Regi: Are Syvertsen, Jon Martin Førland
Dokumentar
2
Dårlige pølser, elendig film
Det her startet vel med at Stiftelsen Fritt Ord lovet ut en million kroner til et dokumentarfilmprosjekt. Det var denne millionen som var inspirasjonen til å lage dokumentarfilmen Smaken av hund. Den handler om norsk matvareproduksjon, og de fire store produsentene, Gilde, Prior, Felleskjøpet og Tine, og deres grep på norske konsumenter. NRK ville ikke ha den. TV2 ville ikke ha den. Så nå kommer den altså på kino.
Umiddelbart etter å ha sett Smaken av hund, hadde jeg to klare tanker i hodet. For det første: Jeg må slutte å spise pølser fra og med i dag. For det andre: For en elendig film. Den er laget av Are Syvertsen, Jon Martin Førland, to karer som går hardt ut og har bestemt seg på forhånd for å være kontroversielle, og har valgt seg ut matindustrien som hoggestabbe. Det skrytes temmelig høylydt av at dette er Michael Moore på norsk i lanseringen av denne filmen.
Dårlig Moore-kopi
Det vil i virkeligheten si at har de hermet etter Michael Moores verste egenskaper, nemlig at han vrir litt på fakta, og kommer med halvsannheter for å få fram poenget. Det som er bra med Michael Moore, er jo humoren, den ironiske snerte og alle spissformuleringene, pluss at han er kjapp i replikken når han konfronterer folk. Dette finnes det lite av her.
Smaken av hund har sant nok en del gode poenger: Vi får vite at alt biffkjøttet til Gilde pakkes på det samme pakkeriet på østlandet, som ikke er tråd med løfter om såkalt ”kortreist” mat. De klarer også å påvise at Gilde fôrer grisene sine med grisekjøtt, noe som er ulovlig. De forklarer at mye av fôret stammer fra regnskogen i Brazil. I tillegg er det et slags kritisk blikk på nasjonalismen i norsk matkultur.
Hjelpeløst formspråk
I mine øyne er det noe dypt patetisk og selvopptatt over dette forsøket. Selve formspråket her er så hjelpeløst at det er helt flaut. Husker du den Ketil Moslet-karakteren til Bård Tufte Johansen, med sine frekke krøssklepp? Dette er farlig nære. Og hun ene dama som er talsperson for Gilde har jo en håpløst umoderne og Fremskrittsparti-aktig hårfrisyre, noe som vel er ment å vekke enda mer forakt for kjøttindustrien. Hvert femte minutt kommer en ny montasje av lynraske klipp som er ment å være friskt og ungdommelig, men som bare ser skikkelig 1991 ut. Lyden er gjennomgående dårlig, bildene likeså, og selv om filmen er kort, er den tynget av intetsigende longører.
Filmen har blitt nektet vist både på NRK og TV2, med den begrunnelsen at de som har laget den har brutt regler for god presseskikk, ved å bruke lydopptak av folk som ikke vet at de blir tatt opp, og å filme folk som ikke vet at de blir filmet. Syvertsen og Førland har senere påstått at TV2 var korrupte, og ikke ville sende filmen av hensyn til annonsørene, altså matprodusentene som reklamerer på TV2. Dette er drøye påstander som TV2 tilbakeviser ganske greit, i mine øyne. Dette er bare et stusselig forsøk på å gjøre seg sjøl til rebeller og martyrer fra filmmakernes side, og vekker jo ikke noe videre sympati.
Det er jo litt pussig at en film som er for dårlig for TV, havner på kino. Hvor er logikken i dét, liksom? Jeg har ikke noe tro på at denne filmen vil ha noe liv på kino. Like greit å laste den opp på nettet med det samme, hvis de ønsker at folk skal se den.
Mellom omtrentelig og løgn
Jeg skulle gjerne sett en dokumentar som var mer grundig og mindre jålete om dette temaet. Det er synd at en så dårlig film skal danne grunnlaget for videre debatt. Dette er en film som spekulerer i at folk er maktkritiske. Den later som den er laget med de beste hensikter, men gjør oss i stedet en bjørnetjeneste ved å være generelt ræva.
For eksempel, selve tittelen, Smaken av hund, impliserer jo at noen har puttet hundekjøtt i maten vi spiser. Men dette er tatt rett ut av lufta, og ikke på noe tidspunkt i filmen er det i det hele tatt snakk om hundekjøtt. For å parafrasere et av deres egne spørsmål: På en skala fra omtrentlighet til løgn, hvor befinner denne filmen seg? Ganske nære løgnen, vil jeg si.
