid noe romantisert. Joda, det var mange vakre naturopplevelser og hyggelige stunder med hverandre, men livet på havet bestod i bunn og grunn av de daglige og ukentlige rutinene, utført i en konstant rullende båt. Men for all del, det var 29 flotte dager av en odyssé som vi ikke ville vært foruten.
(Innlegget fortsetter under videoen)
TV-prosjekt
Etter et kort besøk av våre respektive kjærester startet vi med turens andre store mål. Vi skulle lage en TV-serie om nordmenn i Karibia.
Tredjemann på prosjektet, Tor, fløy ned til oss på St. Lucia for å være med på innspillingen. Det ble en måned med utfordrende dager og en gradvis fullere harddisk.
Den inneholder nå råmateriale som vi planlegger å sette sammen til en TV-serie på fire episoder.
Karibia og livet etter innspilling
Innspillingen ble fullført i februar og Tor reiste tilbake til Norge. Siden det har vi vært seilere på fulltid på de karibiske øyer. Vi har sett mye forskjellig og mye likt. Karibia er varmt og har morsom lokalbefolkning, men fire måneder her er mer enn nok. Etter at Atlanterhavet var krysset og TV-serien innspilt har vi følt at vi har oppnådd det meste vi ville. Avgjørelsen om å ikke seile hjem skyldtes en viss metthet, samtidig som det å sette ut på et nytt Atlanterhavskryss hadde behøvd en viss overhaling av kjære Underdog – blant annet en permanent løsning på problemene med innenbordsmotoren som har pågått hele veien.
Karibia har gitt oss fine opplevelser som å snorkle med skilpadder. Vi hadde også gleden av å treffe igjen Joel som seilte med oss til Marokko. Siden sist vi så ham hadde han startet som skipper på en katamaran som vi fikk være med på i en uke.
Gutta har fått skjegg
Det har gått over et år siden vi kjøpte skjærgårdsseileren "Nordlys" og pusset den opp til å bli "Underdog." På den tida har det skjedd mye, og de to naive gutta fra TV-reportasjen har fått skjegg og nye syn på ting. Det å leve så tett på hverandre under små forhold og seile sakte når flymaskiner passerer over hodene våre har gjort oss evig mye mer tålmodige enn vi var.
Vi har hatt de kjedeligste og kuleste dagene i livet hittil. Folk vi har møtt har fortalt oss historiene sine som er mye mer utrolige enn vår egen. Vi har skjønt at det meste er mulig hvis man går hardt nok inn i ting, men at det krever målbevissthet.
Og vi har lært at Norge er et bra land.
Nå skal vi få oss jobb og sånn.
Takk for turen.
Jørgen & Christopher