Ankesaken mellom den tidligere FFK-direktøren og avisen blir avsluttet i retten i dag. Morgan Andersens prosessfullmektig advokat Rune Gaustad sa at Andersen er i en kompleks situasjon, det er vanskelig å fastsette et beløp. Erstatningskravet er derfor basert på kjente, dokumenterbare størrelser, og det er opp til retten å bestemme kravets størrelse.
Gaustad presenterte et inntektstap over tre år, fram til september i år, kravet for dekning av tap er på 1.821.514 kroner pluss en million kroner i erstatning for fremtidige inntektstap. I tillegg kommer et krav om oppreisning på 1,5 millioner kroner. Han krever også at Andersen får dekket saksomkostningene både fra tingrettens behandling av saken og i lagmannsretten.
Andersen var i samtaler om å få en konsulentstilling. Så kom artikkelen på trykk, og Andersen mistet muligheten til å få stillingen.
Avvist av motparten
– Det foreligger overhodet ikke ansvarsgrunnlag, da kan ikke saksøker heller få erstatning, sa Aftenpostens prosessfullmektig Jon Wessel-Aas i sin prosedyre da saken fortsatte etter en lunsjpause.
Wessel-Aas sa at det har skjedd en betydelig rettsutvikling i Norge, særlig de siste 10-15 år som ikke reflekteres i strafferettens kapitler om ærekrenkelser.
– Utrolig skade
I sin prosedyre sa Gaustad at artikkelen har gjort utrolig skade.
– Den trekker fram ganske mange gamle forhold, blant annet fra NISO-saken 13 år tilbake i tid, og Mikel-saken. Og Piirojasaken, som Andresen ikke har hatt noen befatning med. Det blir en ganske sterk cocktail. Den førte til at Andersen ikke fikk en jobb. At han får helseproblemer, sa Gaustad.
Han slo fast at artikkelen er ærekrenkende og at den har forvoldt direkte tap, og fremtidige tap. Den hadde stort nedslagsfelt og hadde ikke samtidig imøtegåelse. Gaustad mener allmennpreventive hensyn tilsier at en avis med god økonomi ikke skal kunne få skrive hva som helst.
– Klager man til domstolene, risikerer man å bli sittende igjen med skyhøye regninger etter å ha tapt for dem som forvoldt urett. Det må være slik at pressens eget organ og den som er krenket har et incitament til å bruke dét som et tvisteorgan, og ikke må bruke store ressurser i domstolene. Ellers står den vanlige borger uten rettsvern, sa Gaustad.
Morgan Andersen har søksøkt Aftenposten fordi han mente en artikkel avisen publiserte i desember 2011 var ærekrenkende. Avisen ble frifunnet da saken var oppe for Oslo tingrett i fjor.
- Les også: Morgan Andersen tapte i tingretten
Aftenposten ble for øvrig felt i Pressens Faglige Utvalg for den samme artikkelen.
Gaustad konkluderte med at saken dreier seg om hvorvidt artikkelen i sine bestanddeler eller helhet er ærekrenkende, hvorvidt påstandene er sanne, og hvorvidt artikkelen er vernet av ytringsfriheten.
– Artikkelen bygger på to dokumenter som er i journalistens besittelse, de to fakturaene. Den bygger videre på journalistens anonyme kilder. Kilder som vi ikke kjenner eller har mulighet til å etterprøve på noen som helst måte, sa Gaustad.
– Enighet om det er ærekrenkelse
– Artikkelen er ærekrenkende. Det er ikke bestridt av motparten. Det er enighet om at det i artikkelen er fremsatt en ærekrenkende beskyldning i objektiv forstand, sa Gaustad i sin prosedyre. Han sa videre at det er enighet mellom partene i at grunnvilkårene for erstatningsansvar og oppreisning er innfridd.
Striden gjelder om ærekrenkelsen er uaktsom, og de er uenige om det er gitt samtidig imøtegåelse, og om den Andersen har brukt sin rett til å kreve retting.
– Hvorvidt Morgan Andersens befatning med FFK-skattesaken er av allmenn interesse er det tvil om, selv om det er enighet om at det var almen interesse om skattesaken i seg selv, sa Gaustad.
Ytringsfrihet gir ikke rett til ærekrenkelse
– Ærekrenkende beskyldninger er i utgangspunktet ikke vernet av ytringsfriheten, ifølge rettspraksis. Det er en forutsetning at journalisten har vært i god tro. Det er hva den allmenne leser oppfatter og legger til grunn når de leser artikkelen som er grunnlaget, sa Gaustad i sin prosedyre.
Gaustad hevdet at det man må føre bevis for er at Morgan Andersen har inngått en avtale med Barsom.
