Flyktningen Nataliia bosetter andre flyktninger: – Noen ganger gråter jeg i mitt hjerte

– Jeg var flyktning. Nå er jeg ansatt og hjelper flyktninger, og det er helt annerledes.

Da krigen brøt ut i Ukraina for litt over to måneder siden, var Nataliia Orlova (33) fra Kyiv på ferie i Polen. Å vende tilbake til hjemlandet ble en umulighet.

I stedet flyktet hun til Norge med barn og ektemann, til landet hun tidligere hadde studert menneskerettigheter. Det ukrainske familietrekløveret søkte umiddelbart til mennesker de kjenner i Drammen.

Fra hytte til kommunal leilighet

Først fikk de bo på en hytte i Svelvik som venner av familien eier, før de fikk vedtak om kollektiv beskyttelse og godkjent bosetting av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet.

For ikke lenge siden flyttet familien inn i en kommunal leilighet i Drammen.

– Nå er vi bosatt på Åssiden i Drammen, kommenterer en lykkelig Nataliia Orlova.

Rett etter ankomst til Norge sendte Nataliia sin CV til Drammen kommune. På rekordtid ble hun ansatt i Flyktningtjenesten.

Riktig person til riktig jobb

– På én dag gikk hun fra å være flyktning til å bli ansatt i Drammen kommune, bemerker Tekeste Samuel.

Han er flyktningveileder og bosettingsansvarlig i kommunen.

Dermed befant Nataliia seg plutselig på den andre siden av bordet. Nå er det hun som hjelper mennesker i den situasjonen hun nettopp befant seg i.

Flyktningen hjelper flyktninger.

– Hun er helt riktig person til denne jobben. Vi skal bosette veldig mange på kort tid, og trenger en med relevant kompetanse, skryter Samuel om Nataliia som naturligvis innehar både kultur- og språkforståelsen for å kunne hjelpe personer i en sårbar situasjon.

– Gråter i mitt hjerte

Utenfor et brunt hus i Krokstadelva står Nataliia og venter. Hun venter på en familie fra sitt eget hjemland. To voksne, to barn.

– Det er en familie som vi skal bosette i dag. En veldig spesiell familie. De kommer fra Kharkiv og har med seg en gutt i rullestol, og vi hadde litt utfordringer med å finne en bolig til ham.

– Hvordan er det å skulle bosette sine egne?

– Noen ganger gråter jeg i mitt hjerte ... De kommer fra vanlige steder. Slik som jeg også bodde en gang, svarer den ferske flyktninghjelperen og tar en liten pause:

– Men jeg håper også at de kommer til å føle seg bedre her.

Gråt og glede

Omsider triller bilen med familien på fire foran huset. Med et smilende ansikt tar Nataliia imot dem.

At hun snakker deres språk bryter ned barrierer. Bringer trygghet.

Dessuten: Hun vet så inderlig godt hvordan det er å måtte slippe det man eier og å reise fra alt – med retning til ukjente strøk.

• Russisk rulett med kjærligheten

Familien entrer sin nye bolig og tar dermed et stort skritt inn i et nytt kapittel av livet. Det utløser både applaus og latter.

– Det er mye mer enn vi forventet, sier familiefar Mykhailo Ivanchenko.

– Takk. Jeg kan nesten bare stå her og gråte. Det er bra at jeg kan hjelpe. Det gjør at min jobb er viktig, sier Nataliia tydelig rørt.

Papirer signeres og Nataliia viser at hun forstår dem. Snart skal hun bosette en ny familie. Det er travle dager.

– Dette er ikke bare en vanlig jobb for meg. At jeg kan hjelpe mennesker fra mitt eget land ... jeg blir rørt hver gang, sier hun.

Vender kanskje tilbake til Ukraina

Hun glemmer imidlertid ikke at hun selv er en flyktning, drevet på flukt fra et krigsherjet hjemland. Når hun kommer hjem fra jobb, sniker de vonde tankene seg inn i hodet på henne.

• Fekk plutseleg krigen tett på: – Gløymer det aldri

– Det kan være vanskelig noen ganger. Spesielt når jeg leser nyheter og snakker med venner og familie og forstår at krigen fortsatt er der.

– Tror du at du kommer til å reise tilbake til Ukraina?

Nataliia trekker lenge på det før hun svarer.

– Kanskje en dag ... Vi bestemte oss for å bo her i ett år. Nå bare tar vi dagene som de kommer, og tenker «Hva kan jeg gjøre i dag»? Det hjelper å føle seg bra, svarer hun avslutningsvis med henblikk på jobben hun føler seg så heldig å få utføre.