Fikk hjelp på fødestua: – Jeg takker veldig fra mitt hjerte

Syriske Rehab Alnajjar er takknemlig for den ekstra hjelpen hun fikk fra en flerkulturell «doula» da hun skulle føde i Norge. Nå kan det bli slutt på tilbudet om en slik støtte i fire norske byer.

Rehab Alnajjar holder sønnen sin.

En syrisk formingslærer med sitt yngste barn på armen i Botanisk hage i Oslo. Hun har allerede rådet en venninne å snakke med helsestasjonen for å få en doula. – Man føler doulaen som en mor eller tante.

Foto: Bård Nafstad / NRK

Den som har født selv, eller vært til stede mens en partner eller venn har gjort det, vet at en fødsel kan være en ganske voldsom opplevelse. Hvis du i tillegg nylig har flyttet til Norge kan det være godt å få ekstra hjelp av en som er kjent med det norske og som kan ditt eget språk.

Det finnes flerkulturelle doulaer på sykehusene i Oslo, Lørenskog, Trondheim, Drammen, Stavanger, Bergen og snart også Kristiansand. Doulaen skal hjelpe den fødende inn i det norske sykehussystemet, men først og fremst være til støtte for den som føder.

Nå står hjelpetilbudet i Oslo, Lørenskog, Trondheim og Drammen i fare for å bli nedlagt fra nyttår.

Rehab Alnajjar med sønnen i barnevogn. Noural Houda Triay Triay var doulaen hennes.

Rehab Alnajjar er en av 20 kvinner som Nour al Houda har vært doula for. Spøkefullt sier Nour at hun har 20 barnebarn.

Foto: Bård Nafstad / NRK

Å føde på sitt eget språk

Det viktigste en flerkulturell doula gjør er at hun hjelper den fødende til å kunne bruke sitt eget morsmål under fødselen, sier prosjektleder og jordmor, Marit Stene Severinsen. Hun sammenlikner det med når demente glemmer den norsken de kunne, selv etter mange år i Norge.

– Da er det morsmålet som kommer opp, og vi vet at fødsel er en ganske stressa situasjon. Det er mye som skjer. Det å kunne bruke språket sitt, alle de nyansene som blir borte hvis man skal forklare seg på et språk man ikke er trygg på.

Det er store forskjeller i tilbudet til fødende kvinner i verden. Mange er vant til at det er familien som hjelper til med de praktiske tingene hvis du er på sykehus. Den som nylig har kommet til Norge har ikke god kunnskap om hvordan vårt helsevesen fungerer.

Marit Stene Severinsen nevner taushetsplikt som én av forskjellene.

– For meg er taushetsplikten grunnleggende. Men i andre deler av verden kan det du sier til legen din eller sykepleier eller jordmor bli fortalt til familien.

Hun som fødte

Rehab Alnajjar har født to barn med keisersnitt i Syria.

– På føderommet i Syria var min mor og svigermor. Etter fødselen var jeg innlagt noen dager. Hver dag kom familiemedlemmer og besøkte meg, sier hun med norsk språkstøtte fra doula Nour al Houda.

– Jeg var skeptisk og redd før fødselen i Norge. Jeg visste ikke hva som ville være forskjellen. Jeg hadde ikke erfaring. Men jeg hørte om doula fra noen venner, spesielt om en som heter Nour som gir hjelp, at hun er morsom og gir trygghet.

Under keisersnittet i Norge var Nour med inn på operasjonsrommet.

– Jeg takker veldig fra mitt hjerte. Jeg takker Nour og alle doulaene som gjør en utrolig innsats og hjelper damene som føder og gir dem trygghet og støtte.

Blant doulaene er det kvinner som kan arabisk, somali, tigrinja, urdu, pashtu, amhari, sorani, russisk, swahili, kinyarwanda, fransk, dari og hindu.

Rehab Alnajjar ble også overrasket over hvor mye hjelp hun fikk av de ansatte på sykehuset etter fødselen.

– De ga veldig, veldig stor hjelp når jeg hadde sår. De skiftet bleier og de tok vare på min sønn.

Doulaen

Nour al Houda Triay Triay

Nour al Houda arbeider som doula.

Foto: Bård Nafstad / NRK

Nour al Houda har født to barn i Norge og sier at hun vet hvordan det er å skulle føde i et nytt land uten familien rundt deg.

– Fordi jeg har gått gjennom den fødselsopplevelsen ville jeg hjelpe de damene som skal gjøre det samme. Jeg var selv skeptisk, redd og utrygg på hva som skulle skje med meg.

– Hva ville vært annerledes hvis du hadde hatt en doula den gangen?

– Åh, jeg ville vært lettet. Jeg kunne vært meg selv. Jeg kunne kommet med følelsene mine helt ubegrenset.

Nour føler seg til nytte i føderommet.

– Jeg er meg selv, men selvfølgelig skal jeg bruke min rolle som profesjonell. Men vi bruker humor. Vi bruker teknikker som fødepust, massasje, og ikke minst at vi prater.

Helseministeren

Bent Høie i Drammen, oktober 2020.

Bent Høie, helseminister.

Foto: Caroline Bækkelund Hauge / NRK

Helseminister Bent Høie (H) sier at ordningen er fin og han oppfatter at de sykehusene som har den ser nytte av den. Men han mener at det er sykehusene og kommunene som må ta over finansieringen etter at staten har gitt prosjektstøtte.

– De har fått penger fra staten for å prøve dette ut. Hvis de er fornøyd er det jo deres ansvar å ta dette videre.

Arbeiderpartipolitikeren

Tuva Moflag i Botanisk hage.

Tuva Moflag, stortingspolitiker.

Foto: Bård Nafstad / NRK

Tuva Moflag (Ap) sitter i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Hun mener at minoritetskvinner trenger at samfunnet kjemper for at de skal få like gode tjenester som alle andre.

– Minoritetskvinner har høyere risiko for alvorlige komplikasjoner under fødselen. De har høyere risiko for dødfødsel. De får mindre smertelindring. Sånn kan vi ikke ha det. Dette er ikke et prosjekt. Dette må vi fikse på permanent basis.

– Det er stort engasjement i Norge når det gjelder avstand til sykehus, flere jordmødre. Da må vi kjempe for de kvinnene som er aller mest utsatt også. De må være en del av kampen vår. Derfor er dette viktig for meg.

Prosjektlederen

Marit Stene Severinsen

Marit Stene Severinsen, prosjektleder for flerkulturell doula.

Foto: Bård Nafstad / NRK

Sanitetskvinnene arbeider fortsatt for en øremerket pott på statsbudsjett selv om helseministeren har sagt nei.

– Med finansiering over statsbudsjettet, vil man sikre at kvinner som er i behov vil få dette tilbudet. Og det er uavhengig av om du bor i Drammen eller Trondheim eller Oslo, sier Marit Stene Severinsen.

Nå skal hun søke Helsedirektoratet om å få overført de kronene som er igjen i prosjektet til 2021 slik at hun kan hjelpe noen få kvinner i vinter.

– Det vil jo si at jeg nå ikke kan si ja til kvinner som har termin i februar og mars.

– Dette er en gruppe kvinner som sjelden synes og høres i det norske helsevesenet. Det er absolutt på tide at noen løfter deres stemmer.