| SE OGSÅ: |
 |
| ALT OM: |
Se flere av Laaksos bilder!
Plutselig er hun overalt. Finske Päivi Laakso, som har bosatt seg i Oslo, er blitt vår norske urfinne. Hun lager malerier, skulpturer og skriver bøker. Nå lar vi henne også representere Norge på en prestisjetung samtidsutstilling i Brasil. Hva er det med Päivi?
Päivi Laakso fosser inn i Østlandssendingens studio, hun er travel, litt stresset etter en uke med reise, utstilling, boklansering og arbeid i atelieret. Vi får kaffe og Päivi smiler. Takk, sier hun og puster ut før det røde lyset går på og vi er på lufta.
– Det var så flott å reise i Brasil! Hun trekker pusten; Det var virkelig en ære for meg å representere Norge, det er veldig stort...
"La oss forenes nå med en gang". Utsnitt av instalasjon fra utstillingen i Rio.
Aksenten er ikke til å ta feil av. Damen er finsk. Hun snakker dempet med harde kanter, men under bobler det.
Seks norske kunstnere var med på samtidsutstillingen i Rio, som ble åpnet av Dronning Sonja i oktober. Päivi Laakso viste fram et stort kunstverk satt sammen av skulpturer og tegninger Det er sju meter bredt og velter mot publikum.
Inne i Päivis hode
– Det er veldig barokk! Jeg har kjempestore tegninger som er laget på papirstrimler, nesten ruller med japansk papir, forklarer Päivi. Hun lener seg framover og viser med hendene. – Strimlene er dekket av tegninger. Føtter og dyr og vinger og mennesker og spytt og skrål! Typer som kravler rundt og gjør masse rart, ler Päivi.
Miracle of slaves, Päivi Laakso.
– Hvor tar du alt dette fra?
Päivi ler. – Mitt eget psykologiske.... nei.... Jeg tror nok arbeidet mitt har utviklet seg gjennom å lete etter mitt eget språk. Jeg er utålmodig og har innrettet meg etter det. Jeg trenger materialer som er lette å bearbeide slik at det går ganske fort. Nesten sånn; ta-ta-ta-tat.... det kommer mye... et bunk... sånn... Päivi peker på hodet og prøver å illustrere kunstimpulsene som farer gjennom når hun jobber. Så ler hun igjen.
Kunstneren liker å lytte til hva andre har å si om kunsten hennes, men velger nøye ut hvem hun spør og hva hun skal bruke svarene deres til. Hun mener at kunstnere burde bruke kommentarer fra publikum for å bli bedre. På utstillingen i Rio snakket hun med Dronningen, men må innrømme at hun ble litt satt ut av å snakke med henne om kunst.
– Vi hadde ikke så mye tid... kunstverket mitt er jo veldig stort og overveldende. "Jeg tror Dronningen og mange andre lett kan blir litt fortumlet av å se verket mitt, sier Päivi". Jeg vet ikke helt hva hun syntes, egentlig husker jeg det ikke så godt heller for det var så stas å møte dronningen....
Energibunt
Det er lett å høre klangen av det finske språket når Päivi Laakso snakker, men hun har fått orden på norsken etter rundt ti år i Norge. Siden hun kom hit i 1986 har hun skrevet to bøker på norsk: Jeg elsker sol (2001) og Sanatorium (2003). Begge har fått gode kritikker.
Det har gått bra for Päivi Laakso i Norge. Selv er hun ikke sikker på om hun hadde lykkes like godt i Finnland. Nordmenn har virkelig trykket henne til sitt bryst.
I tillegg til å være Norges ansikt utad på samtidsutstilling i Rio fikk hun i sommer Anne og Jacob Weidemanns kunststipend. For to år siden ble hun kåret til årets kunsttalent i Dagbladet og innimellom kan du se et av bildene hennes på TV2, hvis du ikke bruker reklamepausen til å gå på do eller hente en brødskive.
Children of innocence, Päivi Laakso.
Slik kan jeg fortsette; hun har laget film for blinde, fått atelier i rådhuset i Oslo, deltatt på poesi-slam, laget julekalender på Oslo sentralstasjon osv. osv. Finske Päivi har klart å få vår oppmerksomhet.
– Det kan jo være at jeg har blitt litt norsk, sier Päivi på tilgjort norsk. Jeg er jo egentlig urfinne da..., hun legger trykket på UR. – Jeg har blitt dannet i Norge, har lært å oppføre meg pent. Jeg banner mindre nå.... hun drar på det. – Men jeg er norsk kunstner. Det er her jeg har fått til det jeg ønsket.
