En rekke sjeldne krepsearter som lever på dypt vann i Rødenessjøen i Marker skal kartlegges.
Hensikten er å finne ut hvor store bestandene er og hvordan de påvirkes av vannforurensning.
– Sjeldne i resten av verden
Biolog Ingvar Spikkeland sier at kartleggingen kan følges opp senere for å se om bestandene er truet, eller har det bra.
Foto: Christian Nygaard-Monsen/NRKDet forteller biolog Ingvar Spikkeland ved Haldenvassdragets Kanalmuseum.
– I Rødenessjøen har vi noen spesielle arter, blant annet noe som kalles istidskreps. Det er arter som ble spredt mot slutten av siste istid, og de er ganske sjeldne i verdenssammenheng, sier han.
Innsjøen i Haldenvassdraget skal nå bunntråles.
– Vi skal se på hvor mange individer det er av de forskjellige artene, og vi skal forsøke å finne ut hvor store bestandene er på 20 og 40 meters dyp, sier han.
Kjerneområdet i Norge
Istidskreps ser ut som små reker og må ikke forveksles med edelkreps eller signalkreps, som også forekommer i Haldenvassdraget.
Det finnes syv eller åtte arter av istidskreps i Norge, og bare i tre innsjøer er så mange som seks av disse artene påvist, nemlig Store Le, Øymarksjøen og Rødenessjøen, som alle ligger i Marker kommune.
Spikkeland antar at de samme seks artene også kan finnes i Aremarksjøen og Aspern, og kanskje også Femsjøen, men neppe andre steder.
Dermed er Store Le og Haldenvassdraget kjerneområdet for denne gruppen i Norge.
Det finnes også en fiskeart, hornulke, som har samme spredningshistorie som istidskrepsene. Denne er i Norge bare funnet i Mjøsa og i Store Le.
Kan skades av forurensning
Istidskrepsen trenger oksygenrikt vann og kan være sårbar for forurensning.
– De lever dypt, og da blir det problemer hvis det blir mye forurensning, for da blir det mangel på oksygen nede på dypet, noe som kan gjøre livsbetingelsene vanskelige for krepsen, sier Spikkeland.
Det er Vannområde Haldenvassdraget som har finansiert undersøkelsen i Rødenessjøen, for på sikt vil den gi et godt bilde av hva forurensning gjør med livet i vassdraget, sier Spikkeland.
– Dette er en slags første kartlegging som kan følges opp senere. Så kan man i årene fremover se om det går bra med bestandene her eller om de er truet på grunn av forurensningen, sier Spikkeland.
