En hverdag som rom gjennom et engangskamera
– Vi ønsker ikke å plage noen.
Det går mange mennesker forbi i løpet av tiden Luminita Stamate sitter og tigger på gata.
Hun føler likevel at noen ikke legger merke til henne.
På ettermiddagene samles mange i bakgården til Bymisjonssentret på Tøyen.
Her kan de snakke om alt som er godt og vondt.
Vi har barn i hjemlandet. Vi tigger og samler flasker istedet for å gjøre noe ulovlig. Uansett hvor lite vi får inn, så hjelper det familien vår.
Noen skriver hva de trenger på plakater.
Jeg har en sønn på sykehuset og har skrevet om det på en plakat, men folk går forbi og sier at jeg lyver, sier Doinita Luca.
Doinita mener mange ikke vet hvor mye folk i Romania sliter.
Mange tilreisende romer reiser fra grov diskriminering og sosial nød i hjemlandet.
I dette magasin deler Romer sine erfaringer og refleksjoner.
De har til felles at de vet mye om hvordan rasisme mot romer oppleves.
Rasismen kalles for antisiganisme.
Romer er Europas største etniske minoritet.
Damene vi møter forstår at noen er skeptiske. De tror det handler om at folk vet for lite om hjemlandet deres.
Mange har aldri vært i Romania og sett hvordan situasjonen er der. For eksempel at man må bruke bestikkelser for å betale ting.
For Doinita, Victorita og Luminita er det viktig at folk vet at de ikke bare er triste.
De koser seg. Som hun her.
Og han her.
Folk burde se at vi også har det gøy og prøver å kose oss, sier Luminita.
Også hyggelige ting skjer i løpet av en dag på gata.
Her passer en dame på hunden til noen mens de er i butikken.
De kan også treffe på hyggelige mennesker.
Når det blir kveld må de finne et sted å sove.
Noen søker ly i naturen.
I gatene kan man føle seg ensom, sier Luminita.
Men når de kommer til akuttovernattingen er alle sammen i felleskapet, sier damene.