Tirsdag ettermiddag møttes en gruppe med unge ukrainske flyktninger på fotballbanen i Kongsberg. Noen av dem har aldri spilt fotball før.
Men det kommer ikke til å stoppe dem når de skal delta i Norway Cup allerede på søndag.
– Jeg har aldri spilt fotball før, men det var jo veldig gøy. Jeg vet ikke om jeg likte det å dunke hodet borti ballen da, sier Diana Rusanova.
Hun og de andre ungdommene på laget har til felles at de har flyktet fra krigen i hjemlandet og havnet på akuttmottaket i Kongsberg.
Nå skal de trene sammen de neste dagene og prøve seg i en av de største ungdomsturneringene i fotball i verden.
Et landslag av flyktninger
– Dette er resultat av en ganske vill idé. Vi hørte jo lenge om flyktningene som sitter på mottak. Så jeg tenkte; jeg har jo vært fotballtrener, sier Ronny Kristoffersen.
Kristoffersen, fra dokumentar-duoen «Nils og Ronny», skal nå følge dette laget med flyktninger mens de prøver seg i Norway Cup.
Men det er ikke nødvendigvis fotballen som er i sentrum.
– Norway Cup er en svær positiv greie, og for mange av disse så blir det en veldig fin avveksling fra mottaket, og det gir dem en pause fra tankene om familien i hjemlandet, sier han.
Han vet ikke om engasjementet ender opp i en dokumentar, men det er opplevelsen til ungdommene som er det viktigste, mener Kristoffersen.
– Vi skal prøve å gjøre et humanitært tiltak, men også filme underveis. Så ser vi om det blir en film av det til slutt.
En av hjelperne hans er Jan Tore Gjendem, som til vanlig trener juniorlaget til Kongsberg idrettsforening, men som nå skal trene opp de ukrainske ungdommene.
– Jeg er lånt ut til «Ukraina United», noe som er kjempemoro. Det er nok en av de beste måtene å bruke ferien sin på, sier han.
– Jeg er sikker på at vi vinner
En av dem som har spilt litt fotball før er Artem Kompaniiets. Selv om han ikke har spilt så mye de siste fire årene.
– Jeg spilte mest for moro. Nå bruker jeg de fleste dager på å gjøre ingenting. Når vi fikk spørsmål om å være med på dette, hørtes det ut som en god mulighet.
Selv om han er litt nervøs for turneringen, er han optimistisk på resultatet.
– Man er alltid litt nervøs for at man skal spille i en stor turnering foran masse folk. Men jeg er sikker på at vi vinner, sier han med et smil.
20. mars flyktet han fra hjemmet sitt i nærhet av Kyiv. Da var området nesten helt okkupert.
– Jeg kom hit med moren min, søsteren min, tanten min og hennes sønn.
Nå gleder han seg til å kunne bruke mye tid sammen med de andre ungdommene på banen.