Kjell Ola Dahl
"Mannen i vinduet"
Gyldendal 2001
Kriminell kjærlighet
Det er lett å like Kjell Ola Dahls bøker riktig godt. Det er også lett å like de forholdsvis nyskapte hovedpersonene, politiførstebetjent Gunnarstranda og hans undersått Frank Frølich. Dette er tredje bok der de to drar lasset. Passe menneskelig-alminnelige, passe loslitte og for Frølichs del passe lurvete i sin omgang med kjærlighetslivet. Det såkalte kjærlighetslivet, der Gunnarstranda kanskje kan slippe taket i henne han mistet. Og så er de to selvsagt glimrende, reflekterte og velformulerte politifolk.
Vettskremt kone
La oss komme til saken. «Mannen i vinduet» har ingen klær på. Han er i tillegg svært død. Syttini år gammel ble han og var medeier i den antikvitets-handelen som til vanlig stiller ut i det aktuelle vinduet på Oslos vestkant. Han bar navnet Reidar Folke Jespersen og var ikke spesielt sympatisk. Ovenpå i leiligheten er hans livredde kone, nesten tre ti-år yngre, engang danser, etablert med dansende elsker. Og altså vettskremt.
Brystet påskrevet
Gunnarstranda og Frølich eier nesten ikke spor utover en kryptisk påskrift som er tildelt offeret med tusj. På brystkassen. Det har med hat og nag å gjøre, det har med krigen, griskhetens forbannelser og smertende, gammel kjærlighet å gjøre. Og kynisme; et tilbakevendende tema i Dahls bøker.
Kjell Ola Dahl har altså skrevet en utmerket politiroman til. Det er det han driver med for tiden. Håndverket sitter like godt som personer og bokens iboende moral. Lettvint-absurde brudd på den ellers strenge realismen er ryddet vekk siden forrige bok. Det er blitt interessant, spennende. Riktig bra.
Godt, men hvor er Dahl?
Samtidig aner lytteren kanskje at jeg også denne gangen sitter og ruger på en liten innvending jeg ikke blir kvitt. Den har med formen, eller sjangeren, å gjøre. Tror jeg. Politiromanen er vrien å forholde seg til, blant annet fordi sammenligningsgrunnlaget er så kolossalt. Men kanskje mest fordi Dahl ser ut til å ha lagt fra seg noe på veien, noe jeg skjønte hva var etter en liten tur til bokhylla og blant andre «Siste skygge av tvil» fra 1998. Setningene, bildene, det språket som bare ER Kjell Ola Dahl, det savner jeg.
Leif Ekle
