Norsk film får hard kritikk, samme hva de finner på: Enten er det for publikumsvennlig og tannløst, som i Olsenbanden Jr., eller så er det for mye alvor og føling i fjæra, som i Vibeke Løkkebergs Hud.
Kveldens norske premierefilm, Fjellet, handler om to lesbiske kvinner som går omkring i fjellheimen og bearbeider sorg. Allerede her vil mange kinogjengere miste interessen, og heller velge en annen film som det svinger litt mer av.
Og det vil være synd, for dette er den vakreste norske filmen jeg har sett på lange tider.
Tar seg god tid
Fjellet er en film med bare to skuespillere, den foregår i sin helhet utendørs, og den tar seg god tid.
Vi møter Ellen Dorrit Pedersen og Marte Magnusdotter Solem i rollene som Solveig og Nora, et par i tredveårene. De er på tur i fjellet, og de går igjennom en vanskelig tid.
De er i sorg begge to, men de er ikke i stand til å dele denne sorgen. Den ene av dem lukker seg inne, og vil ikke si hvordan hun har det, mens den andre blir stadig mer fortvilet.
Denne turen til fjells er et forsøk på å forsones igjen. Men det går trått. Vi er vitne til mistillit, smugrøyking, trykkende stillhet og bent framt barnslig oppførsel. Disse to er i en stillingskrig.
Tror på dem og liker dem
Man kan jo lure på hvorfor man skal bruke tid på å se en film som Fjellet, og kanskje bli enda mer deprimert enn man var fra før. Det virker kanskje snevert å la en hel historie dreie seg om disse triste tingene.
Saken er at denne sørgeprosessen danner et bakteppe for en svært god skildring av et samliv. Det er dét vi ser. De er i en tilspisset og uvanlig situasjon, men det er samtidig mye å kjenne seg igjen i for alle som er i et parforhold.
Dette er en prestasjon av de to skuespillerne. De fyller de mest hverdagslige handlinger med innhold. Vi tror på dem, og vi liker dem.
To damer på tur i fjellet. Så enkelt kan det altså gjøres. Dette er en film full sannhet og håp. En film som får deg til å ville gå hjem og bli en bedre kjæreste eller ektemake.