– Her er det kun anonyme kilder og to fakturaer. En slik artikkel kan, hvis det er almen interesse, og avisen har opptrådt aktverdig, gis vern av ytringsfriheten. Men i denne saken har journalisten slettes ikke vært aktsom. Man har to fakturaer, og det er alt man har. Man har også innhentet en del anonyme kilder som i sum forteller journalisten at Andersen har inngått en kontrakt med Barsom. Journalisten vet at Morgan Andersen var sykmeldt, han vet at Huth har trådt inn i hans stilling. Journalisten har forklart at han ikke tok seg bryet med å kontakte Huth, sa Gaustad.
Gaustad sa at Aftenposten forsøkte å få tak i Andersen i en time. Morgan Andersen har forklart at han ikke har noen teksmelingenr eller noe i anropslogger som antyder at Aftenposten tok kontakt. Da kan man stille spørsmål om man har vært aktsom nok.
– Hva visste man da?
– Saken dreier seg ikke om Andersen inngikk fakturaen som danner grunnlaget for den omstridte artikkelen. Poenget med bevisføringen rundt dette er at Aftenposten skal vurderes ut fra forholdene slik de forelå på publiseringstidspunktet. Det er relevant om påstanden på det tidspunkt var beviselig sann eller usann, sa Aftenpostens prosessfullmektig Jon Wessel-Aas.
Han understreket at det har betydning å belyse for retten hvor vanskelig det faktisk er å komme til bunns i hvem som er ansvarlig for Barsom-avtalen, som vi i dag vet var inngått. Selv i dag kan ikke noen av oss si hvem som på vegne for FFK inngikk avtalen, og det forteller noe om hvordan det var da artikkelen ble jobbet fram og publisert.
Wessel-Aas pekte på at på et par punkter har retten fått noe endrede forklaringer. To vitner har endret forklaring, i følge advokaten. Morten Huth ble sitert i Aftenposten den gangen på at den avtalen som lå til grunn for fakturaen var noe som skjedde før hans tid. Det sa han også i tingretten. Men i lagmannsretten sier han at han har endret syn på det forholdet, og Wessel-Aas mener han ikke kunne forklare hvorfor han hadde endret syn.
Wessel-Aas understreket også at Pressens Faglige Utvalg kun vurderer saker ut fra det presse-etiske idealet. En fellelse i PFU betyr ikke automatisk erstatningsansvar.
Hva er sannheten?
– Aftenposten kan ikke slå fast med strafferettslig sikkerhet at Andersen har igått en strafferettslig handling. Men det er heller ikke bevist at det Aftenposten har kommet med er en usann opplysning. Så er det en åpenbart uriktig beskyldning vi har å gjøre med? Vi kan ikke utelukke noen av alternativene, sa Wessel-Aas.
Wessel-Aas er enig i at i konteksten er artikkelen ærekrenkende.
– Men jeg kan ikke se at dette artikkelen er en konstatering av strafferettslig skyld hos Morgan Andersen. Det man sier her er at han har inngått en avtale. Det insinueres at det også her KAN være en skatteinndragelse, men det er en viktig forskjell her.
– Andersen fikk komme til orde
Wessel-Aas konstaterer at det kom en artikkel på nettet samme nyhetsdag, der Andersen kommer til orde. Der er hovedoppslaget at han avviser at han hadde noe med Barsom-fakturaen å gjøre, at han hadde vært sykmeldt. Da fikk han et hovedoppslag samme dag med sin imøtegåelse. Den kom også i morgenavisen, på papir, morgenen etter, så i løpet av samme nyhetsdøgn fikk han sin versjon av saken fram, som balanserer bildet for den interesserte leser.
- Ja, det er en rekke objektivt sett belastende påstander om Morgan Andersen. Noen av dem viser til faktiske forhold. Det er en sammenheng mellom sakene der Morgan Andersen er omtalt. Den røde tråden er at alle sakene har å gjøre med fiktive eller forfalskede dokumenter, falske forklaringer, sa Wessel-Aas.
Skrev kronikk
I morges vitnet også Gunnar Bodahl-Johansen. Han er tidligere sekretær for Pressens Faglige Utvalg og fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.
– Her mangler det dokumentasjon. Det er masse påstander det ikke er dekning for, og det mangler samtidig imøtegåelse, så jeg anbefalte Andersen å ta saken til Pressens Faglige Utvalg, sa Bodahl-Johansen.
Gunnar Bodahl-Johansen rådet Morgan Andersen til, etter tingrettssaken, å skrive en artikkel og legge fram sitt syn på saken.
Andersens kronikk ble lagt fram i retten. Bodahl-Johansen bekreftet at Andersen skrev artikkelen, og at han selv leste gjennom den. Artikkelen inneholder Andersens resume av følelser og tanker. Bodahl-Johansen ba Andersen korte artikkelen ned, den var for lang «for å bli trykket i Aftenposten». Artikkelen ble først publisert i Demokraten, noe senere i Fredriksstad Blad.