Man kan lett bli litt matt av å stå ovenfor en person med så mange talenter som Päivi Laakso har. Päivi mener mye ligger i viljen til å nå målene og behovet for å uttrykke seg.
– Jeg vet ikke om jeg er så flink eller så talentfull, men jeg har jobbet veldig, veldig hardt. Kunst er også mye disiplin. Det er ikke sånn at man bare vandrer rundt og drømmer. Det er rutiner og man må realisere ideer. Det tar masse krefter.
– Jeg tror det ville gå utover omgivelsen hvis jeg ikke lager noe. Det er en flukt samtidig som det er en glede sier Päivi.
Hviler med å skrive bok
Det var nesten flaks eller lotteri som var årsaken til at Päivi kom til Norge. Etter videregående skole i Tornio i Nord-Finnland ville hun ut i verden, langt vekk. Helt til Australia.
For å komme dit måtte hun tjene penger og søkte jobber i Skandinavia. Sånn dukket jobben på filetfabrikken til brødrene Hovseter opp. I stedet for varme dager på hvit strand endte hun opp i Vadsø med fiskelukt på fingrene.
– Jeg likte meg i Vadsø, landskapet forandrer seg hele tiden, og menneskene var så hyggelige.
Etter noen år begynte Päivi Laakso på private Strykejernet kunstskole i Oslo deretter fortsatte hun på kunst- og håndverksskolen og kunstakademiet.
Skrivingen startet hun med da hun studerte kunst og jobbet på Gaustad ved siden av studiene. Hun hadde ikke tid til å gå på atelieret, men noe måtte ut.
– Jeg begynte å skrive, egentlig bare for meg selv. Jeg hadde ingen planer om å gi ut bok. Så leste jeg historiene mine for mannen min, som er manusforfatter, og vi lo. Han foreslo at jeg skulle vise tekstene mine til et forlag, sier Päivi.
Så var det i gang, og nå veksler hun mellom perioder med skriving og perioder med å lage kunst.
– Jeg kan bli fysisk sliten av å jobbe med kunsten. Det er hardt arbeid med tunge materialer, sier Päivi.
– Da er det godt å skrive som en avveksling. På samme måte trenger jeg å jobbe fysisk når jeg har skrevet en stund, fortsetter hun.
Treffsikker
På mange måter handler likevel både skrivingen og kunsten om det samme, mener Päivi.
Både i bokform og på utstilling er Päivi burlesk og vågal. Det skjer mye i installasjonene, i tegningene eller mellom linjene.
Päivi har overrasket seg selv med boka Sanatorium. Hun har sett på seg selv som en forfatter mer i en eventyrlig og fantasifull sjanger.
– Jeg trodde jeg skulle skrive mer i samme stil som Márquez, mer fantasiting, nå skriver jeg om mor-datterrelasjon. - Jeg kunne aldri tenkt meg å skrive om det, jeg ville tenkt mor og datter æsj, invalider æsj, æsj... Likevel ble det slik. Det var det jeg brant for, plutselig var det interessant stoff, noe jeg var veldig opptatt av, sier Päivi. Jeg har jo selv vokst opp med en syk mor.
– Det er et ønske om å finne sitt originale språk, sier Päivi. – Det handler om en nakenhet, tørre å kaste seg ut i det. Jeg vil at det skal være rått, sier Päivi Laakso.
Og da er vi plutselig tilbake til urfinnen Päivi. Hun forteller om finnenes sterke behov for å være ekte, direkte og ærlige.
– Noen ganger kan det nesten være et sosialt problem. Finner kan ikke fordra det å være overfladisk, og noen ganger oppleves det nesten som uhøflig, sier hun.
Derfor er hun direkte i bøkene sine og unngår omskrivninger og forsiktige formuleringer. I boka Sanatorium skriver hun om syke og funksjonshemmede mennesker og kaller dem invalide, hun beskriver ødelagte kropper, proteser og rullestoler uten å legge fingrene i mellom.
Boka fikk anmelderne til å bruke ord som balansert, selvironisk og galgenhumoristisk.
Det er kanskje noe med den finske bakgrunnen, lurer Päivi.
– Når man begynner å unngå, treffer man ikke, sier hun.
Hør Päivi Laakso i Østlandssendingen på P1 20.10. kl. 11.20.
